Av Tobias Løkken Amundsen, jurist i seksjon for regelverk og prosess, DFØ
Etter Thommessens webinar om evalueringsmodeller 20. mars har diskusjonen rundt evaluering blusset opp igjen. Prissetting av kvalitet, som anbefales av DFØ, blir både kritisert og fremsnakket. Påstanden om at modellen er et «teoretisk luftslott» er feil, selv om kritikken er delvis berettiget.
Anbud365 har i det siste hatt disse artiklene om temaet evalueringsmodeller:
Refleksjoner etter webinar om tilbudsevaluering den 20.03.24
Prissetting av kvalitet – hva er det oppdragsgivere kvier seg for?
Sett riktig pris på god kvalitet
Evaluering av tilbud er en øvelse som legger opp til sammenlikning av pris og kvalitet, som i utgangspunktet ikke er sammenliknbare størrelser. Evalueringsmodellene hjelper oss å foreta nødvendige omregninger, men dessverre er ingen av modellene uten svakheter. Valg av evalueringsmodell er en del av det innkjøpsfaglige skjønnet, og dette skjønnsrommet bør fylles med fornuftige vurderinger.
De nevnte artiklene fremhever utfordringen med å fastsette maksimale fratrekk på kvalitetskriteriene. Som vi formidler i DFØs veileder, skal det maksimale fratrekket tilsvare oppdragsgivers betalingsvilje for maksimal uttelling på det enkelte kriteriet. Oppdragsgiver må altså ta stilling til hvilken verdi høyere kvalitet har i den konkrete anskaffelsen. Vi mener at dette er en innkjøpsfaglig vurdering som oppdragsgiver bør gjøre, selv om den er utfordrende.
Det blir også hevdet i de nevnte artiklene at modellen stiller strengere krav til spesifisering av kriteriene det skal evalueres på. Denne påstanden er vi ikke enig i.
Ved bruk av de tradisjonelle relative poengmodellene tar ikke oppdragsgiver stilling til sin betalingsvilje i kroner og øre. Den blir imidlertid fastsatt indirekte gjennom den prosentvise vektingen. Hvor mye oppdragsgiver må betale for høyere kvalitet, blir dermed bestemt av prisene på de innkomne tilbudene. Med andre ord: betalingsvilligheten blir i stor grad overlatt til tilfeldighetene.
Dette mener vi er én av flere uheldige sider ved relative poengmodeller. Vi mener også at Selmer-advokatene overvurderer hvor detaljert kjennskap oppdragsgiver må ha om markedene for å mene noe om egen betalingsvillighet. Oppdragsgiver bør alltid gjøre seg kjent med markedet, uansett hvilken evalueringsmodell som benyttes. Mer kunnskap vil øke sjansen for å lykkes med anskaffelsen.
Om man benytter en relativ poengmodell og oppgir en viss vekt i prosent, kan man i ettertid regne seg frem til hvor mye ett kvalitetspoeng kostet i den konkrete anskaffelse, og dermed finne oppdragsgivers betalingsvillighet for full uttelling på kvalitetssiden. Betalingsvilligheten uttrykkes altså i begge modellene, spørsmålet er om oppdragsgiver bør ta konkret stilling til den eller ikke.
Er det grunn til å frykte?
Mange innkjøpere er redde for å bomme på de anslåtte tilbudsprisene, med den virkning at de maksimale fratrekkene fastsettes på feil grunnlag. Hvis prisene er høyere enn det man på forhånd anslo, kan kvalitetskriteriene få relativt lavere vekt. Det vil si at det blir større sjanse for at et tilbud med lav pris vinner konkurransen.
I en situasjon hvor man må velge mellom tilbud som er priset mye høyere enn det man anslo på forhånd, vil man kanskje ønske nettopp dét, at et av de billigere tilbudene vinner. Er situasjonen derimot omvendt, at man får inn lavere priser enn det man anslo, kan kvalitetskriteriene få relativt høyere vekt. Da vil oppdragsgiver derimot ha mer penger til kvalitet enn antatt på forhånd. Er disse situasjonene egentlig noe å frykte? Eller hvis vi tar utgangspunkt i relative poengmodeller: Er det virkelig slik at oppdragsgiver har høyere betalingsvillighet for ekstra kvalitet hvis tilbudene er dyrere enn forutsett? Det er i alle fall virkningen.
Hvordan skal oppdragsgiver gå frem for å fastsette maksimale fratrekk?
Det er flere måter å fastsette maksimale fratrekk på. Eksempelvis i en konsulentanskaffelse bør oppdragsgiver spørre seg selv: Hvor mye er det egentlig verdt å ha de flinkeste konsulentene? Kan differansen i timepris veies opp på andre måter? Vil de flinkeste levere samme (eller bedre) resultat på kortere tid? Hvor viktig er det at resultatet blir godt, og hva er risikoen hvis det feiler? Hvor god tid har vi? Dette er innkjøpsfaglige vurderinger som det ikke kan gis fasitsvar på. En annen innfallsvinkel er å undersøke hva prisforskjellene er i bransjen, og vurdere om det konkrete behovet rettferdiggjør en høyere pris i den aktuelle anskaffelsen.
En nyttig øvelse kan være å simulere evaluering med bruk av forskjellige modeller: Ta utgangspunkt i en gjennomført anskaffelse, og se hvordan utfallet hadde blitt ved bruk av forskjellige modeller. Eventuelt kan man ved neste anskaffelse gjøre en parallell evaluering, hvor man ved siden av hovedevalueringen ser hvordan konkurransen ville gått om man brukte prissetting av kvalitet. En slik skyggeevaluering får naturligvis ikke virkning for konkurransen, fordi valg av evalueringsmodell må gjøres før tilbudsåpning. Det kan imidlertid gi nyttig erfaring med bruk av forskjellige modeller.
Henger Norge etter?
Vi mener ikke at prissetting av kvalitet passer best i alle typer anskaffelser. Som alle modeller, har den sine svakheter. Vi mener imidlertid at bevissthet rundt betalingsvillighet for kvalitet er viktig for å få mest mulig for pengene, som tross alt er anskaffelsesregelverkets hovedformål. Dette ble fremhevet i den svenske utredningen «En logisk fälla – Relativ poängsettning av pris vid anbudsutvärdering i offentlig upphandling», publisert av Konkurrensverket i 2009. Det danske Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen har veiledet om prissettingsmodeller siden 2016. Det kan altså hende at Norge henger litt etter når det gjelder evaluering.
Selv om det er begrenset erfaring med modellen i Norge, er den altså ikke et teoretisk luftslott uten tilstrekkelig forankring i den operative anskaffelsesvirkelighet. Et praktisk eksempel er Statens vegvesen, som har brukt prissetting av kvalitet med påslag for ekstra Co2-utslipp i sine asfaltanskaffelser i årevis, og hatt stor suksess med det.
Vi trenger mer veiledning
Vi har nytte av kritikken som er rettet mot DFØ i denne forbindelse. DFØ bør lage mer veiledning om prissetting av kvalitet. Dette vil vi jobbe med i tiden fremover, og ber derfor om innspill fra oppdragsgivere med erfaringer og eksempler fra bruk av modellen. Send erfaringene til post@dfo.no, merket «innspill evalueringsmodeller». Se DFØs veileder om evaluering av tilbud for mer informasjon.
Bli den første til å kommentere på "Nyttig debatt om prissetting av kvalitet"