(En Anbud365-kommentar) Et krevende regelverk gjør at forvaltningens klassiske risikovegring kan hindre at det offentliges anskaffelser blir effektive, slik lovgiverne har forutsatt. Endringer i reglene for erstatninger ved feil o.l. kan være en fornuftig vei å gå. Men slikt kan ta tid. I mellomtiden kan det settes trykk på en annen side av samme problemstilling. De som har ansvar for innkjøpene, kan sikres tilstrekkelig tid, kapasitet og kompetanse. Et politisk vedtak er nok, og det kan skje raskt. For det haster faktisk. I omstillingen til et bærekraftig samfunn er offentlige anskaffelser et svært viktig verktøy, som man ikke må være redd for å bruke.
For kort tid tilbake rapporterte Anbud365 om et brev som var gått fra LOs største forbund, Fagforbundet, til næringsministeren. Brevets budskap er en oppfordring til å se nærmere på reglene for erstatning og vederlag knyttet til fortjenestetap på området offentlige anskaffelser. Motivet er at mange kommuner i dag er så redde for å gjøre innkjøpsfeil at det kan forhindre effektive og gode innkjøp.
Innholdet i brevet har ført til debatt her på Anbud365. Den retter søkelyset mot en kjerneverdi i offentlig forvaltning, nemlig å hindre at noen som helst feil tar bolig der. Mens næringsdrivende tar risiko for å tape om det er store penger å hente, holder gjerne forvaltningen seg på matta inntil det er rimelig klart at tap unngås. Og om det oppstår tvister om man er på rett kjøl, finnes rettsvesenet. Slik skal det være.
Ikke av det enkleste regelverket
Retningsgivende for handlemåten er gjerne en eller annen form for spilleregler. Der forvaltning og næringsdrivende møtes – og det dreier seg om penger og arbeidsplasser, kommer gjerne spillereglene under press. Det gjelder f.eks. når det offentlige er ute i markedet og skal anskaffe en vare eller en tjeneste. Da er det som på fotballbanen, går en dommeravgjørelse trenerne imot, mobiliseres tydelige tegn, mens treneren for det laget som ganske sikkert ligger an til å vinne, tar det svært rolig så lenge ikke avgjørelsen kan hindre dem i å vinne.
Svært stor del av norsk næringsliv er avhengig av salg til det offentlige. Regelverket som ligger til grunn, er ikke av de enkleste, men i så måte ikke alene om å kunne få en slik karakteristikk. Det er sjelden at tilstrekkelig kompetanse til alltid å tolke regelverket rett, finnes i en vanlig offentlig virksomhet. Høykompetente advokatmiljøer er til hjelp og disposisjon. Imidlertid er jo anskaffelsesregelverket ikke slik at man der finner svaret på alt med to streker under. Uansett kan oppdragsgiver eller tilbyder komme til å tape i en tvist, og en leverandør som vinner en slik sak, men ikke får kontrakt, vil sjelden la muligheten til å få erstatning gå fra seg.
Litt arvesynd og mye bekymring
Med andre ord har vi noe arvesynd her. Offentlige risikovegring og leverandørers rettferdighetsfølelse når det står om penger. Slikt er det ikke lett å gjøre noe ved. Men at det kan forhindre effektive og gode innkjøp, er åpenbart.
I et intervju med Anbud365 gir divisjonsdirektør Dag Strømsnes, som leder anskaffelsesdivisjonen i Direktoratet for forvalting og økonomistyring (DFØ), uttrykk for bekymring. En hel verden erkjenner behovet for å sette alle kluter til for å sikre en mer bærekraftig fremtid. Bruken av det offentliges anskaffelser er erkjent som et svært viktig instrument for nå målene. Men det skorter fortsatt på kompetanse, tid og kapasitet i mange offentlige innkjøpsorganisasjoner, slår Strømsnes fast.
Ikke gjort i en håndvending
Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser, bl.a. skal anskaffelsespraksis innrettes slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant. Innovasjon, arbeidsforhold, menneskerettigheter og andre sosiale forhold er også inne.
Regelverket ble også oppfattet som kompliserte før disse nye kravene kom inn ved siste revisjon. Men likevel, hvordan man skal kunne stille presise krav knyttet til disse nye forventningene – som er mulig å følge opp og som leder i retning av et mer bærekraftig samfunn, er et stort og relativt nytt spørsmål. Det er ikke gjort i en håndvending å få det til.
En undring å føye til
Men Strømsnes har registrert at det stadig vekk er mangel på kompetanse, tid og kapasitet ute hos mange av de offentlige oppdragsgiverne. Vi deler hans inntrykk. Og vi har også en undring å føye til, nemlig:
Fra politisk hold og fra eksperter har vi forstått at det haster med å få gjort noe med klimaendringene og med omstilling til et fossilfritt samfunn. Ikke få ganger understrekes det at bruk av offentlige anskaffelser er et godt og effektivt verktøy. Det er de samme politiske myndighetene som har ansvaret for at nødvendig tid, kapasitet og kompetanse til formålet, er på plass. Det skjer gjerne gjennom budsjettprosesser – uansett hvilket forvaltningsnivå man er på. Unisont forteller alle større politiske partier, som sitter på Stortinget, i kommunestyrer og i fylkesting at det haster med omstillingen til en mer bærekraftig fremtid.
Henger etter
Men samtidig henger man altså etter med å sikre at tid, kapasitet og kompetanse er tilstrekkelig. Slik henger jo ikke på greip. Er det ansvarlig politisk handling? Fra kommune- og fylkestingspolitikere?
Å endre erstatnings- og vederlagsregler er en god ide. Det kan gjøre at det offentlige blir litt mer dristige, slik at anskaffelsesregelverkets formål på en bedre måte etterleves. Men nødvendige endringer her vil trolig ta tid. Og eventuelt å lage et skille mellom hva slags feil som skal kunne gå under radaren og hvilke ikke, er vi glade for at ikke tilligger oss. Men det finnes altså noe man raskere kan gjøre, nemlig sette kompetanse, tid og kapasitet for den enkeltes virksomhet høyere opp på prioriteringslisten. Det behøver ikke koste så mye, men det vil komme hele samfunnet til gode. Politikernes oppfølging av egne vedtak er alt som skal til. Å si B når man har sagt A.
Bli den første til å kommentere på "Om å ta ned risikovegring noen hakk"