(En Anbud365-kommentar) Det er noe fascinerende ved å vite at den jobben man for tiden har viet en del av sin tid til, er et lite, men viktig, bidrag til en bedre verden. Vi snakker om de som driver med anskaffelser omkring i det offentlige Norge. Slik sett kan man si at offentlige innkjøpere «sitter» ved statsminister Erna Solbergs – og stortingspresidentens – bord, selv om de ikke alltid har samme plass hos egen toppledelse. Til hjelp har Difi sammen med partnere nå utviklet to nye verktøy- en veiledning og et risikostyringsverktøy, for å sikre etterlevelse av seriøse lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.
Det var en tid da det å legge til grunn såkalte ikke-anskaffelsesfaglige mål ikke var stuerent. Ikke få reiste bust da Tronslin-utvalget la fram sin NOU 1997:21 om forslag til endret lov om offentlige anskaffelser. Utvalget mente at det å bruke anskaffelsesverktøyet til å fremme miljøhensyn måtte være lurt. Dette var dels tankegods fra EU-kretser, som en tid hadde sett mulighetene for slik bruk av alle milliardene det offentlige årlig kjøpte inn for. Men, for all del, dette var god norsk pionertenkning.
På det tidspunktet var anskaffelser noe som skulle gi best mulig kvalitet for best mulig pris, som betød å utfordre næringslivet til å tenke i nye baner: Effektivisering og nye, bedre løsninger. Greide man å skvise interesserte tilbydere inn til benet, likevel slik at de og arbeidsplassene greide seg, var en god jobb gjort.
Næringslivet tilpasser seg
Næringslivet er slik innrettet at man må tjene penger for å kunne bestå. Det gjelder arbeidsplasser og forrentning av investert kapital og risiko. Krevende kunder er ikke av veien. Det kan åpne for nye inntjeningsmuligheter. Og man tilpasser seg. Gode, betalingsdyktige kunder kan komme med sine krav, og inntil svært vide grenser tilpasser man seg i håp om å få kontrakt.
Det er en vesentlig del av kjernen i begrepet «innkjøpsmakt». Det mangehodede offentlige er en dominerende kunde i Norge. Og de er betalingsdyktige, de går ikke konkurs. Du får pengene dine, spørsmålet kan riktignok tidvis være et spørsmål om når. Noen avstår fra å handle med det offentlige på grunn av at det er for mange og vanskelige krav, og at det koster for mye på grunn av for eksempel prosedyrekravene. Finner de andre markeder, kan de likevel leve godt – og utenfor det offentliges krav i forbindelse med anskaffelser.
Ingen «slipper» trolig unna
Eller er de det? Utenfor det offentliges anskaffelsessfære? Det er på ingen måte sikkert, ettersom så mange leverandører i dag handler med og tilpasser seg det offentlige. Betydningen av det er at det offentliges krav smitter og gjøres gjeldende overfor egne leverandører. Da skal det mye til å kunne leve godt i et marked som av en eller annen grunn ikke er blitt «infisert» av krav som det offentlige setter i forbindelse med anskaffelser. Hvis slike markeder finnes. I det seriøse arbeidslivet.
I dagens lov om offentlige anskaffelser vies hele tre paragrafer tydelige «ikke-anskaffelsesfaglige» hensyn – §§ 5, 6 og 7. Erkjennelsen av mulighetene for å oppdra næringslivet er nådd frem. Og næringslivet ser at spådommene om at det er uforenlig med eller kan gå dårlig hvis alle disse kravene skal med, ikke var kvalitetsikret. Men kanskje er det slik at de som ikke makter å leve opp til kravene, ikke har knekket koden eller ikke har livets rett. På en måte en del av dynamikken som hele tiden ligger i det å drive business.
«Vaktbikkjer» passer på
Og «vaktbikkjene» er på plass. En rekke interesseorganisasjoner passer på at samfunnshensyn tas i anskaffelsene, i hvert fall i viktige, toneangivende slike. Store avtaleskapere som Statens innkjøpssenter, Forsvarsmateriell og Sykehusinnkjøp – alle lokalisert i anskaffelsestriangelet rundt Grev Wedels plass i Oslo, følges med argusøyne. Deres avtaler er på mange måter retningsgivende, de setter en standard, også mht. etterlevelse av regelverkets bestemmelser om samfunnshensyn av ulikt slag.
Nylig leverte Difi nye verktøy til bruk for å sikre hensynet til kravene i forskriften om lønns- og arbeidsvilkår. Det er en veiledning og et risikostyringsverktøy. Svært nyttige og gode bidrag til den kompetansen som er nødvendig for å stille kravene rett slik at virkningen blir etter formålet. Nettopp dette med mangel på kompetanse – og i og for seg også kapasitet – har vært en av de store barrierene i samfunnshensyn-arbeidet. Difis verktøy skal nå ut i den omskiftelige og kompliserte hverdagen for å bøte på de suksesskritiske manglene.
Ansetter spesialkompetanse
Et annet trekk i samme, positive retningen er at flere og flere av de store offentlige virksomhetene ansetter spesialkompetanse på samfunnsansvarsområdene. Det dreier seg jo tross alt om topp-prioriterte anliggender for Stortinget og Regjeringen. I forlengelsen av dette: Det er jo flatterende at et område som for 20 år siden alene dreide seg om å kjøpe og selge uten andre iboende krav, nå er et verktøy som landets fremste myndigheter ser nytten av som ett av sine bidrag til en bedre verden. Snakk om å ha blitt viktige!
Bli den første til å kommentere på "Om ikke ved egen toppledelses bord, så ved statsministerens og stortingspresidentens"