Oslo kommune tapte «kaffebønne-saken», må ut med tre mill i erstatning

Oslo kommune tapte ankesaken for Borgarting lagmannsrett i den såkalte «kaffebønne-saken» og må ut med tre mill i erstatning til den forbigåtte leverandør i anbudskonkurransen, Selecta Norway AS. Kjernen i striden var hva som er espressokaffe-bønner. Tingretten mente at noen spesielle slike finnes ikke, mens lagmannsretten slo fast at en «normalt forstandig tilbyder» må forstå at det dreier seg om et spesielt produkt. På det grunnlag avviste retten kommunens tolking av anbudsgrunnlaget.

Oslo kommune ved Utviklings- og kompetanseetaten kunngjorde i februar 2017 en åpen anbudskonkurranse for å inngå en rammeavtale med én leverandør om leie av kaffemaskiner og vannkjølere, samt kjøp av forbruksvarer til disse. Formålet med rammeavtalen var å dekke kommunens virksomheters forbruk av kaffe, varmt drikke og kaldt vann på en effektiv måte. Anskaffelsen ble gjennomført på vegne av flere samarbeidende kommuner og virksomheter.

Waterlogic vant konkurransen, og Selecta tok påklaget avgjørelsen, men tapte i tingretten. Det grunnleggende spørsmålet i saken er om det er et avvik mellom kravet i anskaffelsesdokumentene om å tilby «en type espressobønne», og den kaffetypen Waterlogic tilbød – «Dark Mountain» fra Arvid Nordquist – slik at tilbudet skulle vært avvist. I så fall var spørsmålet om det forelå et «vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene», og om det valgte tilbudet skulle vært avvist – og dermed et erstatningsgrunnlag.

Ikke fritt i valg av kaffebønner

Oslo tingrett kom til at det ikke finnes en egen type slike bønner, noe lagmannsretten er uenig i:

Det må ha fremstått som temmelig klart for alle andre deltakere i konkurransen enn den eksisterende leverandøren at kravet om å levere «en type espressobønner», ikke stilte dem fritt i valget av kaffebønner til espressokaffe. Dette underbygger at kommunens tolking av anbudsgrunnlaget ikke samsvarer med oppfatningen til en «normalt forstandig tilbyder», heter det.

Lagmannsretten finner at kommunens tolking av anbudsgrunnlaget ikke kan legges til grunn. Selv om det kan være vanskelig å finne en definisjon av hva som er espressobønner, fremstår det klart for lagmannsretten at det er tale om et innarbeidet begrep og at det betegner en egen produkttype i markedet for kaffebønner.

Retten mener dette taler for at kravet i konkurransegrunnlaget om at leverandørene skal tilby «en type espressobønner» av en «normalt forstandig tilbyder» må oppfattes å vise til et spesielt produkt – espressobønner. I markedet angir produsentene hvilke kaffebønner som er espressobønner, og det er ikke andre kriterier som tilbyderne kan bruke for å avgjøre hva kommunen krever. Kravet om å tilby «en type espressobønner» vil derfor naturlig oppfattes av en «normalt forstandig tilbyder» å gjelde kaffebønner som markedsføres av produsentene som espressobønner.

Lagmannsretten er kommet til at kommunens tolkning av kravet om å tilby «en type espressobønne» – nemlig at det skal forstås som enhver type kaffebønner som den enkelte leverandøren mener egner seg espresso – ikke kan legges til grunn. Kravet kan således ikke forstås slik at tilbyderne stod fritt i valget av hvilke kaffebønner som skulle tilbys som espressobønner, heter det, men må forstås slik at det skulle tilbys en type kaffebønner som er produsert og markedsført som espressobønner/espressokaffe. Waterlogics tilbud oppfylte ikke dette kravet. Det foreligger dermed et avvik, og deres tilbud skulle vært avvist.

Lagmannsretten konkluderte også med at det er klar sannsynlighetsovervekt for at kontrakten skulle blitt tildelt Selecta dersom tilbudet fra Waterlogic hadde blitt avvist. Selecta har derfor krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen, slår retten fast.