Prissetting av kvalitet – er det evalueringsmodellenes nirvana?

Av anskaffelses- og kontraktsrådgiver Gunnar Gjellan

Det pågikk i april og mai 2024 en debatt på Anbud365 om DFØ’s anbefalte evalueringsmodell «å sette pris på kvaliteten». Artikkel til Benedicte Dalheim 10. april og påfølgende artikkel fra advokatene fra Selmer 23. april påpeker flere bekymringer og utfordringer med disse modellen som mange innkjøpere nok deler, og med eksempler det er mulig å kjenne seg igjen i.

Senere er disse bekymringer svart ut på ulike måter i flere artikler bl.a Kristian J. Trygstad 6. mai, Tobias Løkken Amundsen 8. mai, som jeg her ønsker å kommentere.

Men først litt om priskriteriet, da DFØ m.fl. trekker frem utfordringer ved omgjøring av pris til poeng, som mange innkjøper opplever lite nyansert:

Det fremheves at omregning fra pris/kostand til poeng er komplisert. Det er det ikke. I de aller fleste tilfeller er det tilbudenes samlede pris man regner om til poeng. Dette må derfor kunne sies å være en relativt enkel omregning som vel nærmest alle innkjøpsorganisasjoner har kunnskap om, og rutiner for nå i dag. Den lineære poengmodellen som gir null poeng ved dobbel pris av laveste tilbud er for alle praktiske formål sammenfallende med en ren prissammenlikning. Ved store prisdifferanser gir forholdsmessig metode avvik mellom pris og poeng som oppdragsgiver sikkert gjør lurt i å ha et bevisst forhold til.

Videre fremheves det av enkelte at omregning fra pris til poeng påvirkes av nivå på laveste tilbud, som kan endre tilbudenes rangering. Rent hypotetisk og teoretisk er dette riktig, men et tilbud med lavere pris finnes jo ikke. Hvis noen er kvalifisert og har innlevert laveste tilbud og vinner konkurransen, så er de bundet av tilbudet. Hvis de trekker seg, har oppdragsgiver krav på positiv kontraktsinteresse. Videre vil det sannsynligvis være stor fare for å bli avvist, tatt for korrupsjon mv.  Jeg har aldri hørt om manipulasjon av evalueringsmodeller med et lavere pristilbud for å påvirke konkurransen. Likevel trekkes dette frem som argument mot poengmodeller av enkelte. Her etterlates et inntrykk av at poengmodeller er noe ufullkomment ift. penger. Om man ser til andre standarder eller bransjenormer tar heller ikke disse høyde for det «utenkelige», uten at disse standardene er mindre gode av den grunn.

Så til kvalitetskriteriet:

Premiering av merverdi til selve kontraktsgjenstanden er noe DFØ og faglitteraturen setter søkelys på når det er snakk om betalingsvilje for kvalitet. Hvis tildelingskriteriene åpner for å premiere f.eks. merverdi i en PC-anskaffelse, vil et tilbud med et bedre skjermkort enn kravene tilsier, kunne bli premiert for det. I slike tilfeller vil høy betalingsvilje eller for mange poeng lett bli angrepet av tapende tilbydere, som gjerne vet hva den faktiske merverdien er. For å unngå dette er det viktig at oppdragsgiver har kunnskap om pengeverdien, uavhengig av evalueringsmodell. DFØ, og de nevnte artikkelforfatterne, ser imidlertid ut til å ønske at tilbyderne alltid skal få vite et så nøyaktig prisspenn som mulig i konkurransegrunnlaget, slik at tilbyderen kan vurdere om det er verdt å tilby merverdien. Paradokset, i disse tilfellene, er at betalingsviljen må være like stor eller større enn markedsverdien for at den skal bli tilbudt. Med så god kunnskap om markedet vil den rasjonelle innkjøperen heller kjøpe merverdien for markedspris, ved å innta kravet i spesifikasjonen.

Oftest er ikke spørsmålet så enkelt hvis det anskaffes større IKT-systemer som skal samvirke med ulike leverandører og teknologiske plattformer mv. For å åpne for ulike tekniske fortrinn i tilbudene må nesten tildelingskriteriet utformes slik at det treffer noe bredere, f.eks. «teknisk kvalitet ut over krav».  Oppdragsgiver og tilbyder vil da mest sannsynlig ha noe ulik forventing til det prissatte kvalitetsspennet og målet om at det skal gi bedre veiledning enn poengmodeller bortfaller. Selmer advokatene påpeker flere utfordringer knyttet til denne type anskaffelser som det er lett å kjenne seg igjen i, for praktiske innkjøpere. Det er langt vanskeligere å forstå DFØs anbefaling og artiklene til Amundsen og Trygstad om å prissette kvaliteten. For å eksemplifisere dette kan vi se på noen påstander hvor artikkelforfatterne fremhever mulige fordeler med å prissette kvaliteten:

«Det er ikke gitt at det er en ulempe for oppdragsgiverne at evalueringen blir mer transparent.»   Grunnen for at erfarne innkjøpere anser dette som en ulempe, er at tilbyderne blir mer opportunistiske og mindre opptatt av reell kvalitet jo mer fastsatt og transparent evalueringsmodellen er i forkant. Samtidig faller nærmest alle insentiver for innovasjon bort fordi oppdragsgiver har forseglet det innkjøpsfaglige skjønnet når detaljene i modellen er kjent på forhånd. 

«Sammenligningen av pris og kvalitet er mer intuitiv enn de mer abstrakte poengvurderingene.» Er det ikke ofte like abstrakt å sette pengeverdi på kvalitet? – og for hvem er det mer intuitivt? Uhøytidelig undersøkelse på Anbud365 viser at både oppdragsgiver og leverandører foretrekker poengmodeller.

«Det bør være en fordel for oppdragsgiverne siden mer informasjon legger til rette for bedre og mer treffsikre beslutninger.» Mer kunnskap og informasjon er sikkert bra. Men konklusjonen om at prissetting av kvalitet gir mer treffsikre beslutninger finnes det ikke belegg for.

Det er mange slike utsagn i artiklene til Amundsen og Trygstad, som gjør at DFØs anbefaling fremstår lite fundamentert i den praktiske innkjøpers hverdag.

Om man ser på Doffin, ser det ut for å være en stor overvekt av kvalitetskriterier som premierer forhold som danner rammen for leveransen. Typiske kriterier er, kompetanse, organisering, nøkkelressurser, oppgaveforståelse, fremdrift- og plan for gjennomføring, individuelle tilpasninger, responstid, oppfølging osv.:

Disse typetilfeller er mer vanlig enn merverdi til selve kontraktsgjenstanden (type PC/skjermkort vist til ovenfor). Kvalitetsvurderinger i slike tilfeller er sammensatte vurderinger hvor det ikke er vanlig å snakke om penger og betalingsvillighet. Som innkjøper på oppdragsgiversiden er det krevende å engasjere dyktige og travle fagpersoner til å jobbe med tildelingskriterier i forkant av konkurransen. At man i tillegg skal jobbe med teoretiske prisspenn, som vil låse evalueringen i ett spor, fremstår i mange tilfeller kontraproduktivt. Sett fra oppdragsgivers side er det bedre å bevare det innkjøpsfaglige skjønnet, for å muliggjøre en premiering av de beste tilbudene som nettopp kan vise at de forstår oppgaven. Dette behovet bare forsterkes om oppdragsgiver benytter «konkurranse med forhandling», hvor det i tillegg skal forhandles om tilbudenes ulike styrker og svakheter.

Amundsen og Trygstad trekker begge opp eksempler fra konsulentverden om «flinke og mindre flinke konsulenter». Om DFØ, Trygstad og Amundsen mener det er bedre å prissette kvaliteten på konsulentene også, er de i utakt med mange innkjøpere. I tillegg er de på kollisjonskurs med en av de største konsulentorganisasjonene i Norge, RIF. Om man leser artikkel av adm.dir Liv Kari Skudal Hansteen av 13. mai 2023 på Anbud365 ønsker RIF mer av det de kaller prestasjonsbaserte evalueringsmodeller. Etter som RIF i den sammenheng nevner BVP (Best value procurement) i vedlegg til artikkelen, er det ingen ting som tyder på at RIF primært ønsker at oppdragsgiver skal legge sammen den timeprisen konsulenten selv oppgir og trekke fra (evt. legge til) den prisede merverdien oppdragsgiver setter på «flinkheten» til konsulenten.

At DFØ, på generell basis, anbefaler evalueringsmodellen som prissetter kvaliteten fremfor andre evalueringsmodeller er overraskende, når fordelene ikke fremstår klarere. I spesielle tilfeller hvor oppdragsgiver skal skape insentiver for endring på helt begrensede og utvalgte områder kan det være mer aktuelt, slik Amundsen er inne på når han nevner Statens vegvesens anskaffelse av asfalt med lavere CO₂ avtrykk.

Med artikkelen 10. april har i alle fall Benedicte Dalheim lyktes med å få innspill. Om hun har fått større forståelse for DFØs anbefaling om å prissette kvaliteten, må hun selv vurdere.

Kanskje er en lederfilosofisk bønn det nærmeste vi kommer:«Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de tingene jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.»