Sentraliserte innkjøp kan slå feil; fare for svekket konkurranse

Konkurransetilsynet advarer mot at vinningen fort kan gå tapt dersom sentraliserte innkjøp fører til nasjonale innkjøp fra aktører som leverer tjenester over hele Norge fordi det er mest effektivt for en innkjøper. Hvis bare landsdekkende bedrifter kan gi anbud, står en i fare for å svekke konkurransen. Sentraliserte innkjøp kan slå feil, ifølge konkurransedirektør Lars Sørgard.

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrev konkurransedirektøren bl.a. at sentraliserte innkjøp kan gi mer effektive innkjøp. Det kan gi lavere administrative utgifter, større mulighet for å bygge opp kompetanse på innkjøp, og større mulighet for å utnytte kjøpermakt. Dermed kan leverandører presses til å gi et billigere og bedre tilbud, og det kombinert med lavere administrative kostnader kan bety at kjøperne av disse tjenestene kommer bedre ut.

– En vet, både fra teori og praksis, fremholder Sørgard, at antallet potensielle tilbydere i en anbudskonkurranse kan ha stor betydning for hvor hard priskonkurransen er. Hvis du skal legge inn et tilbud på en utlyst kontrakt, vil du sannsynligvis føle deg tvunget til å sette prisen en del lavere hvis du tror det er mange potensielle leverandører enn hva tilfellet er dersom du vet at det er for eksempel kun en eller to andre aktuelle som kan levere tilbud.

Konkurransepresset

Konkurranse handler i slike tilfeller i stor grad om det konkurransepresset du ser for deg i denne utlysningen. Én ekstra potensiell tilbyder kan gjøre en stor forskjell. Ved å utelukke lokale tilbydere vil en lett redusere antallet potensielle tilbydere. Vinnerne er de nasjonale aktørene, som vet at de da unngår brysom konkurranse fra de lokale.

Konkurransedirektøren skriver at hvis man er redd for at de lokale aktørene blir for små og ikke kan levere all den kapasitet som er forventet, finnes det enkle metoder for å unngå et slikt problem. En kan for eksempel ha en ordning med oppdeling i flere deloppdrag. I reglene for offentlige anskaffelser er innkjøperne bedt om å vurdere nettopp muligheten for å utlyse deloppdrag.

En annen mulighet er et system der en gir prioritet (henholdsvis første, annen og tredje) ut fra hvilken pris som er tilbudt. Hvis den som blir spurt om å utføre et konkret oppdrag ikke har ledig kapasitet, kan man i det tilfellet sende oppdraget videre til neste tilbyder.

Dyrke frem mangfold

– Dette handler på lang sikt også om å dyrke frem mangfoldet og de nye ideene, understreker han. Hvis lokale aktører ikke engang får stille på startstreken, vil det svekke fremveksten av små og nye aktører. Det offentlige bør ha et ansvar for å dyrke frem det lokale, og å gi de små aktørene en arena de kan benytte for å vokse og lykkes i kampen mot de store, landsdekkende aktørene.

Sørgard konstaterer at det også handler om lokale tilpasninger. I en del tilfeller vil en ønske å legge vekt på særskilte forhold for den enkelte innkjøper, og da er det viktig med en åpning for andre aktører enn kun de aller største i det nasjonale markedet. En sentralisert ordning kan gå glipp av slike lokale tilpasninger. Hvis behovet for lokale tilpasninger blir tilstrekkelig stort, så kan det beste være å ikke ha et sentralisert innkjøp. Det er nettopp slike vurderinger Statens Innkjøpssenter gjør når de skal vurdere om de skal ha et sentralisert innkjøp.

Ikke alltid gunstig med deloppdrag

– Men det er ikke slik at det alltid er gunstig å velge flere deloppdrag i stedet for ett stort hovedoppdrag, heter det i konkurransedirketrens kronikk. Hvis det er kun nasjonale aktører, kan det være gunstig med en nasjonal kontrakt. Da blir det ingen flere potensielle tilbydere ved deloppdrag. De nasjonale aktørene vet da at det er vinn eller forsvinn for denne kontrakten, og kan dermed føle seg tvunget til å gi et godt tilbud.

Hvis det derimot er to deloppdrag, og kun to nasjonale aktører, er det lett å tenke seg at de fort skjønner at de får én kontrakt hver. Da kan en ende opp med høye priser, og hver av dem vinner i for eksempel det området hvor de har best fotfeste.