Av Peder Brondmo, director og Marthe Eikeskog, advokatfullmektig, Deloitte Advokatfirma AS
Riksrevisjonen offentliggjorde den 3. februar en undersøkelse av grønne offentlige anskaffelser som konkluderer med at myndighetene ikke bruker sin innkjøpsmakt godt nok. Den vurderer det som kritikkverdig at myndighetene ikke har sikret at offentlige oppdragsgiveres anskaffelsespraksis i stor nok grad bidrar til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger.
Det offentlige kjøper inn varer, tjenester og bygg- og anleggsarbeider for ca. 600 milliarder kroner hvert år. Dette gir en enorm makt til å sette krav til leverandørene og til å skape etterspørsel etter bærekraftige varer og tjenester. Mange offentlige innkjøpere har etter lov om offentlige anskaffelser en plikt til å innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige løsninger.
Hvordan miljøkrav stilles i den enkelte anskaffelse er i dag svært varierende. Handlingsrommet for de offentlige innkjøperne er stort. En av årsakene til at andelen grønne offentlige anskaffelser etter Riksrevisjonens syn fortsatt er kritikkverdig lav er at de miljøkravene som stilles i dag har for lavt ambisjonsnivå.
Håpet ligger i at kravene til hva som regnes som bærekraftig blir stadig mer regulert. For finansbransjen har Stortinget nylig vedtatt en ny lov som innfører EU sitt klassifiseringssystem for bærekraftig aktivitet, kalt EU-taksonomien. Dette skal brukes for å måle og slå fast hvilke aktiviteter som er bærekraftige og hvilke som ikke er det. Kongstanken bak systemet er å vri hele det finansielle systemet i bærekraftig retning, samt å sikre at det er snakk om reell bærekraft, ikke bare såkalt «grønnvasking».
Vår hypotese er at taksonomiens krav vil få innvirkning på alle aktører i næringslivet, om ikke direkte så indirekte, og at det vil gå fort. Ikke minst vil offentlige anskaffelser bli et område hvor taksonomien kommer til å sette et tydelig fotavtrykk.
Hvorfor skal det offentlige bruke taksonomien i sine innkjøp?
Offentlige oppdragsgivere kan stille miljøkrav og -kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen der det er relevant og knyttet til leveransen, samtidig som det ivaretar regelverkets grunnleggende prinsipper.
Per i dag er det ikke lagt opp til noen forpliktelse for offentlige aktører om å bruke taksonomien for å definere miljøkrav i sine anskaffelser, men vi antar likevel at den praktiske innvirkningen vil bli stor.
De fleste offentlige aktører ønsker å kjøpe bærekraftige varer og tjenester. Det er også politisk vilje for å bruke anskaffelser som et verktøy for å drive frem miljøvennlige løsninger.
Problemstillingen er ofte hvordan miljøkravene stilles ved utlysning av en konkurranse, og hvordan man skal vurdere løsningene i de tilbudene som kommer. Hvor mye man vektlegger for eksempel livssykluskostnad og miljø, er det i stor grad opp til det offentlige å fastsette i den enkelte anskaffelse. Behovet for å vektlegge disse tingene varierer også mye – det er større potensial for å gjennomføre en klimavennlig anskaffelse innen bygg og anlegg enn for eksempel ved anskaffelser av advokat- eller konsulenttjenester. Hvordan man vurderer bærekraftsaspektene ved anskaffelsen, er også i stor grad en skjønnsmessig vurdering.
Det kan også være vanskelig for innkjøperne å fastslå om en teknisk fremgangsmåte er mer klimavennlig enn en annen, og kanskje enda vanskeligere å fastslå om den totalt sett bidrar positivt til verdens klimaregnskap eller ikke. Det kan i det hele tatt være en komplisert affære med mange vurderinger som må gjøres for å inkludere miljøkrav i anskaffelsesprosessen.
Taksonomien vil derfor bli et viktig verktøy i anskaffelsesprosessen. For å klassifisere en aktivitet som bærekraftig etter taksonomien, må man vurdere aktiviteten opp mot på såkalte tekniske screening-kriterier. Screening-kriteriene skal tilpasses de ulike aktivitetene, og være vedtatt basert på seneste og best tilgjengelige vitenskap på det aktuelle området. Vi forventer at etterlevelse av taksonomien kan stilles som minstekrav i konkurransen for aktiviteter der dette er relevant, eller at taksonomi-relatert dokumentasjon og for eksempel grad av klimapåvirkning utgjør ett av flere tildelingskriterier.
Taksonomiens påvirkningskraft – og kanskje bindende kraft?
Taksonomien gjelder direkte kun for store børsnoterte selskaper og finansmarkedsaktører. Det er likevel grunn til å tro at alle andre selskaper og offentlige aktører som må forholde seg til långivere eller eksterne investorer, også blir nødt til å klassifisere sine aktiviteter etter taksonomien. Slik får långivere eller investorer informasjon som de kan benytte som grunnlag i deres obligatoriske taksonomi-rapportering.
Offentlige oppdragsgivere er ofte avhengige av finansiering gjennom lån for å gjennomføre større anskaffelser. De vil derfor bli møtt med de samme krav og insentiver som resten av samfunnet ved at bankene får nye bærekraftsregler å forholde seg til. Når en offentlig innkjøper kan vente seg bedre finansieringsbetingelser for prosjekter som er i tråd med taksonomien, vil dette smitte direkte over i de krav som må stilles til leverandørene. Det samme gjelder for leverandørene. Når et selskap leverer et tilbud på en offentlig kontrakt med en løsning som er i tråd med taksonomien, vil en lavere finansieringskostnad for leverandøren virke inn på prisen av tilbudet – det vil gi et konkurransefortrinn.
Vi spår derfor at taksonomien vil få store innvirkninger på utformingen av offentlige kontrakter. Det offentlige bidraget til at markedet strekker seg i klimavennlig retning vil dermed stadig bli større, og vi vil se en økt bruk av miljøkrav i konkurransegrunnlag i tiden som kommer.
På kort sikt vil dette skje ved frivillighet eller kontraktsregulering, ikke gjennom tvingende lov.
Vi vil likevel påstå at det er mye som taler for at klassifiseringen i EU-taksonomien før eller senere blir knyttet direkte til anskaffelsesregelverkets miljøbestemmelser. Spørsmålet er nok først og fremst når dette skjer, og om det kommer som et diktat fra Brussel eller om norske myndigheter gjør dette på egen hånd. Men slik den politiske og samfunnsmessige vinden blåser i dag, gir taksonomiens inntreden grunn til å tro at dette vil være etablert praksis blant offentlige oppdragsgivere lenge før lov om offentlige anskaffelser gjør det til tvingende norsk rett.
Bli den første til å kommentere på "Taksonomien er livlinen for grønne offentlige innkjøp"