Av Gottfried Greve, professor i pediatri, Universitetet i Bergen, leder for arbeidsgruppe om Sosial innovasjon i Universitets- og høgskolerådet, og Jens Barland, førsteamanuensis, prorektor arbeidsliv og innovasjon, Høyskolen Kristiania
Offentlig sektor anskaffer varer og tjenester for svimlende 835 milliarder kroner i året. Ved innkjøpene kan det stilles krav til innovasjon. Slik er dette en enorm ressurs og muskel for å fremme endring og fornyelser i samfunnet.
En ting er å kjøpe inn, noe annet er å ta innovasjonene i bruk. Hva er det som butter det imot? Sett fra kunnskapssektoren er det flere hindringer på veien fra kunnskap til implementering.
Det er flere gode initiativer, både med Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) og fra Innovasjon Norge. Likevel satses det beskjedent på å ta norske idéer og kunnskap i bruk.
LUP skal hjelpe offentlige virksomheter med å gjennomføre innovative anskaffelser. Da vil de (forhåpentligvis) mobilisere norske bedrifter til å levere bedre løsninger. Likevel ser vi at når nye digitale løsninger, tekniske løsninger, ny praksis eller nye prosesser skal implementeres – skal tas i bruk – så stopper det opp.
Flere finansieringsordninger er etablert for prosjekter og piloter som skal generere kunnskap. Men det er total tørke for finansiering av implementering og omstilling. En gjenganger er at kommunene ikke klarer implementeringen på grunn av presset økonomi. For politikere er det rett og slett ingen gulrot før i neste valgperiode, og byråkratiet har mer enn nok å gjøre som det er.
Et eksempel fra helsesektoren kan illustrere noe som er gyldig for større områder i offentlig sektor. Den norske nyvinningen ECG247 registrerer hjerterytme over lengre tid. Systemet er enkelt, og med digitale støtte kan undersøkelsen gjøres hos fastlegen fremfor på spesialavdelinger på sykehus. Fagfolk vil ha dette, men byråkratiet i Norge gjør det nesten umulig å komme inn på det norske markedet og dermed skaffe seg et hjemmemarked som kreves for å kunne ta dette også ut i et internasjonalt marked. Insitamentene går også feil vei når sykehusene får tre ganger mer betalt enn fastlegen for å gjøre undersøkelsene. Dette til tross for at målet for helsetjenester nettopp er at omsorg skal ytes på lavest mulig nivå i hierarkiet.
Hindringer i dette tilfellet er at hvert enkelt helseforetak skal godkjenne dataløsninger (fra IT-avdelinger og personvernombud) og tekniske nyvinninger (fra medisinsk-tekniske avdelinger). En mer effektiv nasjonal felles godkjenningsordning med et klart mandat etableres ikke. Tungvinte godkjenningsprosedyrer kreves selv om det allerede er EU-godkjenning på plass. Videre er det ofte uklart hvem som har ansvaret i helseforetakene – noe som i seg selv neppe bedrer neppe kvaliteten på godkjenningsarbeidet.
Prosedyrer for offentlige anskaffelser som skal skape innovasjon har fine beskrivelser som at «det er viktig å sikre at den nye tjenesten integreres i drift på en god måte. Dette innebærer planlegging og gjennomføring av implementering og eventuelle anskaffelser». Og videre at det er «viktig å sikre at en oppnår ønskede gevinster for brukere, pårørende og kommunen. Gevinstrealisering tar ofte lang tid, og krever gjennomgående handling og oppfølging.» Vel, dette er jo godt formulert, men virkeligheten er at offentlige virksomheter ofte ikke greier denne implementeringen.
Fra forsknings- og kunnskapssektoren vil vi gjerne gi tre råd om hva som skal til for at innovasjonene skal tas i bruk:
Første råd, kulturer må endres for å få til innovasjon i organisasjoner. Mange av oss vegrer oss for å ta nye løsninger inn i rutiner. Det krever ofte en ekstrainnsats. Det er behagelig å fortsette som før selv om man vet at ting kan gjøres enklere, billigere eller bedre. Mange kan også oppleve slike endringer som trussel mot egne arbeidsoppgaver og egen arbeidsplass. Men kultur for endring må på plass.
Andre råd, slik kulturendring fremmes av insentivordninger som gir riktig retning på endringsviljen. Det vil mobilisere folk til å komme med innovative idéer. De beste initiativene kommer ofte nedenfra. Gjerne fra dem som skal bruke nyvinningene.
Tredje råder samskaping, slik at de som skal bruke nyvinningene deltar i utviklingen. Da kan de også være med å styre implementeringen.
Det er slike prosesser med samskaping som kan sørge for at de gode innovative ideene kommer helt frem til implementering og bli tatt i bruk. Disse fasene av innovasjonsprosessen trenger også finansiering, noe det er handlingsrom for i anskaffelsesregelverket, for eksempel ved bruk av innovasjonspartnerskap eller FoU-kontrakter.
Med kulturendring, insentiver og samskaping kan norske ideer bli tatt i bruk, og få fotfeste for å gå ut i internasjonale markeder.
Bli den første til å kommentere på "Tre råd om å ta innovasjoner i bruk"