(En Anbud365-kommentar) I dag gleder vi oss over at stadig flere i det offentlige kunngjør sine anskaffelser selv om det ikke er noen plikt til det. Økningen fra 2017 til 2018 er betydelig og løfterik. Kanskje er dette en trend som fortsetter. Når mange kollegaer gjør det, hvor skal ikke stadig flere gjør det? Nærings- og fiskeridepartementet gjør klokt i å avvente utviklingen før de feller noen dom over hevingen av den nasjonale terskelverdien. Med satsing på kompetanse og økt dialog med leverandørmarkedene – lokalt og sentralt – kan mye gjøres på kunngjøringsfronten. Også under de nasjonale terskelverdiene.
Statistikken for 2018 viser at antall kunngjøringer er opp. Det er ikke spesielt, ettersom dette antallet vil variere over år. Avtalefornyelser – enkeltkjøp og/eller rammeavtaler, virksomhetenes behov for å kjøpe og prioriterte, offentlige satsinger er eksempler på forhold som ligger under variasjonene.
Mer verd å merke seg er at andelen av frivillige kunngjøringer i 2018 utgjør en større andel av det samlede antall kunngjøringer enn i året før. Likeledes noterer vi at antallet er opp 28% fra 2017 til 2018. I rene tall er det riktignok ikke så mange, i 2018 1733, i 2017 1353. Dette er første gang vi kan sammenlikne antall frivillige kunngjøringer over år, ettersom de nåværende nasjonale terskelverdiene ble hevet 1. januar 2017.
Ramaskrik, men …
Denne hevingen utløste et ramaskrik i visse leverandørleire. Det var ikke måte på hvor mye ille som ville vederfare fedrelandet som følge av denne hevingen. Når man imidlertid leser erfaringene som Statens vegvesen har med sine entreprenører og deres underleverandører når det gjelder alminnelig regel-etterlevelse, er det åpenbart at utfordringene går langt ut over konsekvensene av terskelverdi-hevingen.
I svensk byggebransje tror 71% av de spurte at korrupsjon finnes i deres bransje, av disse tror 29% at korrupsjon forekommer ofte eller alltid. Det er Konkurrensverket som har gjort undersøkelsen som viser dette. Vi er klar over at svensk og norsk byggebransje ikke er den samme, men det er vanskelig å tro at det er slik pga nivå på terskelverdiene …
Ikke i stortingsmeldingen
Vi peker på dette, ikke for å kritisere byggebransjen, men for å tipse Nærings- og fiskeridepartementet om at man i stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser ikke nødvendigvis bør bruke plass på terskelverdiene. Det holder med en evaluering etter en tid.
Et annet forhold er at i privat sektor er det mange som ønsker å beholde sine leverandører fordi jo bedre man kjenner hverandre, dess bedre tjenester kan man levere/få. Også i det offentlige er det slike oppfatninger. «Naboen» til slike relasjoner er selvsagt frykten for korrupt atferd. Og en prising fra leverandørens side som ikke er bærekraftig. Og markedet kan dø hen dersom en offentlig oppdragsgiver tviholder på samme leverandør år etter år. Offentlige oppdragsgivere er ofte dominerende i mange markeder.
Krav til effektivitet
En forutsetning i anskaffelsesregelverket er at praksis skal være effektiv. Transaksjonskostnadene er høye, i enkelte tilfeller koster det å lage tilbud og behandle dem, oppsiktsvekkende mye – vi har hørt om konkurranser der kontraktsverdien ikke er særlig mye større enn transaksjonskostnadene. Spørsmålet er da om det er effektivt å ha ordninger der konkurranser til en verdi av en halv million eller så krever full kunngjøringsrunde – med tilhørende muligheter til å klage til Kofa etc. Også domstolene har mye å stelle med fra før.
Regelverket sier at det skal være konkurranse uansett. Dermed er det ikke bra at offentlige oppdragsgivere ikke følger opp. Mangel på håndhevingsordning gjør at faren for å bli rammet ikke er stor. Og da er det lett å se gjennom fingrene. Om man mener seg tjent med andre fremgangsmåter å få leverandører på. Selvsagt er det moralsk forkastelig. Man har regler for at de skal følges. I Sverige har man noe som heter «domstolstrots». Det betyr å la være å gjøre som domstolen sier. De som ikke følger anskaffelsesregelverket driver med «regeltrass».
Kompetanse og kunngjøring
Nå skal vi imidlertid glede oss over at andelen som kunngjør er sterkt økende. Det er et sunnhetstegn. Kanskje er dette en trend som fortsetter. Det alt overveiende av offentlige virksomheter og innkjøpere er så vel lovlydige som fornuftige, som vil sine organisasjoner og innbyggere vel. Noen tar nok sjansen på ikke å bli oppdaget, mens – og det høres kanskje underlig ut, følger ikke reglene fordi de ikke kan dem, fordi det er ikke slik kompetanse til stede etc. En rekke revisjonsrapporter forteller det.
Bli den første til å kommentere på "Vi gleder oss over at stadig flere kunngjør selv om de ikke har plikt til det"