Få forskningen frem i lyset!

(En Anbud365-kommentar) Et kompetansesug preger den offentlige innkjøpsverdenen. Mange vil vite mer selv om de utvilsomt vet mye fra før. Forskningsverdenen kan utvilsomt bidra. Men hva skjer egentlig i akademia? Noe popper ut i offentligheten. Er det alt, vil nok mange – også Anbud365 – mene at det er en heller sparsom del i det rikholdige høyskole- og universitetsmiljøet. Men vi vet at mer forskning er på gang, kanskje er det også en god del vi ikke vet om. Nei, forskning innenfor offentlige anskaffelser må synliggjøres, slik at den kan benyttes av ambisiøse og kompetansehungrende innkjøpere. Noe for Anskaffelsesakademiet?

Et av resultatene fra årets utgave av den store anskaffelsesundersøkelsen til DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) vakte nok mer oppmerksomhet enn mye annet i det rikholdige materialet: Innkjøpernes egenvurdering av sin kompetanse. Den er stabil, men på flere områder gått ned sammenliknet med tidligere undersøkelser. Dels er det slik som DFØ i sine kommentarer antyder, at det skyldes flere hensyn som skal vektlegges og et høyere ambisjonsnivå.

Vårt inntrykk er også at det er ganske stor strekk i laget – fra de ledende innkjøpsmiljøene i det offentlige til kommunen som for kort tid tilbake fikk politisk støtte for å interessere seg for å følge regelverket for offentlige anskaffelser. Noen er spesialiserte innkjøpere med ansvar for en del av arbeidet, andre gjør noen få anskaffelser i året – i resten av tiden steller de med eget fag. Atter andre har overlatt hele businessen til et innkjøpssamarbeid.

Å ha ambisjoner

Men vi skal glede oss over at egenvurderingen ikke kommer ut med 100% eller der i nærheten. Vi tror at etter hvert som graden av profesjonalisering øker og når det går opp for flere og flere ledere i det offentlige – og politiske organer – hvor svært viktig innkjøp er, vil resultatet av de kommende anskaffelsesundersøkelser ikke avvike stort på dette punkt fra årets.

Dette kalles å ha ambisjoner. Og det er jo en gang slik at dess mer man kan, dess mer kunnskap i et emne/tema man har, jo mer erkjenner man at man ikke kan nok. I motsatt ende har man vanligvis de som intet vet eller kan, men som er skråsikre på at deres løsninger holder vann. På den bakgrunn er det tillitvekkende at innkjøperkorpset vurderer sin egenkompetanse slik undersøkelser røper.

Kompetanse og balanse

Etter hvert er det kommet inn nye krav i tillegg til utførelse av selve innkjøpsfagets hovedelementer – merkantile og juridiske hensyn. Der «det gode innkjøp» er den bærende vignetten. Mange av disse nye innslagene, de samfunnsmessige hensynene, krever en ny balanse, mellom å nå satte politiske mål og følge regelverkets krav, ikke minst de grunnleggende prinsippene. Her vil nok mange erkjenne at de i sitt kompetanseløp ennå ikke er kommet frem til sitt ønskede nivå. Og vi står her dessuten foran noe som minner om skytesportens «løpende hjort». Den faglige erkjennelse og innsikt på miljø, klima, menneskerettigheter, etisk atferd mm. er i rask endring. Å omsette presis faglig grunnlag i egne krav i en anskaffelse er ikke enkelt, selv om flere gode krefter tilbyr maler, veiledninger osv.

Vi har flere ganger på denne plass etterlyst mer kompetanse også i form av forskning og akademiske studietilbud. Det har også med egenkompetanse å gjøre. En fersk svensk rapport slår fast at mangelen på tilbud og kompetansetilfang for øvrig fra akademia er årsaken til at vårt naboland i øst har sakket sørgelig akterut når det gjelder innovative anskaffelser. Anbud365 er på ingen måte overbevist om at det er forklaringen, men det viser en tro på at mer og bedre kompetanse kan gi resultater for de som skal handle. Denne svenske undersøkelsen peker på at kompetansetilbud som gis i dag, for det meste er praktisk rettet. Man blir gode håndverkere.

Har Anbud365 tatt feil?

I Sverige kommer det fra tid til annen forskningsrapport frem i offentligheten. Om det er alt som gjøres av slikt i svenske universiteter og høyskoler skal ikke vi ha noen mening om, dertil kjenner vi landskapet ikke godt nok. Imidlertid dukket det opp en ettertanke. Kan det være at Anbud365 har tatt feil, at det forskes som bare det i norske universiteter og høyskoler når det gjelder offentlige anskaffelser? At dybdeforklaringer på både dette og hint både finnes, utvikles og videreutvikles?

Vi tror imidlertid ikke det. Men vi tror at kjennskapen til hva som foregår i større grad burde tilflyte offentligheten. Faget trenger kunnskapsflyt fra akademiske miljøer, og det er viktig å få vite hva som skjer, slik at man kan ta del i resultatene. Offentlige anskaffelser forblir på en måte på stedet hvil hvis ikke det tilføres innsikt av noe dypere karakter enn hva man får på kurs, seminarer etc. Savnet har vært tydelig lenge. Det betyr også mye for fagets anseelse i samfunnet å kunne dokumentere at innkjøpere har et rimelig godt – og gradvis økende – kompetansenivå og grad av akademisk interesse for å sysle med anskaffelsestemaer.

Et relevant spørsmål

Nå er vi imidlertid i den situasjon at vi egentlig ikke helt vet hva som skjer. Heldigvis vet vi at det skjer noe interessant på anskaffelsesfeltet på flere høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Dermed kan vi ikke tabloid og retorisk spørre: Skjer det ikke noe? Spørsmålet blir heller om det skjer noe – kanskje mye viktig – som ikke når frem til kunnskap hos de som higer etter å få vite. Vi tror det er et relevant spørsmål.

Her er det selvsagt ikke forskning som ikke tåler dagens lys og således trives i det dunkle. Det er nok heller at institusjonene gjerne er store og forskningen knyttet til faget ikke er blant de dominerende innslagene der. Og prestisjefag nr. 1 er nok ikke anskaffelser. Ennå. I stedet er det noen prisverdige entusiaster som har sett interesse og den store samfunnsinteressen av å komme dypere inn i en materie som hvert eneste år krever hundrevis av milliarder av offentlige ressurser. Stor takk til forskerne på dette området.

Anskaffelsesakademiet?

Mange universiteter og høyskoler har egne informasjonsfolk, hvis oppgave bl.a. er å spre kunnskap om forskning. Men de vet også hva som «selger» i mediene. Offentlige anskaffelser er sjelden i det bildet. Kanskje skal Anskaffelsesakademiet ta seg av slik kunnskapsspredning. Det er en prisverdig motor for kompetansetilbud på akademisk nivå, med en rekke sterke interessenter i ryggen – DFØ, Statens innkjøpssenter, Sykehusinnkjøp, interesseorganisasjoner og mange representanter for akademia. Uten altfor stor ressursinnsats bør det være mulig for disse å bidra til synliggjøring av den forskningen som foregår og som har relevans til offentlige anskaffelser. Det er vanskelig å nyttiggjøre seg kompetanse man ikke vet om. Og når man får vite noe, trigger det gjerne nye utfordringer. En slags payback til forskerne.

I ropet etter mer kunnskap, tror vi en slik synliggjøring vil være verdifull. Et skritt i retning av mer innsikt i hva man steller med, i retning av å bruke denne kunnskapen til å gjøre jobben enda bedre. Mer effektiv bruk av de 600+ milliardene hvert år. Må høres forlokkende ut for enhver som mener at fellesskapets midler bør brukes med fornuft.