(En Anbud365-kommentar) Pandemien vil trolig inngå i historiebøkene som wake-up-call for mange i den offentlige innkjøpsverden. Logistikk kommer inn i tenkningen med full styrke. Risikofordeling i kontrakter må kanskje sees på en gang til. Konkurranser må i enda større grad anrettes slik at monopoler unngås. Og oppfølging av menneskerettighets-krav har fått en ny dimensjon. Pandemien raser fremdeles omkring i vårt globale univers – og som det heter, en ulykke kommer sjelden alene. Så man bør være forberedt.
Det å levere en avtalt vare inngår som en naturlig del gjerne med stor detaljrikdom i en kontrakt. Leverer man ikke etter avtalen, oppstår et avvik – alvorlighetsgraden avgjør gjerne neste steg. I pandemien oppdaget man at mange leverandører sto hjelpeløse, de hadde simpelthen ikke varene. Det var vanskeligheter lenger ned i kjeden. For virksomhetskritiske varer var det selvsagt verst. For øvrige leveranser bidro sitasjonen til å tenke mer på at risikoen for stans kanskje var større enn man hadde trodd.
Mange ledd i leveransekjeder
Mange leveransekjeder er globale. Det skal hentes råstoff, produktet skal lages, settes sammen og fraktes fra ledd til ledd inntil det ender opp hos den offentlige kjøperen et sted – eller flere steder – her hjemme. De som henter frem råstoffet, kan være såpass rammet av pandemien at de simpelthen for tiden ikke leverer. Det samme kan skje hos dem som setter sammen eller produsere produktet, enn si hos transportørene. I store deler av verden er vaksinasjonsgraden fremdeles lav, tidvis svært lav, slik at pandemi-risikoen i høy grad fortsatt er til stede.
Vi vet i dag intet om langtidsvirkninger verken av pandemien eller av de konsekvenser som pandemien i øyeblikket har ført med seg for alle i en leveransekjede. Og erkjennelsen av at nye pandemier kan komme, andre uforutsette situasjoner kan oppstå (minner om gigantskip på tvers i Suezkanalen, vulkanutbrudd og storpolitiske, uvennlige tiltak). Verden er blitt noe mer problematisk for dem som skal levere. Risikoen for svikt er økt, og det må de selvsagt ta høyde for. Som lederen for Statens innkjøpssenter, avdelingsdirektør Kjetil Østgård sier det i et intervju med Anbud365 i uken: – Læren om bristende forutsetninger er rykket nærmere i våre løpende vurderinger.
Menneskerettigheter
Hvor kommer så dette med menneskerettighetene inn? Over tid er det arbeidet med verktøy som kan bidra til at leverandører gjennom kjeden etterlever ILOs grunnleggende konvensjoner, blant annet dette med menneskerettigheter. Det er mye enklere å stille krav enn å følge opp, ikke minst fordi flere av aktørene i kjeden har tilhold langt unna, og det er grenser for hva en enkelt offentlig virksomhet kan ta seg råd til. Heldigvis arbeides det i alle de nordiske land med løsninger som gjør at man i fellesskap kan følge opp. Mange av produktene i det offentlige, spesielt i kommunene, er jo også de samme.
Om en leverandør i leveransekjeden plutselig faller fra på grunn av opphør i tradisjonell forstand, er utfordringen knyttet til etablering av et alternativ betydelig. Å bli slått ut på grunn av at store deler av staben er covid19-smittet er en ny problemstilling i dette bildet. Og her er det ikke slutt ennå, selv om Norge er gjenåpnet. De globale leveransekjedene strekker seg ut til alle verdenshjørner og består av leverandører som de respektive ledd i rekken selv har plukket ut. Og som de er ansvarlige for når det gjelder kravene til menneskerettigheter som oppdragsgiveren i Norge har villet ha med.
Dilemmaer om en faller ut
Om en av de «godkjente» i kjeden av en eller annen grunn ikke lenger greier å levere, vil det være i en pliktoppfyllende leverandørs mindset å finne en ny. Leveringsforpliktelsene skal følges opp i pakt med kravene. Men er den nye stueren når det gjelder menneskerettigheter, arbeidsforhold etc.? Eller er det valgte alternativet et ypperlige skyteskive for medienes interesse for brudd på alvorlige rettigheter? Har man tid med å vente med videre leveranser til den nye er godt nok sjekket? Eller tar man sjansen, det haster.
Dette er pandemi-erfaringer som har satt i sving tankeprosesser og som sikkert vil føre med seg konkretiseringer i form av krav (kanskje allerede) i eksisterende avtaler, men i særlig grad i forbindelse med kommende anskaffelsesprosesser. Å nøye seg med én leverandør i virksomhetskritiske kjøp fortoner seg som et mål i seg selv å unngå, med mindre man står overfor en faktisk monopol-situasjon. Også å anrette konkurransene slik at monopoler ikke oppstår, hører med i disse vurderingene.
Risiko og logistikk
Samtidig gir dette nye momenter når det gjelder oppfølging av sosiale krav nedover i leveransekjedene, og det retter oppmerksomheten mot fordeling av risiko mellom leverandør og kjøper. Erfaringer, vurderinger og opplevelser av mer risikofylte leveransekjeder vil ganske sikkert gi utslag i økte priser. Da er det nok en tanke å se på en annen risikofordeling, mer balanserte kontrakter.
At flere øyne grundigere ser på transportene i leveransekjeden er udelt positivt, både ut fra et risikohensyn og fra utslippssynspunkt. Lenge har vi tatt det for gitt at det er melk å finne i butikkene når vi finner anledning til å handle. At det ligger sinnrik logistikk bak, ofrer folk flest ingen eller liten tanke. Slik er det vel også når avtaler om offentlige kjøp lages. Selvsagt kommer varene. Det har jo leverandøren ansvar for. Transport er samtidig ofte fremholdt som en miljøsynder av fremste rang. Men pandemien har bidratt til at den er kommet inn i det skarpe søkelyset. Noe godt har pandemien ført med seg.
Bli den første til å kommentere på "Hva pandemien også har ført med seg …"