(En Anbud365-kommentar) El-bussers atferd i de siste dagers strenge kulde er en viktig påminnelse om offentlige innkjøperes dilemma når man skal kjøpe teknologiske løsninger i grenseland. Klima- og miljømålene skal nås, men tilgjengelig pengesekk er ikke uuttømmelig. Da kan det være at noen og enhver av oss må forsake noe, hvor ille det enn i øyeblikket kan synes. Hårdt rammede busspassasjer i Oslo er et eksempel. Men det er slik utviklingen alltid har gått, trinnvis. Og inntil videre får man heie på de tallrike offentlige innkjøperne som i praksis forsøker å finne vei fremover mellom politisk utålmodighet, markedets muligheter og tilgjengelige penger.
I hele landet har det vært noen dager nå med usedvanlig kulde. På samme måte som mye politisk kulde kommer den fra øst. I Oslo spesielt har innbyggerne slitt med denne vintertypen, ikke minst de som har tillit til bussfrakt av passasjerer. Innstilte ruter har florert, rimeligvis til stor – og forståelig – ergrelse.
Satsing på el-busser
Hva grunnen til dette er, skal vi ikke ha altfor sterke meninger om, men forstår at det har med el-bussers rekkevidde i slik kulde, samt ikke nok ladestasjoner. Oslo har satset på innføring av el-busser – til fortrengsel for fossilutgavene. I lys av at det er et klimamål der ute, synes dette å være rett politikk.
Ruter, som inngår avtaler om busskjøp, har forsikret seg om at el-bussene skal kunne virke i årets samtlige dager, om vi skal tro det samferdselsministeren nylig opplyste i Stortinget. At bussene likevel ikke fungerer noen dager, har trolig med de unntaksliknende tilstander vi meteorologisk har opplevet på nyåret.
I et grenseland
Anbud365 skal ikke pløye dypere inn i denne saken annet enn å løfte den til et prinsipielt (egentlig praktisk, men …) nivå. Det har med innkjøpere som lydig skal følge politiske vedtak og konsekvensene av det når man arbeider i grenseland på hva markedet kan levere. Noen har påpekt at det er anbudssystemet som er skyld i buss-problemene. Å mene noe slikt er selvsagt ok, man mener jo så mangt. Men at påstanden har noe med saken å gjøre, er såpass vill at vi fant ingen ord i ordboken som var sterke nok å bruke som karakteristikk. Så vi lot det være. Foreløpig.
Normalt begynner en anskaffelse med en kartlegging av et behov, som ofte har innslag av måloppnåelse i seg. Klima- og miljømål skal nås, og effekten skal være best mulig. Men det skal ikke koste for mye, tilgang på penger er ikke ubegrenset. Ved noen kjøp kan man selvsagt legge seg på livsløpsanslag.
Normalsituasjon
Når man har klart for seg hva man vil, er det mer og mer vanlig å sjekke om markedet kan levere. Ofte er det ikke måte på hva markedet sier seg å kunne levere – det er en krevende, men rimelig god forretning å få kontrakt med det offentlige. Kanskje strekker viljen seg tidvis noe lenger i en dialogfase enn hva det faktisk er mulig å få til.
Et interessant spørsmål er jo hva det man skal kjøpe, skal brukes til – ikke minst om det skal benyttes utendørs, der vær og vind ikke – heldigvis – lar seg styre. Det en oppdragsgiver da har å holde seg til, er en form for normalsituasjon, gjerne basert på statistikk. I Ruters tilfelle – hvordan har de 365 dagene fortonet seg i de foregående årene. En gang imellom sprengkulde, men ikke ofte, vil vi tro svaret er. Det er et grunnlag for potensielle leverandører.
Pushe aktørene
Og når klima- og miljømål er inne i bildet, kan man ikke gjøre annet enn å presse og presse på leverandørene for å få de til å levere best mulig. Forbehold om bare å levere under gitte forhold er neppe noe en oppdragsgiver under et politisk press synes er noe å skrive hjem om.
Da lager man konkurransegrunnlag basert på behov og hva man tror markedet er i stand til å levere – om man pusher aktørene litt ekstra. Pris er også med i tildelingskriteriene, ellers vil de politikerne som presser på for å nå klima- og miljømålene mer enn hoppe i stolene. Og leverandørene? Jo, de regner og regner, sjekker tekniske løsninger – hva er mulig? Valget faller ikke på minimumsløsningen i fare for at det gjør at de taper mulig kontrakt. Heller ikke løsningen som minner litt om utopiske tilstander, men gjerne en som ligger tett oppunder – pris tatt i betraktning.
Uforutsette tilstander
Alt dette er jo ikke spesielt krevende for Anbud365s lesere å sette seg inn i. Når vi likevel bruker spalteplass på dette, er det fordi vi her står overfor noe som er naboen til en innovativ anskaffelse. Utgangspunktet vil alltid være normaltilstanden, alt som går ut over det, dreier seg om hvor mye risiko og ekstra penger en oppdragsgiver vil legge i det. At det dukker opp uforutsette tilstander for noe, er ikke en fremmed situasjon. Spesielt gjelder det noe som skal brukes i all slags vær. Utendørs.
Da er spørsmålet hva man gjør. Trolig er det ikke betalingsvillighet for å få noe som garantert er holdbart under de underligste omstendigheter. Det må være nok å betale for hva en rimelig oppegående oppdragsgiver mener dekker hva man normalt er vant med. Så kan man kanskje i avtalen ha med noe som beskriver unntakstilstander. Og gjennom en innovativ anskaffelse presse leverandørmarkedet til å utvikle noe som gjør at det etter hvert slett ikke blir så mye dyrere å dekke unntakstilstander heller.
Det haster
Rammen for den konkrete saken med bussene er jo at det haster å gjøre noe for å nå klima- og miljømålene. Stadige rapporter melder at verden er sent ute, og ikke få politikere mener det er gevinst hos velgerne å være tidlig ute – og opptre «høye og mørke» når det gjelder å markere seg om grønn omstilling. Vi skal også huske at det er langt lettere å forfatte et papir til vedtak i en politisk forsamling enn å realisere det som står på papiret om vi snakker om produkter i et grenseland teknologisk med usikkerhet om lønnsomhet.
Bevares, vi trenger politisk utålmodighet i det grønne skiftet. Det må skapes et behov for løsninger. Næringslivet har forstått hva det snakkes om, og produktutvikling er i gang over hele fjøla. Oftest. Neste skritt etter politikernes påtrykk er «det muliges kunst». Det første man møter når det offentlige da skal kjøpe inn etter politikernes behov, er at det trolig ikke er mulig å skaffe nok penger til å kjøpe det ideelle. Deretter setter det grenser for hva markedet kan og er villig til å levere på vilkårene i konkurranse.
Husk mobiltelefonene
Utviklingen går sin gang, men det sin tid. De som fikk de første mobiltelefonene i bruk og ser hva mobiltelefoner i dag, ser hva etterspørsel betyr for utviklingen av et produkt. Nye generasjoner av teknologiske løsninger tar opp i seg behov som er meldt fra kjøpere. Ikke umulig at de yngste som sto på bussholdeplassene i Oslo da bussen ikke kom her om dagen, trygt kan imøtese at når de blir noe eldre, kommer bussen uansett vær og øvrige forhold.
Anbud365 ser at det er et poeng å bidra til å nå klima- og miljømålene. Gjerne snarest råd. Ofte betyr det å søke løsninger som ligger i grenseland av hva et marked kan tilby. Men næringslivet skjønner at det å dekke behov har med lønnsomhet å gjøre, og er i gang med utviklingsarbeid.
Forsakelse er vanskelig
Men dette er en utvikling som kan koste, og vi tenker utover akkurat pengene og produksjonsinnsatsen. Vi må åpenbart forsake noe, selv om det i kulden er ille når bussen ikke kommer og man ikke har fått det med seg at den er innstilt. For å trekke frem et ferskt eksempel. Forsakelse er vanskelig, men hva gjør man ikke for å sikre at Morder Jord overlever?
Bli den første til å kommentere på "Innkjøpslærdom av kulden"