Mr. «innovative anskaffelser» har trådt tilbake – med en tydelig appell

Mr. «innovative anskaffelser», Per Harbø, har trådt tilbake. Det skjedde 1. mai. Leder av Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP) har overlatt stafettpinnen til sin etterfølger. Han mente det var rett tid, og han trer tilbake med visshet om at verktøyet, innovative anskaffelser, virker. Nå må kunnskapen om det opp på strategisk ledernivå. Norge står overfor kritiske utfordringer, i likhet med resten av verden. Det kreves bærekraftige løsninger. Raskt. Innovative anskaffelser er svaret. Ta det i bruk – til landets beste, er hans appell i en samtale med Anbud365.

Det er vemodig å si farvel til 12 ½ år med Nasjonalt program for leverandørutvikling – og nær 30 år med å streve med å få det offentlige og næringslivet til å forene krefter for å få til noe nytt og bedre. På høy tid, er ordene Per Harbø bruker. Slutte å jobbe skal 65-åringen ikke, NHO skal dra nytte av hans kompetanse og nettverk på området næringspolitikk. Offentlig-privat, selvfølgelig. Anbud365 blir blankt avvist når vi ymter frempå med en fremtid som «syvende far i huset». Da er ordvalget «definitivt ikke». Hans etterfølger, Ingebjørg Harto, skal få styre alene.

Man kan undre seg over hva som får et menneske til å holde på så lenge med noe så usikkert, men så visjonært, som innovasjon. Kanskje hadde han allerede i 1994, da han tok steget fra næringslivet til NHO-systemet, i bakhodet som senere ble hans mantra: Vi får til mer når vi samhandler, når vi gjør hverandre gode. Da blir hver av oss bedre enn om vi setter av gårde hver for oss. Sammen får krefter til å nå nye mål. – Min grunnleggende filosofi, slår han fast.

«Leverandørutviklingskonsulenten»

Romerikingen Harbø opplevde at mye skjedde i hans bo-område innover i 1990-årene. Det skulle bygges ny hovedflyplass, jernbane – OL på Lillehammer skulle det også bli. I NHO var man redd for at store prosjekter ville havne på utenlandske hender om man ikke mobiliserte på norsk side. NHOs Harald Thoresen rekrutterte Harbø som «leverandørutviklingskonsulent» – og gav mye av det grunnlaget og den forståelsen som Harbø etter hvert utviklet dels som eget mantra, dels som grunnfilosofi for «Kirsten Giftekniv»-aktiviteten overfor næringsliv og offentlig sektor.

Hans første prosjekt, Leverandørutvikling Gardermoen, er neppe lenger på så manges lepper. Men det bygget på samme grunnmur som dagens leverandørutviklingsprogram, som nok var mer i pakt med tidsånden da det ble etablert. På det tidspunkt hadde sentrale myndigheter begynt å lure på om ikke nyskaping og innovasjon kunne være noe å leve av for nasjonen etter at oljen tok slutt. Også det offentliges anskaffelser, mente man, kunne benyttes til å presse næringslivet til å bruke sin kompetanse og levere noe som til og med kunne bli en slager – en nyvinning.

Krevende, utfordrende – men privilegert

Harbø, med sin grunnfilosofi, mener at han har vært svært privilegert når han har fått lov til å ta en slik utfordring. Krevende og utfordrende, men en oppgave av stor nasjonal og regional betydning – og innenfor en struktur som har vekket oppmerksomhet:

– Tre direktorater og to interesseorganisasjoner eier LUP, som programmet kalles i stammespråket. Innovasjon Norge Forskningsrådet og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring på den ene siden og NHO og KS på den andre, forteller han, og minner om at det var NHO og KS som tok initiativ til programmet. Gjennom et tillitsfullt og konstruktivt samspill har vi fått til et samarbeid som har bragt programmets arbeid lenger enn om bare noen av oss skulle vært eiere. Med ulike utgangspunkter har det selvsagt vært små gnisninger, men slik vårt samspill fungerer, har vi jobbet oss ut av slike – kanskje til og med sterkere. Og etter hvert er det blitt et tredvetalls partnere – statlige og kommunale – som programmet kan trekke på når det gjelder kompetanse og erfaringer som programmet ikke kan suge av eget bryst. Partnernes rolle i programmet er svært viktig. Uten partnerne ville vi ikke vært der vi er i dag.

Internasjonalt har strukturen vakt oppsikt. Såvel i EU som i Danmark er man lutter øre når de hører at næringsliv og offentlig sektor i spann bidrar til innovasjon gjennom anskaffelser. Ja, legger Harbø til, i Danmark har man gått langt i til og med å kopiere vår modell. På sine informasjonsturer utenlands har han dessuten kunnet hente hjem inspirasjon til programmet – det skjer ting utenfor norsk stuedør også.

Inspirator med gode medarbeidere

Dette er en ideell struktur, ifølge Harbø, som raskt tilføyer at programmet samtidig har hatt medarbeidere som har vært villig til å satse, til å bruke sin innsatsvilje, sitt pågangsmot og sin kompetanse til beste for programmets formål, dvs. nasjonens beste.

– Vi skal huske på at programmet ikke har kunnet love de ansatte trygghet for deres ansettelse utover hva myndighetene finner ut av hva de vil gi av penger til vårt prosjekt, understreker Harbø. Ikke alle ville vært med på en slik reise.

– Med deg som inspirator …?

En nøling, men så en smilende erkjennelse. Jo, da, det er en av Harbøs egenskaper. Men å ta så mye ære ellers, er han ikke flink til. Han innrømmer at programmet har skapt oppmerksomhet, men når Anbud365 antyder at tilsvarende oppmerksomhet knyttet til så vel bruk av markedsdialog forut for anskaffelsene og funksjonskrav i stedet for detaljkrav, blir det mer nja, joda osv. Virkeligheten er imidlertid at før LUP kom i gang, var det mange som advarte sterkt mot i det hele tatt å ha mye kontakt med det pågående næringslivet. Likedan var det god latin for de fleste å stille detaljkrav ned til

det minste for å være sikker på at de fikk det de skulle ha.

NHO og KS – og risiko

Begge deler egentlig en barriere mot innovasjon, mot bruk av innovative anskaffelser.

At programmets struktur og arbeidsmåte også har «en finger med i spillet» når det gjelder den positive utviklingen i samarbeidet mellom KS og NHO, vinner heller ingen umiddelbar klangbunn hos Harbø. På den annen side, han benekter det ikke. Anbud365 har sett slike tegn.

– Det er fortsatt de som vegrer seg for å sette i gang med innovative anskaffelser – risikoen er for stor, vi har ikke penger til Kofa-erstatning, heter det …

Harbø er tydelig:

– Oppmerksomheten på området er økt over årene. Vi vet at verktøyet virker. Det fins erfaringer, veiledninger og hjelp å støtte seg til. Risiko er det vanskelig å komme seg unna her i livet. Men om du ikke seiler så langt ut på havet at du mister din landstripe av syne, er heller ikke mulighetene store for at du oppdager noe nytt. Som kan være veldig verdifullt. Columbus lærte oss noe om det.

Det er noen enkle prinsipper å se hen til i arbeidet med innovative anskaffelser: Åpenhet, transparens – og en informasjonsflyt som gjør at alle kan ta del i den.

Ikke i mål …

– Men vi er ikke i mål, fremholder han. Det er langt igjen. Det tar tid. Fremoverlente virksomheter ser at det kan komme eksportartikler ut av innovative anskaffelser, til beste for landet, for store og små bedrifter – og dermed til fellesskapet og arbeidsplasser. Om lag halvparten av de som får kontrakter etter en innovativ anskaffelse, er småbedrifter. Og om lag en tredjepart av dem er yngre enn fem år.

Heller ikke er det slik at alle kommuner, fylkeskommuner og statlige oppdragsgivere nødvendigvis skal holde på med innovative anskaffelser. Kanskje snarere tvert imot. I en periode var det en viss tretthet i noen bransjer over de stadige dialogkonferansene. Nå går trenden i retning av at flere offentlige går sammen for å utvikle noe nytt. Da øker næringslivets appetitt, for da er det større markeder og mere å tjene. Så kan jo andre igjen kjøpe hva som en innovativ anskaffelse har avstedkommet, i stedet for å bruke tid på slike anskaffelser i egen regi på samme produkt.

Irritasjonsmomenter?

Vi vil gjerne vite om det har vært noen spesielle irritasjonsmomenter opp gjennom årene. Ikke noe annet en forventede «skyer», som f.eks. når man er avhengig av å få penger til driften over statsbudsjettet og føler usikkerhet. Eller når en utålmodig sjel synes det går vel tregt. Så vi spør heller hva som er viktig fremover for programmet. Da blir han mer meddelsom:

– Ledere over det ganske land – nasjonalt og regionalt – må nå kjenne sin besøkelsestid. Det haster – Norge, sammen med verden for øvrig, står overfor store utfordringer. Klima, miljø, flyktninger … Det trengs raske, enkle, men holdbare løsninger. Vi har dårlig tid. Mørke skyer er å få øye på i horisonten. Noe raskere enn når næringslivet og det offentlige forener krefter ved anskaffelser og sammen utvikler nye løsninger, finnes ikke. Da kommer innovasjonen, fornyelsen. Dette kan skaleres opp, men da må landets ledere handle. Verktøyet må tas i bruk. Oppmerksomheten har økt, mange flere snakker om innovasjon ved hjelp av anskaffelser, men er kunnskapen på strategisk nivå god nok? Tiden er inne til å løfte dette opp. Nå!

Verktøyet virker

Det trengs ikke ekstra bevilgninger hverken på statsbudsjett eller andre brusjetter til å bruke det offentliges anskaffelser til å finne løsninger på påtrengende utfordringer.  Kanskje kan resultatet faktisk bli at man sparer ved å ta i bruk de nye løsninger. Per Harbø er ikke i tvil: Verktøyet virker, det er rigget i et utviklingssamarbeid mellom næringslivet og det offentlige. LUP er bare en krykke, en hjelper. Å benytte innovative anskaffelser er ikke avhengig av oss, slår han fast.