Om å nå FN’s mål for bærekraft gjennom offentlige anskaffelser

Av Jacob M Landsvik, spesialrådgiver, Ressurser på avveie AS

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål. Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. Målene ble laget på en demokratisk måte gjennom innspill fra land over hele verden og nesten ti millioner mennesker fikk sagt sin mening gjennom en spørreundersøkelse.

Et ofte lite kommunisert mål er mål nr 17 «Samarbeid for å nå målene» Det betyr å styrke virkemidlene som trengs for å gjennomføre arbeidet og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling. Delmålene under mål 17 handler om å mobilisere ressurser, utvikle og dele teknologi, bygge kapasitet, sikre et regelbasert handelssystem, fremme makroøkonomisk stabilitet, utarbeide god statistikk og etablere solide samarbeidsmekanismer for bærekraftig utvikling. På Regjeringen.no står det:

«Regjeringen skal gjøre sitt, men en nøkkelfaktor i arbeidet med bærekraftmålene i Norge er å involvere og engasjere alle aktører til felles innsats – også innbyggerne. Mange frivillige organisasjoner og grupper er svært aktive og ønsker å bidra til en bærekraftig verden både gjennom egne valg og gjennom å påvirke politikken. Norsk akademia er langt fremme når det gjelder forskning og kompetanse på bærekraft. Norske kommuner er spesielt sentrale i implementeringen av bærekraftmålene og er derfor viktige samarbeidspartnere for regjeringen i arbeidet med bærekraft. Norsk næringsliv er selvskrevne bidragsytere for å identifisere og lage løsninger for fremtiden i Norge, men også som eksportører av bærekraftige løsninger til andre.» Poltitikerne favner i denne uttalelsen alt og alle og ønsker sannsynligvis å formidle behovet for samarbeid.

Dersom dette er tilfelle som regjeringen uttalte 20. februar i 2018, hvorfor er ikke samarbeidet mellom det offentlige, leverandørmarkedet, interesse- og fagorganisasjonene og 3. sektor kommet lengre? Dagspressen, sosial medier, kurs-og konferansesektoren og nettsteder koker av bærekraft. Det er imidlertid ikke samarbeid som fremstår som førsteinntrykket, men de ulike aktørenes behov for å profilere egen virksomhet og å etablere nye forretningsområder.  

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ ved Anskaffelsesdivisjonen, er på reise i Europa og høster stor oppmerksomhet om divisjonens «Grønne innkjøp». Standard Norge lanserer stadig nye standarder og veiledninger innenfor bærekraft, senest den europeiske standarden for «Integritet og ansvarlighet i offentlige anskaffelser». Etisk handel, Miljømerking, Factlines, Transparency, Bellona, Miljøvernforbundet, Skift og andre lignende virksomheter avholder kurs, konferanser, frokostmøter og utvikler veiledningsmateriell innenfor bærekraft. De store konsulenthusene og ikke minst advokatkontorene har oppdaget bærekraft som forretningsområde og profilerer seg i stadig sterkere grad med tilbud om rådgivning, veiledning og opplæring. Det samme gjør banker og andre finansinstitusjoner. NHO, Abelia, Virke, statlige virksomheter og kommuner, følger meget godt opp med egne aktiviteter innenfor bærekraft. En rekke kommuner har vist svært gode resultater innenfor sirkulærøkonomi. Dette er veldig bra, men hvor er det berømte bærekraftmål nr 17. «Samarbeid for å nå målene»?

Min gode kollega, innkjøpsrådgiver og leder av KS Innkjøpsforum, Tommy Hestem etterlyste nylig bærekraftmål nr 17 på Den internasjonale standardiseringsdagen i anledning et frokostmøte i regi av Standard Norge.

Bærekraftmål nr 17 skal sikre ressurser og en felles retning for gjennomføringen av bærekraftmålene.  Makter Norge å sikre ressurser og felles tenkning, slik det fungerer i dag, hvor initiativene fra de mange aktørene er fragmenterte og i stor grad preget av å bli mest mulig synlige innenfor bærekraftområdet?

Norge er riktignok et lite land, men innenfor bærekraftområdet er det mer enn nok å gjøre for alle aktører. Vi håper og tror at det fremdeles er; «Typisk Norsk å være god». Det kunne derfor være betimelig å spørre om all innsatsen kunne gitt enda bedre resultater om samarbeidet sto i sentrum, og ikke den enkelte aktørs behov for å tjene penger, høste ære og anerkjennelse og å skinne som en høyt lysende stjerne?

En rekke av interesseorganisasjonene, arbeidslivets organisasjoner og de humanitære og frivillige organisasjonene er pionerer på å mobilisere felles ressurser. De er som regjeringen sier; «Både regel- og normutviklere, iverksettere og gjennomførere». Organisasjonene sikrer fellesgoder, som bedre helse, sikkerhet, folkeopplysning og ikke minst ny kunnskap. Kunnskap er i bærekraftsammenheng det som skal gi oss kapasitet til å møte krisene som både er pågående og som ligger foran oss. Svaret på morgendagens utfordringer ligger i ny kunnskap som fører til endring i ønsket adferd. Den viktigste kunnskapen i bærekraftsammenheng er kunnskapen som fører til lavere forbruk gjennom delingsøkonomi og sirkulærøkonomi. Vi må ganske enkelt få mere ut av tilgjengelige ressurser gjennom deling, og i større grad utnytte restverdien som ligger i de ressursene vi til enhver tid rår over, gjennom årlige innkjøp for mer enn 650 milliarder kroner. Uten kunnskap som bidrar til adferdsendring og økt samarbeid er det stor fare for at vi ikke vil nå FN’s mål for bærekraft.