Om «Keiserens nye klær» og kamp mot useriøse

(En Anbud365-kommentar) I eventyret «Keiserens nye klær» er det en liten pode somtrosser den alminnelige lære og roper ut at se, Keiseren ingen klær har på seg. Da vi leste Riksrevisjonens rapport og undersøkelse om oppfølging av krav om å følge opp lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, blandet plutselig eventyrets lille podes replikk seg med revisjonens konklusjoner. Kravene som stilles og «modellene» mot sosial dumping som brukes, følges ikke opp av særlig mange av de statlige virksomhetene. Tror vi da at Keiseren har de fineste klær på seg, men så er han uten? Tror vi at det kjempes iherdig mot useriøse, men så vet vi egentlig ikke om noe skjer? Før sommeren fikk vi jo en rapport som viser at de useriøse slett ikke er en utrydningstruet rase.

Som et ledd i arbeidet mot sosial dumping trådte forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter i kraft for 14 år siden. Etter forskriften plikter offentlige oppdragsgivere å ta med klausuler om lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter med leverandører som utfører tjenester og arbeid for dem. Den krever også at det skal gjennomføres nødvendig kontroll av om kravene til lønns- og arbeidsvilkår følges.

Nylig publiserte Riksrevisjonen sin rapport «Revisjonsrapport om statlige virksomheters oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår i anskaffelser». En hovedkonklusjon er at statlige virksomheter ikke kontrollerer lønns- og arbeidsvilkårene hos leverandørene de kjøper av. Det er sterkt kritikkverdig, heter det fra Riksrevisjonen. – At det er så dårlig kontroll med vilkårene til disse arbeidstakerne, er rett og slett nedslående, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i en kommentar.

God timing?

Riksrevisjonen er Stortingets «vaktbikkje» og har et særlig våkent øye på hva statlige virksomheter foretar seg – for å se om regjeringen følger opp hva Stortinget har vedtatt. Når det gjelder oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår, har ikke Riksrevisjonen denne gang tatt for seg hvordan det står til i kommunene og fylkeskommunene. Anbud365 har imidlertid inntrykk av at status generelt er som i staten – med noen hederlige unntak.

Revisjonsrapporten kommer samtidig med innspurten i regjeringens omfattende arbeid med den såkalte Norgesmodellen som skal inneholde tiltak til bruk i kampen mot useriøse aktører på det offentlige innkjøpsmarkedet. God timing, kan vi være fristet til å mene.

Sjelden øvelse

Modellene som er forløperne til den kommende Norgesmodellen, inneholder stort sett en lang rekke krav om hva som må være med når man går til en anskaffelse. Viktig og velmente krav. Det er vanskelig å tro annet enn at Norgesmodellen kommer til å se vesentlig annerledes ut. Riktignok kommer nok en og annen formulering om betydningen av å følge opp kravene. I og for seg logisk at de ansvarlige bør påse at noe de gjør, gir resultater. Egentlig skulle det være helt unødvendig å nevne det. Det er altfor selvsagt, for åpenbart.

Men det er altså, slik Riksrevisjonen har avdekket, en sjelden øvelse det å følge opp slike krav. Generelt er jo kontraktsoppfølging en akilleshæl på området offentlige anskaffelser. Flere ulike observasjoner opp gjennom årene har vist nettopp det. Anbud365 ser for seg et bilde der oppfølging av prisbestemmelsene riktignok skårer høyt, deretter kvalitet. I en klasse for seg, langt nede på en slik statistikk, finner vi oppfølging av krav med utspring i anskaffelseslovens §5-7. Tar vi feil, ikke bare innrømmer vi det, men gleder oss over det.

Tankevekkende lesning

For den entusiastiske næringsminister Jan Chr. Vestre må revisjonsrapporten være tankevekkende lesning. For hva fører all innsatsen til? All innsatsen for å spa opp egnede tiltak mot useriøse? For å ta alt bryet med å forankre tiltakene bredt? Vi tror nok de fleste offentlige oppdragsgivere vil benytte modellen til å stille krav. Men de fleste useriøse vet så pass at oppfølgingen trolig blir så som så, og da er det bare å fortsette.

I en helt annen sammenheng leste vi at mangel på incentiver gjorde at statlige ledere ikke prioriterte oppfølging av offentlige anskaffelser. Det fremkom i en utredning DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) har gjort for Nærings- og fiskeridepartementet: «Utredning av alternativer for å stille krav til obligatorisk bruk av standarder og digitale verktøy i bestillingsprosessen i offentlige anskaffelser».

Har ikke kontroll

I denne utredningen heter det: «Undersøkelser viser at offentlige oppdragsgivere bruker uforholdsmessig lite ressurser på kontraktsoppfølging, sammenlignet med andre deler av anskaffelsesprosessen. Det finnes flere eksempler på at oppdragsgivere ikke har kontroll på om inngåtte avtaler faktisk etterleves, herunder at de får de produktene det er inngått avtale om til den avtalte prisen».

Det må m.a.o. hardere lut enn dagens til for at kontraktsoppfølging skal skje i det omfang som forventes. For statlige oppdragsgivere kan det synes som en enkel jobb dersom næringsministeren vil det. Her råder tildelingsbrevene, og en setning der om at topplederne blir målt på sin kontraktsoppfølging, kan være et godt bidrag. Da må lederne enten ha gode unnskyldninger for ikke å følge opp eller risikere at det blir vanskelige å fortsette når åremålsperioden løper ut. Hvis næringsministeren f.eks. mener at det er viktig å få ut de useriøse aktørene fra det offentlige markedet.

Kommune-revisjonene

Hva gjør man så med kommunale ledere som ikke følger opp kontraktene? Ingen enkel skuring. Av hensyn til det kommunale selvstyret må næringsministeren være forsiktig. Innskjerping eller etablering av regler – lov og forskrift – er et tiltak. Da kan de kommunale revisjonene ta seg av oppfølgingen av etterlevelsen av hva som er regelfestet.

Men enten det er krav i tildelingsbrev eller skjerpede regler – også ressurser må trolig tilføres. De som steller med anskaffelser og kontraktsporteføljer i det offentlige har neppe mye ekstra ressurser å tilføre. Eller skal det hele overlates til /integreres i det tilsynsarbeidet som Politiet, Skatteetaten, Tolletaten, NAV og andre holder på med? Eller er det viktigste å markere at regjeringen «gjør noe»? I sistnevnte tilfeller er jo det å sette inn krav på ulike deler i en anskaffelsesprosess det minst kostnadskrevende, i alle fall hvis en slik prosess gjennomføres helelektronisk.

Norgesmodellen og partikamerater

Riksrevisjonens rapport om oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter hviler nå hos Stortinget. Men kunnskapen om innholdet er gjort kjent. Det betyr at de som steller med mulige tiltak mot useriøse aktører og virkelig mener noe med det, må se hva som kan gjøres med den manglende oppfølgingen av kravene. Vi venter spent på hva vi finner i rekken av punkter i den kommende Norgesmodellen. Den skal være rett rundt hjørnet.

Og apropos lovgiverne. De på Stortinget. De har partikamerater i hundrevis av kommune- og bystyrer og i tilsvarende på fylkeskommunalt plan. Vi tror at disse stort sett er enige med deres lands-partikollegaer om at useriøse aktører på banen ikke er bra. I rekken av nye og oppdaterte kommunale anskaffelsesstrategier ser vi klare utslag av det. Men altfor ofte bemerker kommunedirektør eller rådmann at man kommer tilbake til de konkrete tiltakene i budsjettene. Det er «kommunalt» for at sjansen for at noe skjer er liten. Riktignok er det flere hederlige unntak i bildet, men spørsmålet er hvorfor ikke de politiske foresatte i større grad tar grep i budsjettene eller ved andre anledninger for å skaffe ressurser i kampen mot de useriøse. Det skjer altfor sjelden.

Og inntil så videre er det mange useriøse som fortsatt ser det nyttige (for dem) å ha et sugerør i kommunale og statlige kasser. Riksrevisjonens rapport og undersøkelse gjør at vi frykter at vi kan gjenbruke denne Anbud365-kommentaren i mange år fremover, f.eks. første fredag i hver november.