Er det noe i veien med helsen til konkurranse-verktøyet?

(En Anbud365-kommentar) Antall tilbydere pr. konkurranse rapporteres fra tid til annen å være på vei ned. I konkurranseutsettingslandet fremfor noe, Danmark, rapporteres det at bruken av konkurranse står på stedet hvil. Hva er dette tegne på, tro?  Bruk av konkurranser, i særdeleshet etter regelverket for offentlige anskaffelser, skal fremme en lang rekke gode samfunnsformål i tillegg til å skaffe best mulig kvalitet på produktene til best mulig pris. Har ikke alle i næringslivet lyst til å konkurrere? Er erfaringene ikke gode nok? Gjør man konkurransekravene for mangfoldige og kompliserte? Vi spør, for med svak og svekket konkurranse har vi en utfordring.

I få land er ropet på mer konkurranseutsetting større enn i Danmark. Med Regjeringen og næringslivet i spisse drives det jevnt påtrykk for å få – især kommunene – til å benytte konkurranse som verktøy for bedre kvalitet til lavere pris. Til å benchmarke egenregien. Offentlig-privat samarbeid omfatter i Danmark forøvrig alle typer samarbeid mellom de to viktige samfunnssegmentene, ikke bare OPS, slik vi er vant med det. Og blir hyllet som noe som er nødvendig, ikke minst for å få frem innovative løsninger i det offentlige og nye muligheter for bedriftene.

Noe av det samme tenkes her hjemme også. Her er det også på drivere for bruk av konkurranse, men ikke så aktivt og energisk fra myndighetshold som i nabolandet i syd. Næringslivet er selvsagt på. Her er markeder og man vil selge sine produkter, skape verdier for storsamfunn, eiere og ansatte. Samtidig er det en markant opposisjon til bruk av konkurranse, spesielt gjelder det innenfor «de myke sektorene». I Danmark fins også de som er skeptisk og kritisk til bruk av konkurranse, men de gjør ikke så mye av seg i offentligheten.

På stedet hvil

På tross av dette kom det forleden dag en rapport fra Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen i Danmark med beskjed om at konkurranseutsettingsgraden så å si står på stedet hvil. Målt i verdi ble det konkurranseutsatt mindre i 2016 enn i 2017. Trenden er ikke ny, det har gjennom mange år vært en utflating. Regjeringen har satt mål gjennom sin økonomiske politikk etter drøftelser med Kommunernes Landsforening. KS i Danmark. Næringsorganisasjonene har funne ut at kommunene kan spare flere hundretalls millioner dersom man konkurranseutsetter alt hva som kan konkurranseutsettes. Trolig alt unntatt myndighetsutøvelse.

I en kommune er konkurranseutsettingsgraden over 50%. Der har denne kommunen lenge ligget. I motsatt ende ligger en kommune som konkurranseutsetter 17,5%. Samme gruppe kommune har tilbragt denne tilværelsen over år. Lite har beveget seg.

Mange årsaker ligger til grunn for dette. Det er «på stedet hvil» som er litt oppsiktsvekkende. Man skulle kanskje tro at har man konkurranseutsatt over 50% over noen år, må erfaringene være rimelig gode, og hvorfor da ikke gå til 55, enn si 60%? Er det slik at kommunen som er på topp i denne øvelsen i Danmark har nådd grensen for hva som er egent for konkurranseutsetting? Er resten myndighetsutøvelse?

Virksomheten avgjør selv

I Danmark som i Norge er det kommunale selvstyret å respektere. Det er også slik at regionene og de statlige myndigheter selv avgjør om de skal legge en aktivitet ut i konkurranse eller drive den i egenregi. Vi snakker ikke om privatisering her. Det er jo å kvitte seg med hele aktiviteten, inkludert ansvaret for den. Å konkurranseutsette innebærer at noen gjør jobben for virksomheten, mens ansvaret fremdeles er hos oppdragsgiveren. Hvis man da ikke gjennomfører konkurransen og lar egenregien delta – og vise seg best i konkurransen med hva private kan tilby. At det tidvis surres med begrepene privatisering og konkurranseutsetting fra presumptivt opplyste kilder, hører med til dette livets forunderligheter.

Rapporter fra alle de skandinaviske land forteller fra tid til annet om at antallet tilbydere pr. konkurranse er fallende. Konkurranser med en eller to tilbydere kan nok oppleves som et noe smalt grunnlag. Det kan være mange grunner til at tallet på tilbydere pr. konkurranse noen steder er på vei nedover (eller i en markedsmessig bølgedal?). Flere markedsaktører sier de ikke vil være med i slike konkurranser av flere grunner. Noen ganger er konkurransegrunnlaget utformet slik at bare noen få føler seg fristet. Det gjelder ikke bare mindre bedrifter. Omfattende, lange avtaler som en stor aktør har sikret seg, kan også vise seg å være en effektiv måte å slanke markedet på.

Markeder snevres inn

Bruk av konkurranse når markedene snevres inn, svekkes da som verktøy for å oppnå – både best mulig kvalitet til best mulige priser, men også for å realisere alt hva anskaffelseslovens §5 gir signaler om. For den næringsdrivende kan det på kort sikt være utmerket å ha monopol på et marked som det offentlige er avhengig av.

Nærings- og fiskeridepartementet er i ferd med å formulere en forskriftstekst som skal åpne for muligheten til å reservere visse kontrakter for ideelle organisasjoner. Det er intet pålegg, men en mulighet. En fin mulighet – mye samfunnsnyttig kompetanse fins blant de ideelle. Noen mener at dette skal bli en brekkstang for å stanse private, kommersielle velferdsleverandører. Det er det ikke. Forskriften gir innkjøpere et handlingsrom, private, kommersielle en utfordring og de ideelle større muligheter. Det er bra. At det finnes politiske motiver ute og går her, skal vi la ligge. Slikt tar andre seg av.