Av advokat Alf Amund Gulsvik, Wikborg Rein Advokatfirma AS
Ved utlysning av en rammeavtale gir regelverket en plikt til å angi i kunngjøringen forventet verdi på anskaffelsen. Et spørsmål som ofte stilles er om den verdien oppdragsgiver angir i kunngjøringen bare tjener et informasjonsbehov under anskaffelsen eller om den også innebærer en begrensning på hva som kan senere kan anskaffes under rammeavtalen. EU-domstolens avgjørelse i C-216/17 kan forstås slik at angitt verdi kan innebære en absolutt begrensning.
EU-domstolens avgjørelse i C-216/17 gjaldt en italiensk rammeavtale som var inngått av en oppdragsgiver, men hvor det også var angitt at andre angitte oppdragsgivere kunne benytte rammeavtalen. Et av spørsmålene som var stilt fra den italienske domstolen til EU-domstolen var hvordan man skulle forstå kravet til angivelse av verdien på kontraktene som kunne bli tildelt under rammeavtalen for alle oppdragsgiverne som potensielt kunne benytte rammeavtalen. Det EU-domstolen vurderte var altså kravene til hvordan oppdragsgiver må angi denne verdien. Helt konkret var det stilt spørsmål om det var tilstrekkelig å vise til at rammeavtalen skulle dekke oppdragsgivernes behov på det området rammeavtalen dekker. EU-domstolen uttalte ikke helt uventet at for å sikre likebehandling ved at også tilbydere som ikke kjenner oppdragsgivernes virksomhet like godt som eksisterende leverandør, så må det angis i kunngjøringen et forventet volum. Dette er ukontroversielt.
Mer problematisk er at EU-domstolen i sin drøftelse av dette spørsmålet synes å legge til grunn at den forventede verdien oppdragsgiver angir ikke bare tjener et informasjonsbehov for tilbyderne under anskaffelsen, men utgjør en begrensning på størrelsen på rammeavtalen.
Kunngjøringsskjemaene (som gjennomfører direktiv 2014/24/EU annex V punkt C punkt 8) angir at oppdragsgiver skal opplyse i kunngjøringen: “Det anslåede samlede omfang af kontrakten eller kontrakterne.” Den tradisjonelle forståelsen har vært at angivelsen av verdien i kunngjøringen bare er et anslag for informasjonsformål, og at dette ikke utgjør en bindende maksimal begrensning for oppdragsgiver.
Rammeavtalen skal regulere volumet som kan kjøpes under avtalen
I sitt resonnement om kravene til hvordan oppdragsgiver må angi den anslåtte verdien, så viser imidlertid EU-domstolen til definisjonen av rammeavtaler i direktivet: “A framework agreement means an agreement between one or more contracting authorities and one or more economic operators, the purpose of which is to establish the terms governing contracts to be awarded during a given period, in particular with regard to price and, where appropriate, the quantity envisaged.”, og utleder fra dette at volumet skal være en del av kontraktsbetingelsene i rammeavtalene.
I forlengelsen av dette uttaler EU-domstolen at da rammeavtalen er bindende mellom partene, volumet skal utgjøre en del av kontraktsbetingelsene, og oppdragsgiver ikke kan anskaffe utenfor det rammeavtalen dekker, så blir anslaget bindende:
“61. Second, under Article 32(3) of Directive 2004/18, where a framework agreement is concluded with a single economic operator, contracts based on that agreement must be awarded within the limits of the terms laid down in the agreement. It follows that the contracting authority that is an original party to the framework agreement can make commitments on its own behalf or on behalf of the potential contracting authorities that are specifically indicated in that agreement only up to a certain quantity and once that limit has been reached the agreement will no longer have any effect.
(…)
66 Further, if the contracting authority that was an original party to the framework agreement were not obliged to indicate at the outset the quantity and maximum amount of services that will be covered by that agreement, the conclusion of the agreement could be used to divide a contract up artificially so that it remains below the thresholds laid down by Directive 2004/18, which is prohibited by Article 9(3) of that directive.”
Anskaffelsen som EU-domstolen behandlet fulgte det forrige anskaffelsesdirektivet 2014/18/EF, men bestemmelsene er det på dette punktet like i det nye direktivet som ligger til grunn for dagens anskaffelsesforskrift.
Krevende å se bort fra avgjørelsen
Som beskrevet ovenfor var ikke EU-domstolen bedt om å uttale seg om oppdragsgivers anslåtte verdi i kunngjøringen har betydning for volumet som etterfølgende kan anskaffes under rammeavtalen. Det fremgår ikke av avgjørelsen at innleggene for domstolen behandlet dette spørsmålet. Uttalelsene fra EU-domstolen kommer imidlertid som en integrert del av et helhetlig resonnement som var nødvendig for å avgjøre spørsmålet EU-domstolen skulle besvare. Selv om man kan kritisere grunnlaget for avgjørelsen og innholdet i uttalelsen er det krevende å se bort fra den.
For nye anskaffelser innebærer avgjørelsen fra EU-domstolen at oppdragsgiver må ha et bevisst forhold til at man må beskrive forventet omfang på rammeavtalen ut fra at det ikke bare vil være informasjon til markedet under anskaffelsen, men at man også har en plikt til å innta regulering om mengde i rammeavtalen.
For eksisterende rammeavtaler er det uklart hvordan man skal forstå EU-domstolens uttalelse om at dersom man har nådd det maksimale volumet som var beskrevet i anskaffelsesdokumentene så vil rammeavtalen “no longer have any effect”. EU-domstolens avgjørelse gjelder oppdragsgivers plikter under anskaffelsen. Dersom oppdragsgiver ikke har overholdt disse pliktene, ved å innta i rammeavtalen et øvre maksimalt tak, så utgjør det et brudd mot anskaffelsesreglene. Det er imidlertid ikke gitt at et slikt brudd har betydning for en rammeavtale som allerede er inngått. Man må foreta en konkret tolkning av konkurransedokumentene og rammeavtalen. I ytterste konsekvens kan man imidlertid spekulere i om EU-domstolens uttalelser anskaffelsesrettslig betyr at ytterligere kjøp vil innebære en ulovlig direkteanskaffelse og kontraktsrettslig at partene ikke lenger er bundet.
Som leverandør har vi opplevd at oppdragsgivers angivelse av verdi har ligget mye høyere enn den reelle verdien oppdragsgiver kjøper for i løpet av anbudsperioden som følger. I noen tilfeller tenker vi at dette er gjort for å friste flere leverandører til å delta i anbudet, og for å få leverandører til å gi en lavere pris.
Har ikke oppdragsgiver også en forpliktelse til å kjøpe “omtrent” den mengde produkter/tenester som angitt i utlysningen? Det kan se ut som oppdragsgiver har langt mindre påbud enn leverandør?
Det er uheldig om det oppfattes at volum settes høyt for å «friste» leverandører til å gi tilbud. En rammeavtale kun forpliktende ift. at man skal dekke behovet hos valgt leverandør, men ikke forpliktende på volum. Som oppdragsgiver ønsker vi å oppgi så nøyaktig volum vi klarer. Vi forstår at leverandører priser sine tilbud, og planlegger med ressurser ut ifra forventet volum. Samtidig ligger det i rammeavtalens natur at det er uforutsigbarhet i volumet. I løpet av fire år kan det skje mye med budsjetter, behov og prioriteringer av hva som skal utføres / kjøpes.
Når vi i tillegg får slike restriksjoner som dommen gjengitt i denne saken, så gjør det at man kan oppgi et høyere øvre spenn på rammeavtalen for å ta høyde for disse svingningene, og slippe å komme i en situasjon hvor man raskt må ut på ny anskaffelse, da dette er ressurskrevende og dyrt.
På den annen side får man heller ikke riktig avtalepriser dersom man har angitt et altfor lavt volum og kjøper langt mer, så både for lavt, og for høyt volum er uheldig. Det beste er om man klarer å treffe på volumet.
Jeg håper at dette utfordres på nytt, slik at terskelen for hva som er vesentlig endring av volum endres, og rammeavtaler kan fungere etter hensikten; brukes til å dekke behovet for en gitt vare eller tjeneste innen en definert periode. Dette er både oppdragsgiver og leverandør best tjent med.