(En Anbud365-kommentar) I de siste dagene og ukene har nåværende og tidligere ledere i store, offentlige virksomheter bidratt så godt de kan til å øke folks mistro til forvaltningen av deres skattepenger. Innkjøpsfunksjonens omdømme har fått et lite knekk – forhåpentligvis ikke evigvarende – som følge av slik ledelsessvikt. Man spør seg hvordan det kan gis fullmakt til å bryte lover og regler – eller gi konsulentoppdrag til eks-kollega uten anbud. Slikt gjør selvsagt bare et ytterst lite fåtall ledere. De fleste i tilsvarende posisjon er ansvarsfulle og vel kvalifiserte. Men bare noen få små tuer kan velte store lass.
Over lengre tid er det vært arbeidet for at ledere i offentlige virksomheter skal koble anskaffelser inn i sin strategiske styring. Mange toppledere har fulgt opp og flere vil følge. Det gjelder effektiv bruk av offentlige midler – for en stor del skattepenger fra bedrifter og enkeltpersoner. Det har med å frigjøre midler til prioriterte tjenesteformål, der behovet i mange sektorer er påtrengende. Og ikke minst, det dreier seg om samfunnshensyn, der det offentlige har en nøkkelrolle i å fremme seriøst arbeids- og næringsliv bl.a. gjennom offentlige anskaffelser.
De siste ukene har vi imidlertid sett, delvis takket være god journalistikk fra nrk.no, at også er andre dimensjoner ved ledere i offentlige virksomheter trenger skarpt søkelys på seg. Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune hadde frem til januar i år en fullmakt som gav etatens direktør rett til å godkjenne ulovlige direkteanskaffelser. Utrolig. Nylig måtte direkten for Fjellinjen, også i Oslo, tre tilbake, bl.a. for ulovlige anskaffelser. En eks-kollega hadde fått konsulentkontrakt uten anbud. Utrolig.
Riksrevisjonen
Så er Riksrevisjonen kommet med sin årlige beretning til Stortinget om oppfølging av budsjettvedtakene for 2018. Spesielle undersøkelser av anskaffelser er foretatt i tre virksomheter, bl.a. Utenriksdepartementet. Her fant revisjonen i en periode fem ulovlige direkteanskaffelser, manglende eller mangelfull kontraktsoppfølging og ikke stødig oppfyllelse av dokumentasjonsplikten. Departementets øverste administrative sjef, utenriksråden, har ennå ikke, så vidt vi vet, signalisert slik avgang.
Regjerings- og partikollega til utenriksministeren er næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, mannen bak stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Ledelse og deres ansvar i forbindelse med offentlige anskaffelser er blant de mer sentrale temaene i meldingen. En lederoppgave er åpenbart å sørge for at lover og regler følges, og at det er den nødvendige kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å lykkes i det – og følge opp det statsråd Røe Isaksen gjerne vil bruke offentlige anskaffelser til. Sikkert gjerne også i Energigjenvinningsetaten, Fjellinjen og hos kollegaen i Utenriksdepartementet.
Ta lederansvar
En side av saken – kanskje den aller mest nødvendige – er at ledelse tar anskaffelser og sitt ansvar for etterlevelse av lover og regler – og intensjoner – på alvor. Og ser nytten av strategisk bruk av anskaffelsene. For å få det til, trengs kompetanse i organisasjonen. Det er ett av kjernetiltakene i nevnte stortingsmelding. Så trengs ressurser. Ikke fullt så fremtredende poeng i stortingsmeldingen. Av forklarlige grunner. Dette er noe virksomhetens ledere må sørge for. Ikke minst må det være en kultur innarbeidet og pleiet i organisasjonen som gjør at hver og en forsikrer seg som at lover, regler og intensjoner effektivt følges opp.
Å gjennomføre ulovlige direkteanskaffelser er det største «fy» man kan foreta seg i anskaffelsesverdenen. Mangel på kompetanse eller ressurser – eller manglende lederovervåkning – er ikke gyldig grunn i slike klagesaker for Kofa. Effektiv bruk av offentlige midler betjenes best gjennom konkurranse. Få tilbydere, monopolmarkeder, venner og kjente fører til misbruk av slike midler. Midlene kunne vært utnyttet bedre. Vi er her svært nær å skrive ille ord som korrupsjon, bestikkelser etc., men gjør det likevel – uten et øyeblikk å mistenke noen av de omtalte lederne for overhodet å ha noe med slikt å gjøre.
Omdømme og ansvar
Innkjøpere i enhver organisasjon er et yndet mål for leverandører som ikke sjenerer seg for å trå over grensen av det etiske akseptable. Å tjene penger og få en offentlig kontrakt gjør godt, men en gang imellom er det noen som forblindes av dette. Derfor kreves det at det offentlige står imot. I tillegg til sitt ansvar er det også viktig å ta vare på et omdømme, slik at folks respekt for dem som kjøper inn, er på plass.
Vi er trygge på at slike som eksemplene nevnt overfor bidrar i meget negativ retning. En ting er å gjøre feil, men etter 25 år med lover og regler for offentlige anskaffelser etter at EØS-avtalen kom til oss, må det være lov til å kreve at det bare – fortsatt – er eventuell kompetanse- eller ressursmangel som er årsaken til eventuelle brudd på regelverket. I sakene om Energigjenvinningsetaten og Fjellinjen er det noe helt annet – ledelsessvikt, som det heldigvis er tatt affære for at liknende skal skje.
Utvidet rolle for Kofa?
Men hvordan er det andre steder? Er vi trygge for at ikke også andre toppledere svikter? Vi heier på pressen som arbeider med å avdekke slikt. Det er sunt, så sunt. I tillegg gir eksemplene argumenter for en tilsynsordning, eventuelt at Kofa får nok ressurser til å følge opp og hente inn saker selv. Antydninger om en slik utviklinger er med i stortingsmeldingen. Bare i Utenriksdepartementet kunne Kofa hentet inn overtredelsesgebyr til statskassen i fem saker. Og statuere et eksempel.
Tankevekkende tider, dette.
Bli den første til å kommentere på "Ledelsessvikt fra noen få, men små tuer kan veltet store lass"