Resultatene av bruken av Best Value Procurement ved anskaffelser i byggenæringen begynner å bli veldig synlige og gode, konstaterer utviklingssjef i RIF, Ari Soilammi, i en artikkel på rif.no. NTNU-rapporter viser at prosjektkostnad blir lavere (i størrelsesorden 20%) og prosjektene blir tilnærmet konfliktfrie. Det har selvsagt flere årsaker, dvs. ikke bare BVP, fremholder han og legger til: Men det er på tide med noen tilpasninger i bruken av metoden.
I artikkelen «Best Value Procurement (BVP) – status i byggenæringen» skriver Soilammi om Best Value Procurement (BVP) i byggenæringen. BVP får stadig større betydning for gjennomføring av anskaffelser i Norge, heter det.
Tilpasningsbehov I
Men det er imidlertid noen tilpasningsbehov for hvordan BVP praktiseres i Norge. Et av disse er bruken av makspriser i konkurransene, spesielt hvis makspris settes litt for sjablonmessig med utgangspunkt i oppdragsgivers ambisjoner og historiske data – og undervurderer kompleksiteten i det konkrete prosjektet. – Vi ser nå at flere norske entreprenører er skeptiske og unnlater å delta i konkurransene pga. byggherrens tøffe makspriskrav, skriver Soilammi. Vi tror ikke at utenlandske entreprenører generelt har høyere kompetanse enn norske team av entreprenører og rådgivere på prosjektering og bygging i Norge – snarere tvert imot. Vi vet også at det alltid vil være noen tilbydere som av strategiske årsaker er villig til å ta høy risiko.
Økt risiko
BVP er et utmerket verktøy til å identifisere beste tilbyder i en konkurranse – men hvis de beste ikke gir tilbud pga. for lav makspris, så går man glipp av verdifull kompetanse, og risikoen i prosjektet øker. RIF er bekymret for at også Nye Veier vil oppleve større konflikter i sine prosjekter på sikt dersom de fortsetter sin praksis med svært tøffe makspriskrav i sine konkurranser. BVP har flere mekanismer som ivaretar prisaspektet uansett så absolutte makspristak satt på et veldig krevende nivå fremstår litt som «belter og bukseseler», og kan i ytterste konsekvens være kostnadsdrivende pga. økt risiko for tilleggskrav og tvister.
Tilpasningsbehov II
Soilammi tar i artikkelen også opp et annet tilpasningsbehov for BVP. Det er i rene rådgiveranskaffelser, spesielt på rammeavtaler. I slike avtaler er jo ikke prosjektet definert – og man kjøper i praksis inn det man tror man trenger av kompetanse i fremtiden. RIF mener at personfokuset i BVP da bør tones noe ned, ved å vekte intervju med nøkkelpersoner lavere og vekte dokumentert kompetanse (både individuell og på foretaksnivå) høyere. Imidlertid er det fremdeles kvantifiserte prestasjoner som bør være i fokus. En gammeldags CV som bare sier hvilke prosjekter man har deltatt på, sier jo ikke noe om hva man faktisk har prestert i prosjektene – og i tillegg sier de lite om foretakets samlede tilgjengelig kompetanse og metodikk. – Her trengs det en annen tilnærming til hvordan man dokumenterer kompetanse gjennom prestasjoner, konstaterer RIFs utviklingssjef.
Tilpasningsbehov III
Et tredje tilpasningsbehov i Norge er, skriver han, at mange tror at BVP bare handler om en innkjøpsfase, og når kontrakten er signert så gjør vi som vi alltid har gjort. – Det er selvsagt bedre å bruke BVP i anskaffelsen enn å ikke gjøre det, men en del av vinninga går opp i spinninga hvis alle som jobbet med konkurransen går hver til sitt og overlater til noen andre å gjennomføre, fremholder han. Spesielt gjelder dette på kundesiden: BVP skaper forventninger hos leverandørene på at de nå skal få sitte i førerstolen selv i gjennomføringen, at dialog vil prege gjennomføringen, og at man har en klar fordeling av risiko der også kunden sitter igjen med en risiko som de er forberedt på å ta. Gjennom anskaffelsesprosessen har kunden fått bekreftet at de har en kompetent leverandør – fortrinnsvis en ekspert på det som skal utføres.
Bli den første til å kommentere på "Best Value Procurement ved anskaffelser: Synlige og gode resultater, men tid for tilpasninger"