(En Anbud365-kommentar) Interessen for å få de useriøse ut av det offentlige anskaffelsesmarkedet er påtagelig og sterk. Anbud365 er i høy grad med blant de interesserte. Men det er et dilemma. Alvorlig dilemma. Når blir kravene i den kommende Norgesmodellen så omfattende i innhold og til oppdragsgivers oppfølging at små og mellomstore bedrifter, blant disse nystartede, rett og slett gir opp? Hvis grunnfjellet i norsk næringsliv får enda flere sprekker, tapes arbeidsplasser og det offentliges kostnader øker på grunn av mangel på konkurranse. Vi trenger en balanse her – mellom effektive tiltak mot useriøse og levelige krav som gjør at alle småbedriftene flokker seg rundt offentlige anbud.
Det satses stort fra regjeringens side for å få Norgesmodellen på bena. Den skal bidra med sitt innhold til å holde flest mulig av de useriøse aktørene ute av det offentlige anskaffelsesmarkedet. I dag eksisterer det en rekke slike «modeller», men de har svært mange fellestrekk. Imidlertid er det også enkelte forskjeller, og det gjør at interesserte tilbydere må være våkne: Hvilke «modell»-territorium befinner vi oss nå? Det er et bidrag til økte transaksjonskostnader. En Norgesmodell kan i så måte tjene mange fornuftige hensyn.
I uken har vi registrert en advarende pekefinger fra foreningen SMB Norge, som er en av de organisasjonene som representerer størst andel mindre bedrifter. – En effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet må ikke gå på bekostning av og vanskeliggjøre hverdagen for de mindre leverandører og nystartede selskaper. Det må ikke være så ressurskrevende for småbedriftene at man ikke har kapasitet til å delta i offentlige anbudsprosesser grunnet omfattende krav, heter det i et innspill fra SMB Norge til regjeringen.
Et land av småbedrifter
I og for seg er det i utgangspunktet ingen grunn til å ta hensyn til spesielle gruppers interesser, f.eks. fordi bedriftene er små – eller nystartede. Greier de ikke følge reglene, må de vende seg til andre markeder. Regelverk er regelverk og slikt må følges, av hensyn til likebehandlings-hensynet. På den annen side – det er vel godt over ni av ti bedrifter her i landet som inngår i kategorien små og mellomstore. Og dersom tilstrekkelig mange av dem velger å droppe det offentlige markedet, blir det desto færre tilbydere – om noen i det hele tatt. Det blir komplisert og dyrt for det offentlige. I sin fortvilelse kan kanskje noen til og med gi oppdrag til bedrifter i en gråsone, i håp om at det går bra. Kan man ikke benytte egenregi og noe må gjøres, er jo situasjonen fortvilet.
Med andre ord: Lages en Norgesmodell som er såpass omfattende at det blir vanskelig for bedrifter flest her i landet å følge opp, enn si for den offentlige oppdragsgiveren å stille med kapasitet nok til sin oppfølging, har ildsjelene bak en Norgesmodell knapt nådd frem. Eller kanskje innholdet i en slik modell helst skal virke skremmende, slik at de useriøse ikke tør våge seg frempå? En fascinerende tanke, det er bare det at uansett hvordan innholdet i en modell fremtrer i en anbudskonkurranse, er det meningen at den skal bety noe og at det skal følges opp.
Balanserte vilkår
Det er et åpenbart dilemma ute og går. Et dilemma som er mer utfordrende enn mye av det som kommer til å stå i en Norgesmodell. Vi har lyst til å hente ord fra næringsminister Jan Christian Vestre i et brev til alle offentlige oppdragsgivere nylig. De kom i en annen sammenheng enn vår, men de passer så inderlig godt her også, og vi tillegger ikke ham ordene denne gangen. Vi stjeler de og bruker tyvgodset: Balanserte kontraktsvilkår. Det gjelder også for det dilemmaet vi tar for oss her. Det er om å gjøre å finne den rette balansen mellom hva som trengs for å fordrive useriøse og hva som skal til for å beholde de seriøse SMB-ene.
SMB-er og nystartede strever jo med det offentlige anskaffelsesreglementet allerede, enn si mange av de som i praksis forvalter det. Men man jo må være regel-etterrettelig av hensyn til de grunnleggende prinsippene i regelverket – og av frykt for å gjøre feil og hva det måtte føre til. En liten, lokal – nystartet – bedrift et sted i Troms kapret vintervedlikeholdet av none veier. Stimulert la bedriften også inn tilbud da sommervedlikeholdet på de samme veiene, men da ble de avvist. De hadde ikke fylt ut ESPD-skjema for underleverandører. Sikkert korrekt gjort av oppdragsgiver, og bedriften har sikret seg verdifull lærdom. Vårt formål med å trekke frem eksemplet er å vise at det slett ikke er enkelt – og at krevende nye, krav (les Norgesmodellen) ikke vil gjøre det enklere.
Mange arbeidsplasser
Små og mellomstore bedrifter er overalt, og mange av dem tjener sitt lokalsamfunn på utmerkede måter. De representerer mange arbeidsplasser, riktignok ikke i ett jafs som de store nasjonale og internasjonale konkurrentene på det offentlige markedet. Og det offentlige markedet i Norge er stort. Det er lett å si at dersom man ikke trives på dette markedet, kan man søke seg markeder annet steds. Slik Norge er konstruert er det mange steder lettere sagt enn gjort. Med ande ord: Droppes det offentlige markedet, eller man taper konkurransene der, kan nok lokale arbeidsplasser stå i fare. Og i forlengelsen av det kan det komme nye utgifter på det offentlige – i fravær av sysselsetting.
På det offentlige anskaffelsesmarkedet hersker det et strengt, men rettferdig regime. Mindre bedrifter er i gang fordi en eller flere personer har funnet ut at de kan gjøre nytte for seg og samfunnet med å tilby og utvikle sin kompetanse. Bare de færreste satser fordi de har tilegnet seg kompetanse i offentlige anskaffelsesregler. Denne boklige lærdommen må de tilegne seg ved siden av det de skal tjene penger på. Det krever tid og tilegnelse av innsikt og forståelse. Noen blir riktig så gode og rutinerte, men det ligger nok mye, kanskje tøffe erfaringer og hardt tiltrengt lærdom bak. Ikke mange bedrifter i den kategorien som det dreier seg om, har administrasjon med spesialkompetanse.
Alvorlig dilemma
Selv om det er aldri så rettferdig, høres fremdeles ve-klager fra bedrifter over praktisering og regelverk. Omdømmet er m.a.o. ikke uten skrammer, selv om det kan oppleves som ganske urettferdig. Med enda flere krav som det rimeligvis skal leves opp til – i det aller bestes hensikt – blir tilværelsen lett enda mer krevende. Og det er da risikoen øker for at små og mellomstore gir opp det offentlige. Eller at man får offentlige oppdrag på andre måter. Kanskje har heller ikke oppdragsgiver åpenbar kapasitet til å følge opp, kanskje kjenner man hverandre lokalt såpass at ting ordner seg …
Anbud 365 ber om at dette dilemmaet – den ideelle fordring som Norgesmodellen skal møte, på den ene siden og faren for en snarlig kvelning av mange små, lokale bedrifter på grunn av nye krav som skal møtes, på den annen finner en god løsning. Alternativet blir lett et offentlige marked der småbedriftene uteblir i større grad, der konkurransen svekkes, der det blir dyrere for oppdragsgiverne og der de useriøse finner nye måter å lure seg unna på. De sistnevnte har dokumentert kompetanse i det faget. Alvoret dilemmaet representerer er tydelig nok.
Bli den første til å kommentere på "Et alvorstynget dilemma søker sin løsning"