(En Anbud365-kommentar) Når den 250. utgaven av denne spalten skulle skrives, var temavalget av det aller enkleste og aller viktigste slaget: Hvor sentralt det er å sikre landets offentlige innkjøpere tid og rom til å legge til rette for de prioriteringer som sine virksomheter ønsker. Et kunnskapsgrunnlag som nylig ble fremlagt, minner oss med tyngde om hvor viktig det er. Det viser at mulighetene for å trekke små og mellomstore, gjerne lokale, næringsdrivende med i anbudskonkurransene, er tallrike og lavthengende frukter. Men, som å kjøre bil, det trengs kompetanse. Og da er det jo bare å sette i gang, da – i kommuner land og strand rundt.
Distriktssenteret gav for noen måneder siden Oslo Economics, med Inventura som underleverandør, om å lage et kunnskapsgrunnlag for dem som ønsket å legge til rette for små og mellomstore næringsdrivende (SMB). Fremst i rekken blant disse er lokale leverandører. Dette senteret er et faglig uavhengig forvaltningsorgan opprettet i september 2008 og tilknyttet Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Distriktssenteret forvalter bl.a. Merkur-programmet som er et utviklings- og kompetanseprogram for butikker i Distrikts-Norge.
Nå er kunnskapsgrunnlaget kommet, og hva det inneholder, gir grunnlag for refleksjoner. Her får kommunene – og andre offentlige virksomheter – en oppskrift i ti punkter på hva de kan gjøre for å legge til rette for SMB og lokale. I tillegg listes det opp fem barrierer som står i veien for slik tilrettelegging, og hver av disse fem barrierene gir kunnskapsgrunnlaget svar på hvordan man kan komme rundt disse.
En stor verktøykasse
Man kan undre seg over hva som da gjør at ikke de lokale, mindre næringsdrivende allerede med iver og lyst deltar i kommunale anbudskonkurranser. Når de grunnleggende prinsippene tas hensyn til, og konkurranse legges til grunn, er det jo en stor verktøykasse kommunene har for å lykkes i å satse på de lokale. Det er selvsagt vesentlig å vite om. Det dreier seg om arbeidsplasser, skatteinntekter og at det også i fremtiden skal være gode lokalsamfunn. Og timingen er den beste – det blåser en anti-globaliseringsvind i verden, i retning mot det nasjonale, det lokale.
Det er nok flere grunner til at lokalt næringsliv ikke føler seg sett i den grad de kunne tenke seg. Mange kommuner er med i innkjøpssamarbeid, som omfatter mange kommuner i definerte geografiske områder. Her er det gjerne en stor kommune som fungerer som sekretariat, og store avtaler gir gjerne best pris. Da er mulighetene for de mindre bedriftene straks redusert – de har ofte ikke større kapasitet enn at de vil konsentrere seg bare om en del av det området innkjøpssamarbeidet dekker. Å konkurrere på pris med en stor aktør i en stor avtale er heller ikke så enkelt. Men for den enkelte kommune er slike store avtaler gjerne prisgunstige. Det er jo derfor – blant annet – at kommunene er med i slike samarbeider.
Ikke egen anskaffelseskompetanse
Den andre hovedårsaken til å være med i innkjøpssamarbeider er at man da selv ikke trenger å tenke så mye på egen anskaffelseskompetanse – hverken i kvalitet eller kvantitet. De små-avtalene som innkjøpssamarbeidet ikke tar seg av, ligger da gjerne med en økonomisk ramme så lav at man ikke trenger konkurranse eller vet at det bare er en tilbyder som kan tenkes å være interessert. Noe særlig kunnskap om anskaffelsesregelverket trengs da heller ikke. Anbud365 er kjent med at i noen kommuner drøfter man – og har vedtatt – utmeldelse av innkjøpssamarbeidet man er med i. Begrunnelsen er nettopp at man ikke helt får til å legge til rette for lokalt næringsliv i det omfang man ser som hensiktsmessig.
Divisjonsdirektør Dag Strømsnes i anskaffelsesdivisjonen DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) pekte i sitt foredrag på deres anskaffelseskonferanse forleden på mangelen på kompetanse og ressurser i det offentlige innkjøpskorpset. Det er nok å sette fingeren presist på det offentlige Norges mer ømme tær.
Flere samfunnsøkonomer
Svært mange virksomheter har riktignok svært solid kompetanse, og generelt er det et sug etter mer. Mange, spesielt mindre virksomheter, sukker oppgitt over hvor vanskelig anskaffelsesregelverket er og betaler for at innkjøpssamarbeidet de er med i, sikrer dem mot å bryte regelverket og dermed havne i erstatninger. Og det er fortsatt en rekke toppledere – administrative og politiske – som ennå ikke her innsett at det å satse på innkjøp kan være noe av den beste investeringen virksomheten kan gjøre. Vi vil hevde at vi likevel ser en viss oppvåkning her, men det er nok behov for at flere samfunnsøkonomer kommer på banen. For å gi disse lederne inn med teskjeer.
Når man ikke har satset på bredde og/eller dybde når det gjelder egen innkjøpskompetanse, er nok kunnskapsgrunnlaget som Distriktssenteret nå har skaffet frem, en aha-opplevelse. Det myldrer jo av muligheter for å legge til rette for SMB og andre lokale. I dette skrekkelige anskaffelsesregelverket. Og når regelverket oppfattes som komplisert, er nok det resultat dels av omdømmet det har, dels at det kreves betydelig kompetanse for å bruke dets muligheter. Og når en toppledelse har hørt om hvor ille reglene er, når de selv ikke har satt seg inn i det – enn si nærmet seg det, er det naturlig at et innkjøpssamarbeid er tingen. Hin salige som toet sine hender, var ikke dum, nei! Out of sight, out of mind. Vi betaler heller en smule avlat til innkjøpssamarbeidet.
Anskaffelsesstrategi
Så roper og klager det lokale næringslivet, gjennom sine lokale foreninger og enkeltvis. Vi får ikke være med i konkurransene til kommunen fordi de avtalene er for store. Og politiske og administrative ledere er sååå enige i at dette er så galt som det kan være. Da lages gjerne en anskaffelsesstrategi med gylne ord til de lokale om å prioritere dem når det er mulig. Budsjett avgjør. I kamp med alle andre gode formål.
Kunnskapsgrunnlaget som nå foreligger, er en konkret, praktisk – detaljert – oppskrift på hva enhver offentlig virksomhet kan gjøre. Det står på viljen. I Ullensvang kommune har man skjønt det, satset på innkjøpskompetanse, noe som ved en bestemt anskaffelse førte til besparelse på en million for kommunekassen, skal man tro Hardanger Folkeblad. Når det nå også – i vår sammenheng – dreier seg om lokale arbeidsplasser og skatteinntekter, samfunnets fremtid og lignende verdier, er det komplett uforståelig at det er noen som ikke ser nytten av å skaffe seg nødvendig kompetanse for å få det til.
Wake-up call
La oss håpe at kunnskapsgrunnlaget er en wake-up call for de som har viktige målsettinger, men ikke satser der de bør – kanskje fordi egenkompetansen er for smal til å innse hva som er en åpenbar og sentral del av løsningen: Sikre innkjøpskompetanse og trekke en rasjonell grenseoppgang til innkjøpssamarbeidet man er med i. Ha en gjennomtenkt strategi for innkjøpssamarbeid – be om oppdeling eller hold utvalgte områder utenfor, heter det i rapporten fra Oslo Economics og Inventura.
Det er prisverdig av Distriktssenteret å ta initiativ til å få opp på bordet et slikt kunnskapsgrunnlag. Nå må de studeres i alle deler av landet der behovet og ønsket om å legge til rette for SMB og lokale er høyt på dagsordenen. Gjerne sak i f.eks. kommunestyrene, der kunnskapsgrunnlaget ledsages av en innstilling fra administrasjonen med forslag om å begynne i rett ende: Vi må finne budsjettmessig dekning for å sikre oss god og tilstrekkelig innkjøpskompetanse.
Og det er jo budsjettider i disse dager.
Bli den første til å kommentere på "Nummer 250 – om innkjøpere og distrikter"