Prisbelønt masteroppgave (II): Uklare, vage regler for oppdragsgivers undersøkelsesplikt

Reglene når det gjelder oppdragsgivers undersøkelsesplikt er uklare, vage og lite tilgjengelig i norsk rett. – Det er etter min mening behov for et tydeligere regelverk på dette området. For å sikre ivaretakelsen av likebehandlingsprinsippet er det viktig at oppdragsgiver er bevisst sitt ansvar, og at leverandørene er klar over at deres tilbud risikerer å bli gjenstand for kontroll. Dette sier Victoria Espeseth til Anbud365 i forbindelse med et intervju vi har gjort med henne i forbindelse med at hennes masteroppgave nådde topp tre i Anskaffelsesakademiets konkurranse.

Victoria er i dag advokatfullmektig i Advokatfirmaet Føyen AS. Oppgaven hun skrev ved Universitetet i Bergen bærer tittelen «Hvilken undersøkelsesplikt har oppdragsgiver i anbudskonkurranser». Blant ti innkomne masteroppgaver i konkurransen som Anskaffelsesakademiet arrangerte, nådde hennes oppgave delt andre plass -med en premie på 10 000.

Tegner et bilde av gjeldende rett

Målet med en anskaffelsesprosess er å få inn tilbud som oppfyller oppdragsgivers behov. I utgangspunktet skal oppdragsgiver stole på at opplysningene som fremgår av tilbudet er korrekte. Det hender fra tid til annen at tilbud som tilsynelatende fremstår både riktige og oppfyller kravene til leveranse, etter nærmere opplysninger viser seg å ikke gjøre dette. Denne tvilen oppstår typisk gjennom sammenligning av tilbudene eller som følge av klage fra en konkurrerende leverandør, og det er nettopp dette som kan realisere oppdragsgivers undersøkelsesplikt.

– På denne bakgrunn så jeg nærmere på hvilken undersøkelsesplikt oppdragsgiver har i anbudskonkurranser og hva som skal til for at undersøkelsesplikten inntrer. Oppgaven analyserer norske og europeiske rettskilder, og forsøker på denne bakgrunn å tegne et bilde av gjeldende rett, opplyser hun til Anbud365, og:

Sikre likebehandling

– Det europeiske anskaffelsesdirektivet har en konkret regel om undersøkelsespliktens eksistens og rekkevidde, noe vi ikke har i norsk rett. Problemstillingen har heller ikke vært mye omtalt i norsk litteratur eller praksis. Likevel synes spørsmålet å aktualisere seg i økende grad i takt med mer innovative anskaffelser, for eksempel komplekse IT-systemer eller store entreprisekontakter.

Hun fremholder at samfunnsutviklingen medfører at leverandørene typisk vil ha mer kunnskap om anskaffelsesgjenstanden enn oppdragsgiver, og det er grunn til å anta at leverandøren kan utnytte dette ved å inngi tilbud som består av troverdige opplysninger, men som viser seg å ikke nødvendigvis være fullstendig riktige. – For å sikre likebehandling av leverandørene er det viktig med tydelige regler om når og i hvilken grad oppdragsgiver plikter å foreta nærmere kontroll av tilbudene, understreker Victoria.

Hvilke konklusjoner fra oppgaven vil du trekke frem?

– Selv om man i norsk rett ikke har en eksplisitt hjemmel som gir oppdragsgivere en undersøkelsesplikt, anses den i norsk rett å følge av prinsippet om likebehandling, konstaterer hun. Når denne inntrer, hva den innebærer og konsekvenser av plikten, vil variere med det enkelte forhold. Reglene er imidlertid uklare, vage og lite tilgjengelig i norsk rett, og det er etter min mening behov for et tydeligere regelverk på dette området, som kanskje ligger noe nærmere direktivteksten. For å sikre ivaretakelsen av likebehandlingsprinsippet er det viktig at oppdragsgiver er bevisst sitt ansvar, og at leverandørene er klar over at deres tilbud risikerer å bli gjenstand for kontroll.

Hvilken betydning vil du håpe at din oppgave kan få innenfor offentlige anskaffelser?

Hun svarer at hun håper oppgaven vil bidra til bevisstgjøring både for oppdragsgivere og leverandører om undersøkelsespliktens eksistens og innhold. – Dessuten håper jeg at oppgaven kan være til inspirasjon for at anskaffelsesutvalget tar dette i betraktning i sin revidering av anskaffelsesforskriften, slik at det på sikt kommer en forskriftsfestet undersøkelsesplikt i likhet med reguleringen i anskaffelsesdirektivet.