(En Anbud365-kommentar) I en av de aller mest korrupsjonsutsatte bransjene på det offentlige anskaffelsesmarkedet er det et lite knippe store entreprenører og tilsvarende få oppdragsgiver-giganter som så å si er enerådende. Og de – i hvert fall de store entreprenørene – er visstnok lite begeistret med for mange pre-kvalifiserte i slike konkurranser. Det blir for dyrt, de nøler med å være med i slike konkurranser, heter det. At det blir kostnadskrevende er riktig nok, transaksjonskostnader i Norge er av det voksne slaget. Men det er lov å undre seg over om dagens tilstand er så god for denne lille gruppen aktører at flere inn på markedet egentlig «vil ødelegge». Konkurranse skal etterstrebes, men vi kan øyne et «men».
I forbindelse med prekvalifisering er det gjerne tre til fem tilbydere som slipper videre. Så vidt vi kan forstå av et svar fra samferdselsministeren til Stortinget følger Statens vegvesen dette. Imidlertid fant de etter å ha sjekket opp, tre konkurranser der man hadde valgt å gå videre med færre tilbydere enn det maksimumsantallet det var åpnet for. Bane NOR har ikke en liknende, lett tilgjengelig statistikk, men, ifølge samme statsråd, meldes det derfra at bransjen finner det mindre interessant å delta i konkurranser med for mange tilbydere. Det gjelder der det er ressurskrevende å utarbeide tilbud.
Klart ressurskrevende
Dette gir grunnlag for refleksjoner. I anskaffelsesprosesser der man skal prekvalifisere seg, skal interesserte tilbydere først lage en forespørsel om å få være med videre, som overbeviser oppdragsgiver. Trolig krever det en del jobb. Så er det en ny, mye mer arbeidskrevende runde som dukker opp når tilbudene skal lages. Klart dette er ressurskrevende.
Svaret fra statsråden i Stortinget gjaldt store, statlige oppdragsgivere. Fordi mange av dimensjonene her også er betydelige, er det store aktører i bygg og anleggsbransjen som gjerne melder seg på. Eventuelt i former for samarbeidskonstellasjoner, ispedd en og annen utlending på egne ben eller i et fellesskap. Slik at de som mener det blir for ressurskrevende, trolig er de store selskapene. For alt hva vi vet, kan samme tanker som hos disse også gjøre seg gjeldende i konkurranser av lokal eller regional karakter der små og middelstor selskaper er med. Dette vet vi ikke nok om.
Et fåtall store
Prinsipielt er det slik at sunn konkurranse gir best resultat. Jo flere om oppdraget, jo bedre for oppdragsgiver enten det satses på lavest pris eller best kvalitet – alternativt begge deler. Så er det selvsagt slik at dersom kostnadene forbundet med konkurranse når et visst nivå, kan vinningen gå opp i spinningen om man regner sammen hvor mye oppdragsgiver og de enkelte tilbyderne må legge ut i prosessen. Transaksjonskostnadene i Norge er høye, tidvis i Europatoppen. Og en prosedyre med pre-kvalifisering gjør det ikke bedre i så måte.
I en bransje der det er et fåtall store som møter hverandre så å si i ethvert store infrastruktur-oppdrag fra statlige oppdragsgivere, kan det ha sine sider å redusere kostnadene ved å ta inn færre tilbydere. Når Olsen og Hansen med sine medarbeidere på slep møter Pettersen og hennes oppdragsgiver-kollegaer for n’te gang, oppstår det en kultur som det kan vise seg å være krevende å verne seg effektivt mot. Man blir godt kjent. Og knapt noen bransje i Norge er stor nok til at så aldri skjer. I mange tilfeller er det også en form for «stollek» – aktørene har sittet både på tilbyder- og oppdragssiden opp gjennom årene.
Også fordeler
En fordel med at det er slik, er at man blir kjent med hverandres kultur og med menneskene der. Det borger for at man underveis forstår hverandre bedre, og at man når kontrakt er sluttet, kanskje samarbeider bedre enn om det er aktører som er ukjente for hverandre. I det private er slikt tett samarbeide ofte verdsatt fordi leverandøren vet hva som forlanges, oppdragsgiveren vet hva han/hun får. Ut over det rent kontraktsmessige.
På den annen side er det slik at for mange runder med hverandre fører til en form for nærhet, som kan friste til gjensidig forståelse av forhold som ikke er helt bra. Innenfor bygg og anlegg er man, skal vi tro rapporter, mer utsatt for korrupsjon enn i mange andre bransjer når det gjelder offentlige anskaffelser. Konkurransetilsynet kan fortelle om saker der ulovlig anbudssamarbeid har vært tilfelle i eller i nærheten av denne bransjen.
En viktig balanse
Det er en balanse ute og går her. På den ene siden trengs store aktører for å løse store oppgaver, på den annen er det i et lite land ikke mange som er «store». Det blir lett gjengangere. Takk for sist.
Hva det har å si for pris og kvalitet når en oppdragsgiver velger å ta med færre tilbydere inn i en egentlig konkurranse, er vanskelig å si noe om. Noen entreprenører mener at dette gir høyere pris enn nødvendig, ifølge stortingsrepresentanten som stilte spørsmålet som statsråden svarte på.
Likeledes er det slik at dersom man skal gjøre de store rangen stridig, krever det oppdrag som man i forkant kan bygge seg opp på – inntil man kan spise kirsebær med de som vanligvis kjemper om store infrastruktur-oppdrag. Vi kan ikke se at det er kommet til så mange «nye» utfordrere til de «vanlige» stor i det siste. Og det kan det være en grunn til. Eller flere.
Dele opp kontrakter?
Mulighetene for å dele opp kontrakter er til stede. Gjør man ikke det, skal det begrunnes, men begrunnelsen kan man ikke melde inn til klageorganene. Da spørs det hvor verdifull muligheten er – utover å være en politisk markering i regelform. Så opplever vi en skolebygg-konkurranse i Trøndelag der kravet til entreprenørene som skal få oppdraget, er å vise til bygging av tre liknende skoler. En av fylkets største entreprenører spør seg hvem av de lokale eller regionale som kan vise til noe slikt. Det blir mer mat for de store. Rett nok ikke en statlig konkurranse, men den indikerer at typen og mengden krav kan gjøre at utvalget av tilbydere i bransjen forblir de samme store.
Nå kan man si at det å dele opp kontrakter heller ikke er rett medisin for å få ned kostnader. En prosess med fem konkurrenter koster mer enn med tre, og ti oppdrag ut av ett likedan. Det er forståelig at oppdragsgivere kan vegre seg for «dele-opp-eller-begrunn»-prinsippet.
Hva er nøkkelen
Selvsagt er det knivskarp konkurranse blant de store aktørene i bygg og anlegg når det kommer til offentlige anskaffelser. Men det er konkurranse uten spesiell tilførsel av nytt blod. Det blir med de vante konkurrentene. Utlendingene var en tid ivrige etter Norge, men både politisk og i den praktiske hverdagen har det norske vist seg som et krevende marked. Lysten dabber av.
Spørsmålet er da hva som er nøkkelen til kutt i transaksjonsaksjonskostnader under en anskaffelsesprosess. Samtidig skal jo sunn konkurranse være, og jo flere om benet, jo bedre resultat dersom konkurransen er langt til rette for et slikt utfall. Vi vil tro at de store er godt nok tilfredse med situasjonen som den er. Invitasjon inn til flere, kommer neppe fra noen av disse. Spesielt ikke dersom prisene blir bedre slik det er nå.
Skatteborgernes penger
Hvilke grep som det offentlige kan bruke, er heller ikke åpenbart. Men det kan være at statsråden jevnlig bør ha en runde med de store aktørene i bransjen, rett og slett for å diskutere om situasjonen i dette markedet er slik den bør være. Og da tenker vi først om fremst på sunn forvaltningen av skatteborgernes penger. Fremmer dagens tilstand noe slikt, eller: Ivaretar den kravet om effektiv forvaltning av offentlige midler på en god måte?
Vi er ikke sikre, men vi ser skygger av noe som bør forbli nettopp det. Skygger. Spørsmålet er om bransjen, den lille krets av virkelig store oppdragsgivere og tilsvarende store entreprenører greier å holde tungen rett i munnen på tilfredsstillende vis. Trolig ja, i alle fall dersom de jevnlig er inne hos de politiske myndigheter for sjekk.
Bli den første til å kommentere på "En liten krets av store"