Av Ole Henrik Fjeld, partner, Innkjøpskontoret AS
Ett enkelt øre kan utgjøre hele forskjellen på om en anskaffelse går bra eller ikke. Utrolig, hva?
Vi skal selvsagt til en KOFA-sak, og en sak som handler irriterende mye om paragrafrytteri, men den har likevel et viktig poeng.
Brudd på … noe?
En kommune skulle anskaffe brøytetjenester og kunngjorde en nasjonal konkurranse om dette. Merk deg det: det var norsk flagg på Doffin. Oppdragsgiver mente at man fulgte Del II.
Tilbudene kom inn, og tredjemann klaget på at de ikke fikk kontrakt. For å komme i posisjon anførte de at begge leverandørene foran dem skulle avvises, noe KOFA gjorde kort prosess med. Det skulle de ikke.
Likevel står det «brudd på regelverket» i KOFA-saken. Hva var det som var bruddet?
Jo, kommunen hadde ikke sjekket om det valgte tilbudet var unormalt lavt. Det mente nemlig leverandøren som klaget at det var, selv om det var sammenlignbart med valgte leverandørs pris i forrige runde. KOFA kom til at det skulle vært sjekket og at det var et «brudd på regelverket» at man ikke hadde gjort det.
Meningsløst brudd
Et meningsløst brudd, i så fall. Justert for inflasjon, var jo tilbudet på nivå med hva en ren oppjustering av prisen fra forrige kontraktsperiode skulle tilsi.
Men det står jo tydelig i forskriften at «Dersom et tilbud virker unormalt lavt i forhold til ytelsen, skal oppdragsgiveren skriftlig kreve at leverandøren redegjør for tilbudets sammensetning».
Så hvis tilbudet «virker» unormalt lavt, så skal man sjekke.
Men hvem er det som skal vurdere om det «virker» unormalt lavt, og hva skal man basere seg på når man vurderer det? Her har jo åpenbart kommunen ment at det ikke virket lavt, og de hadde jo leverandørens totalsum fra forrige kontraktsperiode å støtte seg på (pluss noe annet snacks som vi skal komme tilbake til).
Men tilbake til feilen. Kan vi tenke oss til hva som egentlig har skjedd her?
Den egentlige feilen
Det er ikke så vanskelig.
Som sagt: konkurransen var kunngjort etter det nasjonale regelverket. Her er bestemmelsen om unormalt lave tilbud vagere enn i Del III.
Problemet er at KOFA bestemte seg for at denne anskaffelsen faktisk fulgte Del III, selv om den var kunngjort etter Del II.
Årsaken var ett øre.
Ett øre?
Ja, faktisk. Det har seg nemlig slik at EØS-reglene gjelder når anskaffelsens anslåtte verdi «er lik eller overstiger» EØS-terskelen. Dette står i forskriftens §5-1 (3).
Så hvis terskelverdien er 2.2 millioner, hva er da en verdi som er lik eller overstiger terskelverdien? Jo, ett tall fra og med 2.200.000,00 kroner.
Ett tall som er ett øre mindre, altså 2.199.999,99, er ikke lik 2.2 millioner.
Her lå feilen. Kommunen hadde i god tro skrevet 2.2 millioner på Doffin i feltet for estimert verdi, siden det ville være unaturlig å skrive 2.199.999,99 millioner. Dette tok KOFA til inntekt for at man egentlig hadde ment å følge Del III, selv om kommunen åpenbart må ha ment «inntil».
Selvfølgelig hadde man ikke tenkt å følge Del III, men her er en lærepenge til deg: Sjekk om forskriften sier «inntil» eller «er lik eller overstiger», for det kan lure paragrafryttere i buskene.
Den endelige konklusjonen i den aktuelle saken var altså at fordi man hadde skrevet et øre for mye, skulle man ha avklart om prisen var unormalt lav – selv om den altså var på nivå med forrige runde, justert for inflasjon. Skjønn det den som kan. Uansett var det et ganske mildt brudd på regelverket.
Men man kan jo spørre seg: dersom denne anskaffelsen ifølge KOFA skulle fulgt Del III, hvorfor påpeker man da ikke at anskaffelsen manglet ESPD-skjema? Eller at anskaffelsen ikke var kunngjort på TED, med den følge at portugisiske og greske entreprenører ble avskåret fra å vurdere om de skulle gi tilbud? Hvilke alvorlige samfunnsmessige konsekvenser har vel ikke dèt ført til?
Men spøk til side: denne KOFA-saken gir oss ingenting. Kanskje først og fremst fordi den ikke påpeker rotårsaken til problemet (ett øre for mye), men også fordi den er uklar: hva var det oppdragsgiver skulle gjort, liksom?
Den meningsløse samtalen
KOFA sier de skulle avklart med valgte leverandør om prisene var unormalt lave. Dette til tross for at:
1) Det var et kontraktskrav i denne anskaffelsen at man ikke kunne drive med sosial dumping.
2) Det var eksplisitt nevnt at strategisk prising var tillatt – altså at det var lov å sette en lav pris for å få oppdraget.
3) Det var beviselig ingen grunn til å være bekymret for unormalt lave priser, all den tid valgte leverandørs pris faktisk fulgte den forventede prisutviklingen i samfunnet.
Likevel mener KOFA at man har brutt regelverket fordi man ikke har avklart med leverandøren om prisene var unormalt lave. Man kan jo forestille seg en slik dialog:
Oppdragsgiver: Hei! Er prisene dine unormalt lave?
Leverandør: Nei!
Oppdragsgiver: OK, Takk!
Og dersom kommunen hadde lagret denne artige lille dialogen i sitt sak- og arkivsystem så hadde alt vært helt greit?
Det kan se sånn ut. Skjønn det den som kan. Kanskje kommunen også hadde gått klar hvis de hadde skrevet en intern betraktning om hvorfor de mente at prisene ikke «virket» unormalt lave og lagret den i sitt sak- og arkivsystem?
Bør du dermed ta denne saken til inntekt for at du alltid må avklare om tilbudet er unormalt lavt hvis prisen er lavere enn konkurrentene? Selvsagt ikke. Det skal jo «virke» unormalt lavt. Du skal jo ikke spørre i hytt og pine bare fordi det står noe som kan tolkes i den retning i en KOFA-sak.
Nei, du skal nok heller tenke på den egentlige fillefeilen i denne saken, altså den om ett øre for mye i estimert verdi.
Jeg synes det er flott at KOFA opprettholder den klare og kjente regelen om terskelverdi. Noe annet hadde vært overraskende, selv om det sikkert var fortvilende for oppdragsgiver som ble felt i denne saken.