I dag: Advokat Ragnar Hatlem
Her er en ny utgave av den månedlige spalten fra Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig med oppsummering av dommer, KOFA-avgjørelser og andre viktige nyheter innenfor anskaffelsesretten siden sist.
EU-domstolen
I storkammer fant EU-domstolen at Kolin, en tredjestatsleverandør fra Tyrkia, ikke hadde samme vern under forsyningsdirektivet som EU-leverandører i samme konkurranse.
Avgjørelsen har begrenset betydning for Norge da det følger av EØS-avtalens tilpasningstekst til forsyningsdirektivet at den aktuelle bestemmelsen som EU-domstolen uttalte seg om (artikkel 43) ikke får anvendelse i Norge.
EU-domstolen fant at mens forsyningsdirektivet i visse tilfeller krever likebehandling av tredjestatsleverandører og EU-leverandører, så avhenger dette av om EU har forpliktet seg til dette overfor en fremmed stat (dommens avsnitt 45-47). EU og Tyrkia har ikke inngått en slik avtale. Følgelig kunne ikke Kolin påberope seg vern etter direktivet (dommens avsnitt 51).
EU-domstolen slo videre fast at vern etter nasjonal lovgivning som gjennomfører direktivet ikke kan utvides til å gjelde tredjestatsleverandører. Kompetansen til å utvide vernet etter direktivet ligger til EU og ikke til medlemsstatene (dommens avsnitt 52-62). Nasjonale regler som utvider vernet til å gjelde tredjestatsleverandører er derfor kompetanseoverskridende og ulovlige (avsnitt 65). Avgjørelsen stenger likevel ikke for at tredjestatsleverandører kan påberope seg andre nasjonale verneregler enn de som følger av direktivet.
EU-domstolen innrømmer også oppdragsgivere adgang til å selv bestemme om tredjestatsleverandører skal få delta i en anbudskonkurranse og etter hvilke retningslinjer tilbudsevalueringen gjennomføres (dommens avsnitt 63), samt muligheten til å oppstille særskilte kvalifikasjonskrav og utelukkelsesgrunner for tredjestatsleverandøren uten vern etter direktivet (dommens avsnitt 64).
Se også Torje Sunde og Patrick Oware sin gjennomgang av dommen på Anbud365, 23. oktober 2024.
Saken inneholder uttalelser om hva som utgjør en bygge- og anleggskontrakt, herunder kontraktsbegrepet. Videre inneholder dommen uttalelser om betydningen av en kommisjonsavgjørelse om statsstøtte og om ugyldighetsinnsigelse.
Det var inngått et kompleks av avtaler mellom det slovakiske kunnskapsdepartementet og NFŠ hvor tre sentrale elementer var oppførelsen av et fotballstadion, en tilskuddsavtale og en ensidig opsjon. Fotballstadionet skulle oppføres etter kriterier fastsatt av kunnskapsdepartementet. Opsjonen innebar en rett for NFŠ til å selge fotballstadionet til kunnskapsdepartementet.
EU-domstolens uttalelser gjaldt «bygge- og anleggskontrakt»-begrepet i direktiv 2004/18 (tidligere gjeldende direktiv for anskaffelser i klassisk sektor), men EU-domstolen la til grunn at innholdet i de relevante delene av bestemmelsen i det vesentlige samsvarer med gjeldende direktiv.
EU-domstolen foretar en omfattende vurdering av kontraktsbegrepet. Blant annet uttales at kontraktsbegrepet er et selvstendig EU-rettslig begrep, og at dokumenter som utgjør flere kontrakter under nasjonal rett, vil kunne anses som en «kontrakt» under direktivet. Avgjørelsen inneholder interessante uttalelser om hva som under kontraktsbegrepet utgjør en direkte økonomisk fordel.
Saken gjaldt bulgarsk lovgivning om at oppdragsgivere må tilføre «eller tilsvarende» i alle tilfeller hvor tekniske spesifikasjoner er formulert under henvisning til nasjonale standarder, som gjennomfører europeiske standarder. Den bulgarske lov ble funnet å være i samsvar med anskaffelsesdirektivet art. 43 nr. 3 bokstav b.
Saken gjaldt underrettens forståelse av anskaffelsesregelverket for EU-institusjonene, herunder begrunnelsesplikt ved avlysning. Kommisjonen hadde avlyst anskaffelsen med en kortfattet begrunnelse som ble utdypet i et brev om lag en måned senere. Retten kom til at avlysningsbeslutningens lovlighet måtte vurderes på bakgrunn av den første kortfattede begrunnelse, og dermed at den etterfølgende begrunnelse ikke kunne hensyntas.
Høyesterett
Lagmannsretten hadde tolket anskaffelsesforskriften § 25-1 (5) riktig når den la til grunn at også andre – i dette tilfellet styrets leder alene – enn den eller de signaturberettigede etter aksjeloven § 6-31 kan signere kontrakten på vegne av en part, med den virkning av kontrakt anses inngått. Anken ble dermed forkastet.
Se omtale av lagmannsrettsdommen av Guro Skar Forseth i Nytt og nyttig fra anskaffelsesretten, 4. september 2024.
Lagmannsretten
Holmestrand kommune (innklagede) avholdt anbudskonkurranse til valg av lokaler til nytt kommunehus. Kommunen ble klagd inn for KOFA. Klager mente at tilbudet til valgt leverandør skulle vært avvist. Tilbudet oppfylte ikke konkurransegrunnlagets minstekrav til parkeringsmulighetene, herunder HC-parkeringer, utforming og beliggenhet, og lademuligheter. KOFA fant at kommunene hadde brutt prinsippet om forutberegnelighet i anskaffelsesloven § 4 ved vektingen under tildelingskriteriet «kvalitet». På denne bakgrunn fremmet klager begjæring om midlertidig forføyning med krav om at innklagede forbys å inngå kontrakt i konkurransen. Tingretten tok begjæringen til følge.
Konkurransegrunnlaget inneholdt både «skal»- eller «må»-krav. Av kravsmatrisen fulgte det at disse kravene ikke var absolutte, og at ikke-oppfyllelse ikke automatisk ville innebære avvisning. Til forskjell fra KOFAs og tingrettens vurdering, sa lagmannsretten seg enig med innklagede i at manglene ikke utgjorde vesentlige avvik som tilsa avvisningsplikt etter forskriften § 24-8 (1) bokstav b. Ei heller fant lagmannsretten at innklagede hadde gjort feil ved tilbudsevalueringen.
Med dette – og at klager etter evalueringen var rangert som nr. 3 – fant lagmannsretten at klager ikke hadde sannsynliggjort at vilkårene for midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-1 (1) var oppfylt. Interesseavveiingen etter tvisteloven § 34-1 (2) var derfor uaktuell.
KOFA
Oslobygg KF gjennomført en åpen anbudskonkurranse for anskaffelse av totalentreprise til prosjektet Kjelsås Omsorg+. Klager oppfylte ikke konkurransegrunnlagets krav økonomisk og finansiell kapasitet. Ei heller oppfylte verken klager eller tilbudte underentreprenører kvalifikasjonskravene til kompetanse og erfaring. Både tilbudt prosjektleder og prosjekterende, tilknyttet en underleverandør, manglet nødvendig erfaring innenfor totalentrepriser.
Nemnda fant at innklagede ikke hadde brutt regelverket ved å avvise klager.
Innklagede hadde kunngjort en åpen anbudskonkurranse for anskaffelse av rådgivningstjenester i forbindelse med utbedring av totalt 20 holdeplasser.
Innklagede hadde i kontraktsgrunnlaget medtatt reguleringer og begrensningene i tilbydernes adgang til å fravike deres estimerte honorarbudsjetter. Begrensningene var ikke slik at estimatene ikke kunne fravikes, og var derfor ikke forpliktende for tilbyderne. Klagenemnda fant derfor at priskriteriet var ulovlig.
Saken gjaldt gjennomføringen av konkurranse for å bygge Kaupanger kirkestue og et nytt teknisk rom for Riksantikvaren. Klager anførte at innklagde skulle avvist valgte leverandør på grunn av manglende oppfyllelse av kvalifikasjonskrav.
I konkurransegrunnlaget ble stilt som krav at tilbyderne skulle dokumentere sentral godkjenning for å kunne erklære ansvar for tiltaksklasse 2. Sett hen til grunnarbeidene som måtte utføres, fant nemnda at kvalifikasjonskravet ikke kunne tolkes innskrenkende. Under henvisning til anskaffelsesforskriften § 8-7 (2) avviste nemnda også innklagedes anførsel om at kravet ville være uforholdsmessig strengt.
Valgte leverandør oppfylte ikke kvalifikasjonskravet og skulle vært avvist.
Klagenemndas sekretariat avviste klage om ulovlig direkte anskaffelse. Bakgrunn for klagen var at Sykehuspartner HF og Sykehuset Østfold HF etter en markedsundersøkelse forestått av innklagede, hadde inngått en avtale om videreutvikling og drift av det allerede eksisterende digitale sporingssystemet for morsmelk, LacSys, som var utviklet og brukt hos Sykehuset Østfold HF.
Sekretariatet fant at det var inngått en gyldig samarbeidsavtale etter anskaffelsesforskriften § 3-3. Oppdraget var derfor ikke omfattet av anskaffelsesloven og -forskriften.
Sekretariatet ga dessuten innklagede medhold i deres subsidiære anførsel om unntak fra anskaffelsesforskriften etter § 3-1 om «utvidet egenregi». Klagen kunne klart ikke føre frem, se klagenemndsforskriften § 9.
Innklagede gjennomførte en konkurranse om tjenestekonsesjonskontrakter for helse og sosialtjenester for anskaffelse av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Klager gjorde flere anførsel gjeldende.
For det første hadde ikke innklagede nyttet ulovlige tildelingskriterier. Kriteriene var utformet slikt at de la opp til vekting av merverdi utover minstekravet i kravspesifikasjonen. Krav stilt til administrasjons-, erfaringskultur og administrative systemer hos tilbyderne var også lovlige idet de la opp til en vurdering av «sterke og svake sider ved ytelsene som tilbys», se Sak 2020/802 avsnitt 30. Kriteriene diskriminerte ikke mellom mindre og større leverandører. Nemnda fant at kravet til likebehandling og forutberegnelighet etter at anskaffelsesloven § 4 var overholdt.
Innklagede hadde likevel brutt anskaffelsesregelverket ved å ikke ta stilling til alle tilbudene i konkurransen ved reevaluering av tilbudene. Innklagede erkjente å urettmessig ha trukket klager i poeng under evalueringen av kriteriet om organisasjonskultur fordi selskapet var lite. Klagenemnda hadde ingen innvendinger mot innrømmelsen.
Klagenemndas sekretariat avviste klage over Grimstad kommunes anskaffelse av avtale om leie av kontorlokaler. Klager mente at konkurranse om innredningsarbeider skulle vært kunngjort. Sekretariatet viste til at kontrakten var unntatt kunngjøringsplikten etter forskriften § 2-4 bokstav a, og at det ikke var snakk om en bygge- og anleggskontrakt etter forskriften § 4-1 bokstav d nr. 3.
Det var sekretariatet syn at det ikke var formålstjenlig å behandle klagen, jf. klagenemndsforskrifte § 9, fordi den klart ikke ville føre frem. Denne avvisningen ble klaget inn til nemndas leder. Nemndas leder sa seg enig i avvisningen.
Innklagede gjennomførte en konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring for anskaffelse av totalentreprisekontrakt knyttet til bygging av nytt sykehus i Haugesund.
Klager mente at valgte leverandørs tilbud skulle vært avvist som følge av manglende oppfyllelse av kvalifikasjonskrav om erfaring og referanseprosjekter. Nemnda kom under noe tvil til at oppdragsgiveren hadde forholdt seg innenfor de rammer som fulgte av kvalifikasjonskravet og de grunnleggende prinsippene, selv om verdien av referanseprosjektet isolert sett var lav.
Innklagede inviterte til en konkurranse for anskaffelse av maling av Vågøy kirke i Hustadvika kommune. På grunn av feil ved den første, ble det holdt to konkurranser.
Innklagede oppfattet at klagers tilbud i den andre konkurransen som basert på kunnskap om konkurrentenes prissetting slik denne ble diskutert under en felles befaring i forbindelse med den første konkurransen, og avviste derfor klagers tilbud. Klagenemnda fant at klagers kunnskap om konkurrents tidligere tilbud ikke medførte en konkurransefordel. Avvisningen var derfor ulovlig.
Innklagede hadde kunngjort en konkurranse for anskaffelse av rammeavtale for kjøp av elektrotekniske tjenester. Ved tilbudsevalueringen hadde innklagede vektlagt kursing innenfor NEK-standarden. Dette stred mot ordlyden konkurransegrunnlaget, og nemnda fant at evalueringen stred med kravet til forutberegnelighet i lovens § 4. Klagenemnda kom til at innklagede hadde foretatt en ulovlig tilbudsevaluering.
Saken gjelder påstand om ulovlig direkte anskaffelse av kraftforvaltningstjenester og kjøp av elektrisk kraft.
Klagenemnda kom til at innklagedes kjøp var unntatt kunngjøringsplikt, jf. forskriften § 21-2, da det gjaldt «varer som noteres og kjøpes på en varebørs», jf. forskriften § 13-4 bokstav e. Kjøpene utgjorde ikke en ulovlig direkte anskaffelse.
Klager ble ikke hørt ved at en forlengelsesopsjon var utløst i strid med kontraktsvilkårene. Klagen ble fremsatt for sent, jf. klagenemndsforskriftens § 13a (2).
Kontrakten var også forlenget utover dens løpetid, forlengelsesopsjoner medregnet. Kostnaden ved dette var beskjeden, og klagenemnda anså ikke denne som en vesentlig endring av rammeavtalen, jf. anskaffelsesforskriften § 28-1, jf. § 28-2.
Klagers anførsel om at innklagede ikke var tilstrekkelig identifisert i kunngjøring førte ikke frem. Flere potensielle oppdragsgivere, heriblant innklagede, var identifisert i konkurransegrunnlaget.
Moss Kommunale Eiendomsselskap KF (innklagede) var av samme klager som i sak 2024/396 klagd inn på samme grunnlag som Indre Østfold kommune i den nevnte saken, se ovenfor. Klagenemnda vurderte sakene likt.
Halden kommune (innklagede) var av samme klager som i sak 2024/396 klagd inn på samme grunnlag som Indre Østfold kommune i den nevnte saken, se ovenfor. Klagenemnda vurderte sakene likt.
Nordre Follo kommune (innklagede) var av samme klager som i sak 2024/396 klagd inn på samme grunnlag som Indre Østfold kommune i den nevnte saken, se ovenfor. Klagenemnda vurderte sakene likt.
Klagenemndas sekretariat avviste en klage mot Norsk Helsenett SF (innklagede). Saken gjaldt anskaffelse av systemstøtte for erstatningsberegning. Pga. tilbydernes manglende kvalifikasjoner hadde innklagde invitert til prekvalifisering to ganger. Klager anførte at det ved den første invitasjonen var stilt ulovlige kvalifikasjonskrav og at avvisning av klagers søknad var ulovlig. Klager og innklagde var uenige om klager hadde deltatt i den andre prekvalifiseringen. Konkurransen var også anført som rigget.
Klager var et enkeltpersonforetak, og mente seg forskjellsbehandlet som følge av dette. Konkurransegrunnlaget stengte ikke for tilbud fra enkeltpersonsforetak. Idet ENK ikke har regnskapsplikt fremla klageren alternativ dokumentasjon til oppfyllelse av det økonomiske kvalifikasjonskravet. Nemnda fant at innklagedes skjønnsutøvelse ikke var ulovlig når denne dokumentasjonen ble avvist som utilfredsstillende. Ei heller fant nemnda at innklagede ved tilbudsevalueringen hadde stilt strengere krav enn hva som fulgte av konkurransegrunnlaget. Nemnda konkluderte med at avvisningen var rettmessig.
Nemnda fant at klager ikke hadde meldt interesse for den andre prekvalifiseringen på riktig vis, og derfor ikke deltatt. Anførselen om rigget konkurranse førte heller ikke frem.
ØyVAR AS har gjennomført en begrenset tilbudskonkurranse for etablering av to nye bygg i Øygarden kommune.
Klager anførte at tilbudsevalueringen var gjennomført vilkårlig i strid i anskaffelsesloven § 4. Nemnda fant at innklagede ikke hadde gått utenfor sitt skjønn ved tilbudsevalueringen av klagers og valgte leverandørs tilbudte anleggsledere. Anførselen førte ikke frem.
Innklagede hadde avvist klager fordi klager «mangler [den] nødvendige integritet som kontraktspart», jf. anskaffelsesforskriften § 9-5 (3). I lys av direktivets art. 57 nr. 4 fant ikke klagenemnda at lemfeldig titulering av tilbudt anleggsleders rolle i referanseprosjekter og andre mindre feil tilsa avvisning. Innklagede hadde uriktig avvist klager.
Statens Vegvesen (innklagede) gjennomførte en åpen tilbudskonkurranse for anskaffelse av driftskontrakt for vedlikehold av veier i Trøndelag for 2023-2024.
Klagenemnda kom til at det ikke var oppstilt et ulovlig kvalifikasjonskrav. Kravene stred ikke med normen i HR-2022-1964-A, avsnitt 54 om klarhet, presisjon og utvetydighet i utformingen av konkurransegrunnlaget. Kvalifikasjonskravet stilte tilstrekkelig klare krav til referanseprosjektene, og anga klare vurderingsmomenter under disse. Nemnda fant heller ikke konkurransegrunnlaget uklart, idet bare klageren, blant flere, hadde misforstått dette.
Også innklagedes avvisning av klager var lovlig. At klageren ikke var gitt samme anledning som andre tilbydere til å ettersende dokumentasjon innebar ikke brudd med likebehandlingsprinsippet i anskaffelseslovens § 4. Til forskjell fra valgte leverandør – som fikk ettersende dokumentasjon – led klagerens tilbud så store at innklagede ikke pliktet å avklare tilbudet. Det vises til LB-2018-147988.
Innklagede hadde ikke brutt kravet om etterprøvbarhet i § 4 i forbindelse med vurderingen av referanseprosjekter under kvalifikasjonskravet til tekniske og faglige kvalifikasjoner.
Stavanger kommune (innklagede) gjennomførte en åpen anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale om tømrertjenester for fredede og verneverdige bygg med antikvarisk verdi. Kontrakt ble først tildelt en leverandør. Innklagede omgjorde så tildelingsbeslutningen og tildelte til en ny leverandør. Den ene klageren anførte at innklagede hadde benyttet en ulovlig evalueringsmodell, hadde omgjort en lovlig skjønnsutøvelse, hadde unnlatt å omgjøre en ulovlig skjønnsutøvelse, og hadde brutt begrunnelsesplikten. Den andre klageren anførte at evalueringsmodellen var ulovlig, at innklagede hadde utformet et ulovlig uklart konkurransegrunnlag, og at konkurransen måtte avlyses.
Klagenemnda var uenig med klagerne om at den benyttede evalueringsmodellen var ulovlig. Det poengteres at oppdragsgiver ikke overskred det vide skjønnet ved valget av evalueringsmodell og utforming av tildelingskriterier. Ei heller stred valget med kravet til likebehandling og forutberegnelighet i anskaffelsesloven § 4.
Nemnda var splittet ved spørsmålet om omgjøringen av tildelingsbeslutningen var lovlig. Flertallet mente at oppdragsgiver hadde begått flere feil: Det var benyttet et snevrere skjønn enn det som fulgte av ordlyden i konkurransegrunnlaget, at den første omgjøringen var ulovlig fordi oppdragsgiver var bundet av det opprinnelige og lovlige skjønnet – tolkningsnormene i HR-2019-830-A og C-42/13 Veriera dell’Adda tilsa at en rimelig opplyst og påpasselig leverandør ville forstå konkurransegrunnlaget for oppdraget – og at intern referansesjekk gjennomført for to av seks tilbydere brøt med likebehandlingsprinsippet.
Flertallet fant at feilene kunne rettes iht. grunnprinsippene i anskaffelsesforskriften § 4, men at innklagede som grunnlag for omgjøringen hadde endret skjønnsutøvelsen i større grad enn feilen tilsa. Det vises til sak 2023/122, avsnitt 35. Innklagede hadde dermed brutt regelen i anskaffelsesforskriften § 25-1 (4). Kontrakt var ikke inngått og feilene kunne fremdeles omgjøres etter samme bestemmelse.
Mindretallet mente at nemnda ikke var materielt kompetent til å prøve manglene ved den første tildelingen, fordi partene var enige om disse, og derfor lå utenfor deres «anførsler og påstander», jf. klagenemndsforskriften § 12 (3) andre punktum. Mindretallet var enig i at innklagede begikk feil ved evaluering som lå til grunn for den andre tildelingen.
Nemnda fant enstemmig at tildelingskriteriet ikke var «ulovlig uklart» og at det derfor ikke forelå en avlysningsplikt. Nemnda fant heller ikke brudd på begrunnelsesplikten.
Namsos kommune (innklagede) kunngjorde en konkurranse for inngåelse av kontrakt om kjøp av arkitekttjenester i medhold av en dynamisk innkjøpsordning, og ble klagd inn for flere forhold.
For det første var det klagers syn at valgte leverandørs tilbud skulle vært avvist fordi det ikke inneholdt rådgiver innen elektrofag (RIE).
Klagenemnda viser til at den dynamiske innkjøpsordningen ikke oppstilte RIE som et kvalifikasjonskrav. Spesifikasjonskravet lød at leverandørene skulle utarbeide et skisse-, og forprosjekt, med slike detaljer som ga tilstrekkelig grunnlag for politisk beslutning om prosessen kunne gå videre. Tildelingskriteriene stilte ikke absolutte krav formell kompetanse, verken til prosjektledelsen eller tilbudt personell. Nemnda viste til at formell kompetanse kunne gi uttelling i den skjønnsmessige vurderingen av relevante kvalifikasjoner, erfaringer og lignende hos tilbyderen. RIE kunne heller ikke tolkes inn som et kvalifikasjonskrav. Nemnda kunne derfor ikke se at tilbudet skulle vært avvist (i medhold av anskaffelsesforskriftens § 24-8 (1) bokstav b eller (2) bokstav a.)
Klager anførte også at konkurransegrunnlaget var uklart. Nemnda fant at kravspesifikasjonen var tilstrekkelig klar. Klager anførte videre at innklagede hadde brutt likebehandlingsprinsippet ved tildelingen. Siden det ikke var stilt et krav om RIE, fant nemnda at samtlige tilbud var innsendt og evaluert på samme premisser. Klager var derfor ikke forskjellsbehandlet.
Vestfold Avfall og Ressurs AS (innklagede) kunngjorde en åpen anbudskonkurranse for inngåelse av rammeavtale for årlige suppleringskjøp av bioposer. Klageren mente seg feilvurdert under underkriteriet «leveringstid- og plan».
Innklagede anførte at vurderingen lå innenfor deres «innkjøpsfaglige skjønn», og at det ikke var gjort feil ved skjønnsutøvelsen. Klagenemnda var enige i dette utgangspunktet. Nemnda kunne derfor bare prøve «om innklagede har forholdt seg til tildelingskriteriene slik de er angitt i konkurransegrunnlaget, om tilbudenes innhold er korrekt fastlagt, og om evalueringen er vilkårlig, sterkt urimelig eller i strid med de grunnleggende prinsippene i loven § 4, se Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2007 s. 1783 avsnitt 42-44».
Selv om klager hadde kortest leveringstid, stilte valgte leverandør bedre på bla. leveringsplan og oppfølgingsprosesser. Klagenemnda fant ingen feil ved innklagedes skjønnsutøvelse.
Arendal kommune (innklagede) kunngjorde en åpen anbudskonkurranse for anskaffelse av rehabilitering av Myra kunstisbane i Arendal kommune. Innklagede stilte som kvalifikasjonskrav at tilbyderne kunne dokumentere erfaring fra 2-3 sammenlignbare oppdrag med resultat oppnådd. Valgte leverandør hadde bare dokumentert ett slikt oppdrag. Klagen gjaldt også brudd på innklagedes begrunnelsesplikt.
Klagenemnda sa seg ikke enig i klagers tolkning av kvalifikasjonskravet. Nemnda fant også at valgte leverandør var kvalifisert fordi den kunne støtte seg på erfaring fra sin underleverandør, jf. anskaffelsesforskriften § 16-10 (1) og (2). Underleverandøren hadde gitt forpliktelseserklæring.
Nemnda fant at innklagedes begrunnelse inneholdt en redegjørelse for valgte tilbudets egenskaper og relative fordeler i samsvar med tildelingskriteriene. Valgte leverandør stilte bedre enn klager under tildelingskriteriene «kompetanse» og «oppdragsforståelse». Ingen av klagers anførsler førte frem.
Oslo kommune v/ Eiendoms- og byfornyelsesetaten (innklagede) gjennomførte en åpen anbudskonkurranse for kjøp av samordnet plan for teknisk infrastruktur, mobilitet og blågrønn struktur for Filipstad. I konkurransegrunnlaget var NS8402 oppgitt som kontraktsbestemmelser. Oppdraget skulle derfor utføres som regningsarbeid etter medgått tid, slik at valgte leverandør i utgangspunktet får betalt også for tid som overstiger estimert deltakelsesandel for den enkelte konsulentgruppe.
Overfor leverandørene hadde innklagede presisert at den prosentvise deltakelsesandelen leverandørene oppga for den enkelte konsulent ville benyttes til å beregne et vektet gjennomsnitt av tilbudte timepriser. Priskriteriet åpnet for at leverandører kunne tilby konsulenter med lave timepriser og estimere disse til høy deltakelsesandel, og vice versa. Når leverandørene ikke var bundet av timesestimatet, var de heller ikke bundet av estimatet om gjennomsnittlig timespris. Klagenemnda konkluderte derfor med at priskriteriet var uegnet til å identifisere det økonomisk beste tilbudet, og var derfor ulovlig.
Klagers øvrige anførsel om vesentlige mangler ved valgte leverandørs tilbud ble ikke behandlet.
Bli den første til å kommentere på ""