Om næringsliv og bolyst: Fem råd til å bli en bedre innkjøper og bygge kompetanse i nord

Av Lone Hegg (Kreativ Industri), Brita Bjørnbakk (Riktig Spor), Magnus Joki Arild (Polarnatt), Mette Suhr Berg (Kreativ Industri) og Gard Michalsen (Heia Nord-Norge)

Til politikere som snakker og snakker om næringsliv og bolyst: Her er fem råd til å bli en bedre innkjøper og bygge kompetanse i nord.

I en verden full av mørke skyer for den nordnorske demografien, bør samfunnet i det minste bruke de musklene vi har. Hvordan kan offentlig sektor gjøre en bedre jobb for å skape verdier og bygge kompetanse i nord?

Da ble det en leverandør fra Oslo, denne gangen også. Nordnorske ingeniører, advokater, konsulenter og rådgivere i mange bransjer har opplevd akkurat dette. Særlig i konkurranser om offentlige innkjøp. Og kanskje aller mest paradoksalt: Ofte i geografier og innen fagområder hvor man skulle ha særlige forutsetninger for å levere.

Leverandøren fra Oslo kan selvsagt levere gode tjenester. Noen ganger må man kanskje også til storbyen for å finne veldig spisset kompetanse.

Eller må man det?

Kan offentlige innkjøpere også bidra til å bygge denne kompetansen her nord?

Staten og kommunesektoren kjøper hvert år varer og tjenester for om lag 650 milliarder kroner. Det er et stort potensial for å benytte disse kjøpene mer målrettet, for å skape lokale og regionale ringvirkninger.

Dette er ikke noe vi har funnet på. Det er regjeringen som skriver det, i distriktsmeldingen fra noen år tilbake.

Et eget lovutvalg jobber også med endringer i regelverket for offentlige innkjøp. Målet er å gjøre reglene enklere – og vurdere endringer som gjør det mulig for lokale og regionale aktører å delta.

Intensjonene er gode. Det offentlige er gjerne den største innkjøperen de fleste steder.

Med dette følger makt. Og næringspolitikk som faktisk får konsekvenser.

Politikere er veldig opptatt av å snakke om bosetting, arbeidsplasser og bolyst. Det er bra. Særlig i en tid med nok av mørke skyer, hvis vi ser etter dem. Og kampen om arbeidskraften blir tøffest i nord, skal vi tro Konjunkturbarometeret for Nord-Norge. Her er det mange spørsmål og gode svar som må til.

Et av dem vil være et samfunn med bredde i arbeidslivet, og marked for flere tjenesteytende næringer.

Men hva gjør politikere, nordnorske kommuner og offentlig forvaltning i praksis? Hvordan legger dere til rette for å skape dette markedet?

Det aller viktigste en kommune og fylkeskommune kan gjøre for det lokale næringslivet, er faktisk å være en god kunde. Omdømmekampanjer skaper som kjent ingen arbeidsplasser. Særlig ikke når jobben skal gjøres fra Oslo. Men hvordan blir dere en bedre innkjøper? Hvilket rom har offentlig sektor faktisk innenfor dagens regelverk?

Her er 5 gode råd som kan være til inspirasjon:

1) Fullt anbud eller begrenset tilbudskonkurranse?

Det er strenge krav til offentlige innkjøp. Men det er også ganske mye fleksibilitet. For eksempel er det langt fra alt dere må lyse ut på en full, helt åpen anbudskonkurranse.

Oppdrag opp til (minst) 1,3 millioner kroner, har ingen krav om åpent anbud.

Her kan du for eksempel invitere 3 eller 5 aktører du vet er kvalifiserte, til å levere en god løsning.

2) Ikke utelukk lokale aktører før konkurransen har begynt

Konkurranse er bra, og konkurranse er viktig. Det er også viktig å stille høye krav til leveransen. Men la leverandørene få konkurrere på kvalitet og løsningsforslag. Ikke steng dem ute fordi de har en referanse for lite på akkurat dette fagområdet.

Hvis du lager for smale kvalifikasjonskrav og kriterier, blir det kanskje ikke noen reell konkurranse. Det vil utelukke aktører som kan være gode leverandører.

Og kanskje særlig den lokale aktøren.

3) Hva med lokalkunnskap, tilstedeværelse og bransjekompetanse?

Selv om fagområdene til dels er generiske, og kompetansen er sterk i store selskaper – så er det ikke den eneste måten å vurdere kompetanse på.

Er det for eksempel gitt at spisskompetanse fra store byer er like relevant i en lokal kontekst?

Og har du et oppdrag hvor lokalkunnskap, tilstedeværelse og relevant bransjekompetanse har betydning?

I så fall bør du skrive noe om det i tilbudsinvitasjonen. La leverandørene redegjøre for sin lokalkunnskap og forståelse. Da spiller du også nordnorske leverandører gode.

4) Kriterier som gir et visst handlingsrom

Ja, regelverket er strengt. Men det er som nevnt også stor grad av fleksibilitet. For eksempel må du ikke alltid definere absolutte seleksjonskriterier.

Du kan også skrive at du vil velge leverandøren som «har det beste forholdet mellom kvalitet og pris».

Og nei, det er i alle fall ikke god innkjøpspraksis å vekte pris for høyt. Med mindre du skal kjøpe strøm, internett eller en annen helt generisk vare.

5) Hvis du faktisk mener dette, så hjelper det ikke å bare prate

Det er nok av politikere som snakker, skriver og inviterer til seminaret om næringsutvikling og bolyst. Samtidig er det lengre mellom dem som faktisk gjør noe med det.

Hvis du har lyst til å være blant siste kategori, så må du faktisk gjøre noe med det. Utfordre egen organisasjon på hvordan dere praktiserer innkjøp. Kanskje dere bør bestille en egen innkjøpsstrategi. Med en klar politisk retning.

Om at det er et mål å bidra til lokal verdiskaping og kompetanse.

For det er det vel?

Artikkelen er tidligere publisert i flere nordnorske medier; med forfatternes tillatelse kan du også lese den her i Anbud365.