Slipp dem til!

(En Anbud365-kommentar) Noen offentlige oppdragsgivere stenger ute nystartede bedrifter, såkalte startups. De får ikke en gang bli med i konkurransen. Det lages «inngangsportal» som gjør at de nye ingen sjanse har. Hvorfor? Frykt for å gjøre feil og ta risiko er sannsynligvis hovedårsakene. Men også andre årsaker kan ligge til grunn. Poenget er ikke å tildele de nye oppdrag i seg selv, men å la de få konkurrere, utfordre det etablertes løsninger. I et land der satsing på høy kompetanse er en suksessfaktor skulle dette være selvsagt, men er det ikke hos mange. Underlig nok. En kollisjon med seg selv – mellom det offentliges mål og satsing og det offentliges praksis.

I uken brakte vi en artikkel om en startup-bedrift. Det var med Hyyr, en gründerbedrift bygget på en tro på at anskaffelsesprosessen kan ha mye å tjene på å bli digitalisert. Det er effektiviseringspotensial i å forbedre dagens prosesser. Transaksjonskostnadene i Norge ligger dessuten nesten på topp i Europa – arbeidskraft koster, og manuelle løsninger kan avløses av digitale. Kombi-løsninger – litt manuelt og litt digitalt, er ofte tungvinte og ikke spesielt effektive.

Ta kompetanse i bruk

Artikkelen dreide seg ikke først og fremst om å være reklame for Hyyr, selv om selskapet nok tåler å få det. Men selskapet er ett av noen få i samme kategori som Anbud365 over tid har fulgt. Vi er fascinert av at mennesker med høy spisskompetanse tenker nytt og bidrar med løsninger som hjelper oss som samfunn et hakk videre. Ikke minst innenfor det offentliges anskaffelser.

Anbud365 brukte Hyyr som eksempel for å dokumentere at alt snakket om verdien av startups, gründere, innovative løsninger etc. på langt nær gjennomsyrer samfunnet. Tallrike bidrag fra offentlige myndigheter, mektige organisasjoner og andre «påvirkere» forteller hvor verdifullt det er å ta kompetanse i bruk, utvikle nye løsninger etc. Ja, så vidt vi forstår er det intet mindre enn kommende eksportinntekter å hente. Og, bevares, mange norske bedrifter har dokumentert at slikt er mulig.

Invitere inn

Det er også notert at det offentlige, ved å invitere startups inn i sine konkurranser, kan bidra til å utvikle slike verdier som omtalt ovenfor. Anbud365 er på det rene med at det finnes offentlige virksomheter som, prisverdig nok, tar slike «sjanser» som det er å satse på leverandører uten en serie referanser og tidligere gjennomførte oppdrag. La oss her minne om at det imidlertid også har vært tilfeller der f.eks. IT-selskaper med en lang rekke referanser og mye erfaringer har bidratt i oppdrag som har endt slik at «sjansespill» er dekkende.

Poenget er å invitere de nye bedriftene inn i konkurransen. Ved å kreve at konkurransedeltakelse forutsetter å ha vært i markedet i årevis, ekskluderer oppdragsgivere de nye. Det er en pussig praksis i et land med høyt omkostningsnivå der det å satse på utdannelse, forskning, utvikling etc. er en av måtene man kan overleve på. Ikke minst fra myndighetsnivå – Stortinget og regjeringen – er slike signaler tydelige.

Konkurranse på like vilkår

Selvfølgelig er det mye utvikling i vel etablerte bedrifter, også dit kommer nye, høyt utdannede krefter som setter sitt preg på produktutvikling. Men det er ikke vårt poeng å mene at nystartede bedrifter skal foretrekkes fremfor vel etablerte når det skal konkurreres. Vårt poeng er konkurranse på like vilkår. Da må man ikke stenge ut noen som kan bidra fordi de ikke har holdt det gående i mange, mange år.

Så hvorfor skjer dette. Hvorfor stenger man ute noen?

Grunnene er mange, og flere av dem er vevet sammen. Alt som er nyttig er jo f.eks. skummelt. De tenkte nok sikkert slik også de som holdt det gående i steinalderen og så møtte folk med bronseredskaper. Kanskje følte de sine jaktmuligheter truet av det nye? I noe nyere tid var det mange i Norge, ikke minst på Stortinget, som fryktet innføring av fargefjernsyn. Og nye ting på en arbeidsplass kan helt åpenbart føles som en trussel mot egen posisjon. Argumentasjon a la disse linjer dukker opp fra tid til annen. I digitaliseringens barndom kom det til og med bøker som varslet skumlere tider når «barnet» ble større.

Kultur og feil

Også kulturelle forhold spiller selvfølgelig inn nå man vegrer seg for nystartede bedrifter. Å gjøre feil er ikke populært, heller ikke i det offentlige. Riktignok står fra tid til annen fremtredende representanter for dette samfunnssegmentet frem og hyller mulighetene som ligger i å gjøre feil. Å prøve og feile er veien til lærdom, og slikt får man jo ikke nok av. Ikke fullt så fremtredende i det offentlige rom er historier om interne ping-pong-spill i etterkant av store og små feil som er gjort. Jeg har ikke ansvaret, heller ikke jeg osv.

Frykt for å gjøre feil kan også skremme de med karriereplaner. Når det søkes nye jobber, blir man gransket. Og, å ja, denne søkeren var vel den som for noen år siden feilet alvorlig? Var det ikke det? Tør vi satse på denne søkeren? På dømmeevnen? Anbud365 tror ikke dette er så veldig utbredt, men ser ikke bort fra at de som tenker å komme i en søkerposisjon kan frykte for at slike vurderinger blir gjort. Da er det best å holde nystartede selskaper utenfor konkurransen og satse på det solide gjennom år.

Risiko

For det er jo en risiko inne i dette bildet som også handler om økonomi. Og slik risiko er det aversjon mot i det offentlige. Risikoen ved at det kan gå galt i en kontrakt lempes stort sett – med noen unntak – over på leverandøren. Til en viss grad er det til å forstå. Hvis all risiko er på kjøperen, kan det bli en altfor trivelig sovepute for noen leverandører.

Men på det som er vårt anliggende nå, er risikoen knyttet til hvem man skal slippe til i konkurransen. Kvalifikasjonskrav, utvelgelseskriterier og dokumentasjonskrav konstrueres slik at noen, blant disse bedrifter som kan ha fremtidens løsninger, blir utestengt. De har jo ikke mange referanser, tidligere oppdrag eller kanskje den aller mest solide økonomi. Og en oppdragsgiver med risikoaversjon setter da foten ned. Men, igjen: Det er jo ikke snakk om å velge den nye, men la den være med i konkurransen.

Lite innovasjonsvennlig?

Om den nye slippes inn, kan det jo selvsagt være at tildelingskriteriene er slike at det også blir vinneren. Og det er da frykten hos oppdragsgiveren virkelig tar grep. Kan det gå bra, da? Og hva, hvis ikke? Dette kan jo bli dyre greier.. Osv.

At noen der ute kan være lite innovasjonsvennlig, skal man heler ikke se bort fra. Man vet hva man har, og det fungerer. Og kommer det noe nytt fra en leverandør, en hoffleverandør, kan man jo alltids godta det. Historikken tilsier det. Men å være støttehjul for nye bedrifter eller pådriver for innovative løsninger, nei takk.

Taperen

Noe av dette er holdninger og noe i retning av mytepreget. Slikt bør det være mulig å håndtere. Verre er det med dype, kulturelle trekk, som f.eks. dette med å gjøre feil og ta risiko. Slikt sitter dypt i systemet. Men resultatet er ikke greit – man stenger ute deler av den kompetansen Norge satser på for å være konkurransedyktig. Gad vite om noen av dem som i det offentlige rom hyller startups, innovasjon, forskning, utvikling etc. tør ta opp denne typen utestengelser. Og hva den gjør med tilgangen på realiseringen av nye ideer, nye løsninger, nye måter å se verden på etc.?

Vi vet jo ikke hvor mange nystartede bedrifter som dropper det offentlige fordi de vet de ikke slipper til i konkurransen en gang. Slikt er synd, et tap. Ikke for de nystartede, de får sikkert oppdrag i det private. Taperen er det offentlige. Har sektoren egentlig råd til det?