Offentlige anskaffelser er også næringsutvikling – det må ikke komme i skyggen

(En Anbud365-kommentar) Den offentlige innkjøpskompetansen vil om noen år være konsentrert i sentrale innkjøpssentraler, innkjøpssamarbeid og hos de store innkjøpsorganisasjonene ellers. Mindre enheter vil ikke makte å ha nok/skaffe seg kompetanse til å ivareta på en god nok måte alle hensynene som nå skal tas. Et todelt innkjøpslandskap trer frem – proff-segmentet og «amatørene», der sistnevnte blir godt fornøyd med den leverandøren de har. Det er grunn til å rope et varsku fordi offentlige anskaffelser er også næringsutvikling.

Det kan det bli heller lite av med sentralisering og med «hoffleverandører» som bare i teorien, men helst ikke i praksis vil ha kostnadskrevende konkurranse om oppdragene. Hva med alle SMB’ene som ikke får oppdrag – og hva med etterveksten i et land der bare de mellomstore og store får offentlige oppdrag?

Lenge het det seg at det gode innkjøp var å få best mulig kvalitet til best mulig – helst rimeligst – pris. Kvalitet var slikt som leveringsdyktighet og logistikk. Men det «snek» seg ganske tidlig etter EØS-avtalens komme inn et krav om å bruke offentlige anskaffelser – innkjøpsmakten – også til å fremme miljøhensyn. Mange i det offentlige innkjøpsmiljøet likte ikke disse «ikke-innkjøpsfaglige hensynene», kanskje personlig riktignok, men ikke profesjonelt.

Politikere både på EU- og på norsk nivå så at innkjøpsmakten som det offentlige hadde, kunne brukes til å skjerpe næringslivet. Få det til å innse at det ikke var nok å skaffe seg økonomisk gevinst og bidra til arbeidsplasser og dermed skatteinntekter. Der forelå et samfunnsansvar. Miljøhensyn i første omgang.

Mange gode formål

Gradvis ble det mer. 2014-utgaven av EU-direktivene, som vi gjenfinner i det nye norske regelverket, tar et langt skritt videre. Miljøhensyn, innovasjon, sosiale hensyn, menneskerettigheter, lærlinger og arbeidslivskriminalitet er blant de gode formål innkjøpsmakten skal brukes til.

Og da er LO også kommet på banen, den eneste av de større landsdekkende organisasjonene i nærings- og arbeidsliv som hittil har ført en heller tilbaketrukken tilværelse i bruk av offentlig innkjøpsmakt. I et innspill til regjeringens bebudede stortingsmelding slås det fast at samfunnsansvar er et av hovedformålene med regelverket. Og de retter søkelyset mot behovet for kompetanse på området.

Velkommen, LO

Det er bra at LO har aktivisert seg på dette området. Velkommen! De representerer en samfunnsinteresse, en av flere dimensjoner ved offentlige anskaffelser.

Regjeringen er på sin side opptatt av å bruke regelverket til effektivisering, i praksis til å spare penger til bruk til det offentliges primærhensyn – å tilby publikum best mulige tjenester. Derav hevingen av den nasjonale terskelverdien. LO er bekymret for denne hevingen – hvordan skal man da sjekke om samfunnshensynene følges opp av næringslivet i alle mindre kontrakter?

LOs innspill til stortingsmeldingen har også et avsnitt om innovasjon. Det har med næringsutvikling å gjøre. Leverandørutvikling dekker vel det samme. Det offentlige er samlet sett en stor kunde, men svært fragmentert. Tusenvis av små og mellomstore bedrifter lever høyt på oppdrag fra sin kommune, fra de mindre statsetatene og fra fylkeskommunene. De få store – også internasjonale – bedriftene har også en hånd nede i denne offentlige honningkrukken i et land der penger i en periode har vært et mindre problem. Det er styringen av disse midlene kritikken har rettet seg mot.

Sentralisering – «on and off»

For noen år tilbake blåste det en sentraliseringsvind over det offentlige innkjøpslandskapet. Det møtte gradvis så sterk motstand at Statskjøp ble nedlagt. Sentraliseringen hadde gått for langt, man fryktet at det ikke ble plass til underskogen av SMB’er lenger.

Kravet til profesjonelle innkjøp, behovet for å ta samfunnshensyn i vid forstand og dessuten vie seg til innovasjon og næringsutvikling gjør at vi kan snakke om et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det krever mer enn merkantil kompetanse. Både i dybde og bredde. Innkjøpssamarbeid og sentrale innkjøpssentre blir hverdagen. De øvrige innkjøpene ordnes på enklest mulig måte, gjerne ved å holde på en god leverandør hvis man da ikke som oppdragsgiver er så stor at man besitter nødvendig kompetanse innomhus.