En viss andel av anskaffelses-milliardene til små innovative miljøer og gründere?

(En Anbud365-kommentar) Fedrelandet ris for tiden av konsentrasjon av innkjøpsmakt – innkjøpssamarbeid og fellesinnkjøp. Det har mange positive sider, men kan gjøre det noe vanskelig for små, innovative miljøer og gründere, ikke minst de med utenlandsk bakgrunn. Vi trenger deres bidrag for å utvikle samfunnet, slik at det offentlige har et betydelig ansvar her ved sin forvaltning av den store innkjøpsmakten. Er det på sin plass å kreve at en viss prosentandel av det som årlig går med til offentlige anskaffelser, skal plasseres hos kreative små- og mikrobedrifter?

Det offentliges kjøp av varer og tjenester er i stigende grad utviklet seg til å bli et verktøy langt utover det å skaffe produkter til best mulig kvalitet til best mulig pris. Ikke minst gjelder det også bygg- og anleggskontrakter. Det dreier seg om formål som skal bidra til høyere etisk standard, tryggere arbeidsliv og et «grønnere» samfunn. Noen lurer på om bruken anskaffelsesverktøyet skal utvides til ytterligere gode formål, enn si hva myndighetene egentlig tenker om formålet med anskaffelsesregelverket i det hele tatt.

Den varslede stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser som er ventet neste vår, gir formodentlig omtale – og kanskje avklaringer(?) – på en rekke av disse mer fundamentale spørsmålene. Vi kan legge til ønsket om mer innovasjon og satsing på gründere.

Innovasjon og gründere henger sammen

I mange tilfeller henger innovasjon og gründere sammen. Mange som starter egen bedrift, gjør det i troen på at de har noe som potensielle kunder vil kaste seg over. Troen er ofte klippefast, og man satser hva man har av tilgang på kapital for å få hjulene til å gå rundt. På et tidspunkt begynner geskjeften å lønne seg, tenker gründerne, og står på. De representerer gjerne innovasjon, nye produkter, nye måter å tenke på osv. De trengs for å utvikle et samfunn, for å bidra til effektivisering, og ikke minst i helse- og omsorgssektoren for å sikre at flest pleietrengende får dra nyte av «varme hender».

I møte med anbudskonkurranser i det offentliges regi ser de spilleregler som må etterleves, og ofte en tro på at «stort er godt». Innkjøpssamarbeid og offentlige felleskjøp skal sikre best mulig kvalitet til best mulig pris, og volumene er såpass store at mindre bedrifter, ikke minst gründerne, vil ha vanskeligheter.

Språklig og kulturell kollisjon

Bortsett kanskje fra skriveføre som driver gründervirksomhet i fag der å formulere seg, er kjernen, er tiden og lysten til å dra seg gjennom omfattende kravspesifikasjoner og dokumentasjonskrav ikke påtakelig. Ofte er det også snakk om en språklig kollisjon mellom to kulturer – kommunikasjonen mellom oppdragsgivernes språk og gründernes. Av de sistnevnte er mange, mange vesentlig flinkere til å utvikle nye produkter samfunnet er i behov av, enn å treffe med tilpassede formuleringer i et tilbud. Resultatet: De holder seg unna. Ennskjønt, troen på at de har noe å bidra med, er sterkt og påfallende mange biter seg fast og forsøker å forstå og etterkomme alle kravene i en anbudskonkurranse. Så fins jo advokater og konsulenter til hjelp, selvsagt.

I uken intervjuet Anbud365 en representant for gründerne. Han var i tillegg innvandrer. Ikke lett for ham. I tillegg til det som hans kollegaer med norsk språk- og kultur-bakgrunn også må håndtere, må gründere uten tilsvarende fundament tolke språk og kulturelle ytringer i anbudsdokumenter – og så forsøke å formulere seg på et så godt norsk at oppdragsgiver forstår, og, kanskje, finner at tilbudet er interessant. Vi snakker her om innvandrere fra andre deler av verden enn vår egen.

«Nytt blod» trengs

Og de kan virkelig ha noe å bidra med. Erfaring, bakgrunn og kompetanse for øvrig fra andre deler av verden er svært verdifullt. Det er neppe slik alle gode ideer unnfanges av landsmenn med aner lang tilbake her til lands. Såkalt «nytt blod» kan nok trengs.

Ropet på innovasjon og muligheter for gründere i forbindelse med offentlige anskaffelser kan tilsynelatende kollidere med kravet – ofte innenfor trange budsjetter – om lavest pris. Store volumer kan gi god pris selv om kvalitetskravene er fornuftig høye. I et langstrakt land som Norge er det svært kostnadskrevende å levere over lange avstander. Ikke rart at de største i de fleste bransjer trumfer nytenkende små bedrifter og høykompetente gründere. Og merk: Vi sier ikke at det ikke skjer innovasjon i store leverandører også. Men vi står overfor et slags dilemma, kanskje bør det vurderes at en viss andel av hver offentlige virksomhets anskaffelsesbudsjett hvert år skal gå til innovative småbedrifter og gründere av alle nasjonaliteter?