(En Anbud365-kommentar) Staten jubler over store besparelsene i sin første fellesavtale. Med rette. Her har det vært godt håndverk. Men hva har deltakelse i konkurransen kostet hver av de seks tilbyderne? Og hva gjør de tre som ikke fikk avtale, for å dekke inn de kostnadene de har hatt? Viktige spørsmål begge deler, fordi det er avgjørende å sikre god konkurranse om de store avtalene. Både ved første gangs konkurranse og, ikke minst, når ny konkurranse skal komme.
Det er grunn til å gratulere Statens innkjøpssenter med resultatet av prosessen frem til sin første statlige fellesavtale. Den gjelder forbruksmateriell. Et innsparingspotensial for staten på 90 mill i året, og 20% lavere priser enn hva statlige virksomheter har i sine respektive avtaler. Det smaker og gir forhåpninger for de kommende avtalene. Antydninger er kommet om milliard-innsparinger når alle avtalene er i boks. Ikke rart at den politisk ansvarlige, kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, valgte å skape blest om selve offentliggjøringen av avtalen. I valgkampinnspurten.
I skrivende stund er det fortsatt karensperiode, 15. september er den slutt. Klager kan selvsagt komme, men det vil jo være mer enn oppsiktvekkende om kompetansemiljøet Difi/Statens innkjøpssenter skulle ha bommet såpass at avtalen må annulleres. Vi tror ikke det vil skje.
Hva har konkurransen kostet leverandørene?
Det vi imidlertid ikke vet noe om, er hvor mye konkurransen har kostet for de leverandørene som var med i den. Seks tilbydere meldte seg, tre fikk kontrakt. Sistnevnte kan ha priset inn sine kostnader i tilbudte priser på avtalen, og kan, gitt de får nok avrop så lenge avtalen varer, tjene inn hva det kostet å delta. Så pleier vinnere av offentlige anbudskonkurranser også å si at det var verd det, fordi det offentlige er en god referansekunde å ha. Da utvides regnestykket.
Men hva med de tre som tapte? De har hatt kostnader, som må tas inn igjen. Ikke har de fått noen referansekunde, snarer tvert imot: De kan fortelle potensielle kunder at de nådde ikke opp da staten hadde konkurranse. Ikke mye å investere i.
Dansk forskningsprosjekt
Anbud365 har i de siste dagene hatt to artikler med utgangspunkt i et dansk forskningsprosjekt med formål å kaste mer lys over private virksomheters transaksjonskostnader ved deltakelse i offentlige anbudskonkurranser. Analysene bygger på en spørreskjemaundersøkelse sendt til et utvalg på drøyt 4000 virksomheter innenfor åtte bransjer: Anleggsentreprenører, byggentreprenører, murere, tømrere, kunnskapsrådgivere, facility management/rengjøring, helse/eldreomsorg og IT-bransjen. En drøy tredjepart av utvalget svarte.
Datainnsamlingen er gjennomført i perioden oktober til desember 2016, og prosjektet er et samarbeid mellom Center for forskning i offentligt-privat samspil (COPS) og Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen. I perioden for datainnsamling var det nye EU-regelverket gjeldende i Danmark.
Hvorfor er man ikke med?
Blant spørsmålene var hvorfor man ikke der med i offentlige anbudskonkurranser. Den vesentligste årsaken er at bedriftene opplever det som altfor tidkrevende eller for kostnadskrevende. Likeledes er det en forholdsvis stor del av bedriftene som mener at offentlige anskaffelser er forbundet med for stor usikkerhet, og en del bedrifter som mener at anbudsdokumentene er for komplekse og vanskelig å forstå.
De som er med i slike konkurranser, har fått sine tall analysert. De gjennomsnittlig høyeste transaksjonskostnadene finnes blant kunnskapsrådgivere. Her, viser undersøkelsen, kan kostnadene i gjennomsnitt for den enkelte bedrift løpe opp i 9% av kontraktsverdien. Nest høyest er IT-bransjen, der tilsvarende kostnader utgjør 5,5% av kontraktsverdien. Overslagene viser at de samlede transaksjonskostnadene er størst for kunnskapsrådgiverne, helt opp i 45% av kontraktsverdien. Her har man multiplisert den enkelte bedrifts transaksjonskostnad med antall deltakere i konkurransen.
Illustrasjonsregnestykke
Tankene går til den første statlige fellesavtalen. Hvor mange penger har konkurranse hittil kostet for den enkelte tilbyder og til sammen for alle seks? Det finnes også norske overslag for leverandørers transaksjonskostnader, men de ligger noe tilbake i tid. Vi tillater oss i stedet å illustrere i den tro at danske bedrifters transaksjonskostnader ikke er så fryktelig annerledes enn norske. Det er tross alt samme regelverk. Så velger vi den laveste andel av kontraktsverdien for bransjene i den danske undersøkelsen, 5 – 10%. Beregnet verdi av fellesavtalen er mellom 350 og 500 mill årlig, men i vår sammenheng må kontraktsverdien for hele avtaleperioden regnes inn. Da har de seks tilbyderne i den statlige konkurransen til sammen hatt et sted mellom 35 og 100 millioner kroner i samlede transaksjonskostnader.
All verden saklig kritikk kan sikkert rettes mot vårt regnestykke, men at det har kostet mye å delta i konkurransen for tilbyderne, er åpenbart. Kanskje noe for en mastergrad å finne ut hvor mye? Det vil sette de store statlige innsparingene i et relieff.
Artikler på Anbud365 om det danske forskningsprosjektet:
Bli den første til å kommentere på "Hvor mye har det kostet tilbyderne å gi staten en årlig besparelse på 90 mill?"