Under ny terskel: Omstilling for leverandører og søkelys på Kofa

(En Anbud365-kommentar) Så er det litt om tilstanden under den nye og høyere nasjonale terskelverdien igjen. Den røres foreløpig ikke ved, og noe tilsynsorgan vil ikke næringsminister Monica Mæland høre snakk om. Kanskje er vi ute i en omfattende omstillingsperiode, der leverandørene må jakte på interessante anbud på andre måter. Slikt tar tid. Mer problematisk er påstandene om at mangel på kunngjøringsplikt og at man ikke behøver å ta hensyn til Kofa, frister noen offentlige oppdragsgivere til å omgå regelverket for å skaffe seg det ønskede resultatet av anskaffelse.

I de siste dagene har vi viet en del spalteplass til offentlige anskaffelser under de nasjonale terskelverdiene. Leverandører har fått komme med sine erfaringer og synspunkter, interesseorganisasjoner og Nærings- og fiskeridepartementet har kommentert. Også KS, kommunenes interesseorganisasjon, ble invitert til å kommentere hva leverandørene sa i intervjuene, men vi hørte intet derfra. Det er rart og tankevekkende.

Fra leverandørhold ble det hevdet at det nå, når kunngjøringsplikten er borte for anskaffelser under den nasjonale terskelverdien, er vanskelig å ha oversikt over hva som skal anskaffes. På det punktet må vi imidlertid si oss enige med Nærings- og fiskeridepartementet. De må selge til det offentlige som de selger til private. Og dessuten: Leverandørene må skaffe seg andre info-kilder – de finnes (!). Med all respekt, en av eierne i Anbud365 er blant dem som tilbyr gode verktøy for leverandører som vil drive oppsøkende virksomhet.

Leverandør-påstander

Et par andre påstander fra de intervjuede leverandører bekymrer mer. Det ene er at offentlige oppdragsgivere tar grep i forbindelse med en anskaffelse for å sikre seg bestemte leverandører. Ett av grepene er å legge til rette for at anskaffelsen i utgangspunktet kommer seg under den nasjonale terskelverdien. Da er det ikke kunngjøringsplikt, og man kan velge å sende forespørsel etter tilbud til de leverandører man foretrekker. Da kan det sitte igjen forsmådde leverandører i markedet som «aldri» blir spurt. Slikt er selvsagt urovekkende. Men slik er ofte business, det er ikke alltid man blir spurt, enn si får jobben.

Spørsmålet er imidlertid hva slags grep det offentlige foretar seg for å krype under den nasjonale terskelverdien, og de formelle motivene for det. Her er man minst i gråsone-land, kan hende godt over hva som er lovlig.

Kofa og domstolene

Til formålet for å avdekke slikt har man Kofa og domstolene. Men, som det sies på leverandørhold, hvem vil vel inngå kontrakt med en leverandør hvis omdømme går ut på at man ofte klager til Kofa eller til domstol? Vel, så lar mange være å klage, bare ser hva som skjer og finner seg i det.

Hvis dette er riktig – og vi har ingen grunn til å betvile det – kan det dels skyldes mangel på kompetanse (bevisstløs i gjerningsøyeblikket?). Det underbygger behovet for et kompetanseløft blant innkjøperkorpset i det offentlige, men også den enkelte offentlige virksomhets vilje til å satse på kompetente innkjøpsmiljøer. Heller ikke er det sikkert at det er den enkelte innkjøper som på egen hånd og av egen vilje tar grep som er på kanten for å beholde eller velge en bestemt leverandør. Så vel administrative som politiske ledere kan ha skapt kultur for slikt.

Kofas betydning

Mer oppsiktsvekkende er påstanden om Kofas betydning. Når det gjelder å klage til domstolene, forbyr dette seg fordi det krever masse ressurser og tar svært lang tid fram til endelig avgjørelse. Kofa er imidlertid et lavterskeltilbud. Hit kan man klage og få kompetente svar. Imidlertid trenger jo ikke en oppdragsgiver ta hensyn til hva Kofa kommer til. De kan fortsette som før. Sanksjonsmulighetene finnes ikke for anskaffelser som ikke behøver å kunngjøres. Da er jo kysten klar, og pressens interesse for å bli «tatt» av Kofa, fendres ofte med den aktuelle offentlige virksomheten er uenig i avgjørelsen, deres advokat det samme, man skal vurdere avgjørelser etc. Så skjer ikke mer. Mediene følger ytterst sjelden opp slikt.

Hvorfor skal en leverandør da klage? Det er lite penger å tjene på å få rett i Kofa – bortsett fra advokaten(e) som eventuelt har bistått. På den annen side er det nyttig for leverandørene å lære seg spillereglene for offentlige anskaffelser best mulig. Det er til hjelp for dem som kjenner til et anbud og som ønsker å gi tilbud. Men det løser ikke problemet for dem som ikke får tak i anbudene de kunne vært interessert i eller dem som fortviler over at noen offentlige oppdragsgivere ikke bryr seg om Kofa-avgjørelser fordi de ikke behøver det.