Miljødirektoratets millionkontrakt uten konkurranse var ulovlig

Miljødirektoratet inngikk en millionkontrakt uten konkurranse, men greide ikke å fremlegge god nok dokumentasjon til å forsvare handlingen. Dermed konkluderte Kofa med at det forelå en ulovlig direkteanskaffelse. Direktoratet påberopte seg eneleverandør-unntaket i anskaffelsesregelverket, men fikk ikke klagenemnda med seg på det.

Miljødirektoratet inngikk i oktober 2015 kontrakt med Norsk institutt for naturforskning om planlegging og prosjektering av etablering og drift av (levende) genbank for bestander av laksefisk i Hardangerfjorden. Kontrakten forutsatte at genbanken skulle etableres i tilknytning til den valgte leverandørens forskningsstasjon på Ims i Rogaland. Anskaffelsen hadde en kostnadsramme på 3 500 000 kroner eksklusiv mva. Kontrakten ble inngått uten forutgående kunngjøring av en konkurranse.

Spørsmålet for klagenemnda i sak 2016/186 var om oppdragsgiveren hadde dokumentert at tjenesten bare kunne leveres av den valgte leverandøren. Oppdragsgiveren hevdet at det bare eksisterte én mulig lokasjon for genbanken. På den eneste aktuelle lokasjonen var det kun én aktuell leverandør, ifølge Miljødirektoratet. 

Ikke tilstrekkelig dokumentert

Kofa bemerker at den dokumentasjonen direktoratet viser til, ikke tar direkte stilling til hvorvidt Ims var den eneste aktuelle lokasjonen. De opplysninger som fremgår av de fremlagte notater fremstår mer som indikasjoner på hvilke fordeler og ulemper et utvalg potensielle lokasjoner fører med seg og hvilke lokasjoner som er best egnede. Det er ikke tilstrekkelig for å dokumentere at vilkårene for eneleverandørunntaket er oppfylt, konstaterer klagenemnda.

Eksempelvis er avvisningen av muligheten for å benytte en lokasjon på Langstein begrunnet med at Langstein var utenfor det ønskede geografiske området. Slik klagenemnda ser det er det ikke gitt noen forklaring på hvorfor en slik geografisk begrensning er nødvendig. Kravet om geografisk plassering fremgikk heller ikke som et absolutt krav i konkurransegrunnlaget til den avlyste konkurransen, da det var formulert som et bør-krav.

Konkurranse på normalt vis

Dokumentene viser i stedet at det først ble undersøkt fire utvalgte potensielle lokasjoner, og deretter fire nye. Andre mulige lokasjoner synes ikke vurdert. Oppdragsgiveren har gitt uttrykk for at det er uten betydning at ikke alle vassdrag er listet opp med redegjørelser for hvorfor hvert eneste er uegnet. I tillegg vises det til at en slik opplisting i så fall teoretisk sett skulle tatt for seg alle vassdrag i hele EØS-området. Til det repliserer Kofa:

– Klagenemnda finner grunn til å nevne at slike opplistinger og redegjørelser enkelt kan unngås ved å utføre en konkurranse på normalt vis. En slik argumentasjon kan derfor ikke begrunne at eneleverandørunntaket kan anvendes.

Relativt gamle dokumenter

Dokumentene det vises til, er dessuten relativt gamle sett i sammenheng med tidspunktet for inngåelsen av den påklagde avtalen. Også dette svekker dokumentenes bevismessige vekt i vurderingen av om vilkårene var oppfylt. – Det klare utgangspunktet er at leverandørene på markedet selv skal ha mulighet til å vurdere om de vil kunne oppfylle minstekravene til ytelsen som etterspørres. Det er oppdragsgiveren som har bevisbyrden for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, konstaterer Kofa, og konkluderer at oppdragsgiveren etter nemndas syn ikke har sannsynliggjort at vilkårene for eneleverandørunntaket var oppfylt i dette tilfellet.