Slik skal sosiale entreprenører i større grad kunne konkurrere om offentlige oppdrag

En fersk rapport gir anvisning på hvordan sosiale entreprenører i større grad skal kunne delta i konkurransen om offentlige oppdrag: Det offentlige må i større grad beskrive behov uten å ha svaret på hvordan behovet skal møtes når de utlyser. Likeledes er det viktig å sette fokus på resultater og effekt i utlysninger – ikke bare på laveste pris. I tillegg kan det være viktig å bidra til at sosiale entreprenører går sammen om å levere anbud.

Det er på initiativ fra Arbeids- og sosialdepartementet etablert en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal gjennomgå og vurdere mulig oppfølging av en rapport fra en nordisk arbeidsgruppe som har kartlagt innsatser for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon i de nordiske landene. Denne arbeidsgruppe la nylig frem rapporten «Samarbeid om sosialt entreprenørskap». Gruppen peker bl.a. på at samarbeid mellom offentlige myndigheter og sosiale entreprenører ofte skjer gjennom offentlige anskaffelser, og:

Må ha kunnskap om regelverket

– Arbeidsgruppen understreker betydningen av at både ansatte i offentlig sektor og sosiale entreprenører har god kunnskap om mulighetene som ligger i anskaffelsesregelverket og hvordan innovative anskaffelser kan gjennomføres. Når det gjelder regelverk, var det særlig utfordringer knyttet til anskaffelsesregelverket og praktiseringen av dette, som ble nevnt i den nordiske rapporten. Noen pekte også på behov for bedre tilpasning av regelverk/ordninger under arbeidsmarkedspolitikken og sosialpolitikken, og mulighet for offentlige myndigheter til å inngå rammeavtaler med sosiale entreprenører på lik linje med andre aktører.

Trenger kompetanse

Anskaffelser har også vært et sentralt tema i de to innspillsmøtene som er vært i gruppen. Kompetanse om anskaffelser er tatt opp som en felles utfordring. Sosiale entreprenører trenger kompetanse som bidrar til å gjøre dem levedyktige i et marked med offentlige virksomheter, heter det. De mangler innsikt i det offentliges finansiering og bruker mye tid på å orientere seg mellom offentlige aktører. På den andre siden er det offentlige ikke vant til å kjøpe inn fra sosiale entreprenører. Flere har også tatt opp utfordringer med å bli en aktuell leverandør for offentlig sektor, slik som kommuner og NAV, både på grunn av størrelse, konkurranse i markedet, fokus på tidligere erfaring og lite fokus på kvalitet og resultater.

Beskrive behov uten å ha svaret

– Det offentlige må i større grad beskrive behov uten å ha svaret på hvordan behovet skal møtes når de utlyser, skriver gruppen i sin rapport. Det er videre viktig å sette et fokus på resultater og effekt i utlysninger, og ikke bare på laveste pris. Det kan også være behov for å se på hvordan man kan øke kunnskapen i feltet og bidra til at sosiale entreprenører går sammen om å levere anbud for å bedre kunne møte bredden i utlysningene. I noen tilfeller hvor flere direktorater og kommuner ønsker å kjøpe en tjeneste sammen, kan det være vanskelig å finne ut hvem som praktisk kan stå som anskaffer av tjenesten. Når det gjelder anskaffelser, vises det til at norske kommuner er sentrale for å skape sosial innovasjon siden dette er den viktigste «markedsplassen». Men kommunene ser ofte ikke etter løsninger utenfor egen organisasjon, og når de lyser ut anbud, er det ofte utlysninger med detaljerte beskrivelser av hvilken tjeneste de vil ha levert til lavest mulig pris, konstateres det i rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen.

Arbeidsmarkedstjenester

Gruppen fremholder at det i de senere årene er åpnet opp for flere typer leverandører av arbeidsmarkedstiltak/tjenester gjennom økt bruk av anbudskonkurranser for avklarings- og oppfølgingstiltak og arbeidsrettet rehabilitering. Dette er gjort med sikte på å øke variasjonen og kvaliteten i tilbudet. Som leverandør av arbeidsmarkedstjenester kan sosiale entreprenører konkurrere om utlyste oppdrag og slik bidra til større variasjon i tjeneste- og tiltakstilbudet.