Av Harald Alfsen, advokat/managing partner, Stiegler Advokatfirma AS
De største asfaltkjøperne er offentlige byggherrer. Som for eksempel Statens Vegvesen, Nye Veier, fylkeskommuner og kommuner. Også Statsbygg, Forsvarsbygg, Avinor og Bane Nor har behov i varierende grad.
Asfalt er noe av det mer komplekse man kan kjøpe. Det er ferskvare og kan ikke transporteres for langt. Asfaltverkene er, og må være, strategisk plassert på norgeskartet. I dag er alle private så vidt jeg kjenner til, og eid av et meget begrenset antall bedrifter. Overkapasitet/for tett plassering vil medføre at verkene har for lite å gjøre og gi tynne marginer ved hard konkurranse. Mens underkapasitet/lange avstander mellom verkene åpner for strategisk prising og store prisforskjeller. Det er også store geografiske forskjeller. Sør i Norge er det en viss konkurranse og prisene varierer ikke så mye. Nord i Norge varierer prisene en del mer.
Det er også nærliggende farer for prissamarbeid og karteller, noe en kartellsak for noen år siden viste oss. Gebyret på 150 millioner var likevel bare en liten brøkdel av tilsvarende sak i Sverige.
Det betyr at en normal konkurransesituasjon med tilbud og etterspørsel ikke fungerer optimalt. Og «konkurranse» er et av de viktigste tiltak i EØS-avtalen for å få «value for money» som hovedprinsippet er.
En av de største utfordringene i Norge er at vi ikke har èn felles byggherrestrategi på viktige områder. Hver byggherre har ansvar for egne markedsundersøkelser og tilhørende strategier. Og markedsundersøkelsene som gjøres er normalt på kontraktsnivå og ikke virksomhetsnivå. En konsekvens av dette er at de store asfaltkjøperne ikke er koordinert. Hvis alle for eksempel kommer ut samtidig med konkurranser, vil færre regne på jobben fordi verkene må prioritere hvem de skal gi tilbud til.
Det har gått i (politiske) bølger med hensyn til hva staten skal eie. Fra tidligere å ha vurdert salg av Mesta AS, sier den siste eierskapsmeldingen at staten skal beholde eierskapet. Det kan bety et signal om at statens ønsker en viss kontroll på leverandører av kritisk infrastruktur. Asfaltbransjen er også leverandør av kritisk infrastruktur. Og kjennetegnes av nesten bare offentlige (og ikke koordinerte) kjøpere, få leverandører, vanskelig logistikk, utfordrende å vite hva som er markedspris og fare for kartellsituasjoner. Det kan derfor være hensiktsmessig å gjøre hele eller deler av stasjonære eller mobile asfaltverk til en del av offentlig sektor. Om det bare er verkene som skal bli offentlige, eller også tilgang på grus, sand, pukk, bitumen og andre innsatsfaktorer, kan være en del av mulig analyse av temaet. Konstruksjonen kan også gjøres slik at kjøpene kan foregå gjennom «utvidet egenregi» – direkte uten konkurranse.
Bli den første til å kommentere på "Staten bør vurdere offentlige asfaltverk"