Eldrebølgen er her – nå må kommunene bruke innkjøpene til å sikre fremtidens helse- og omsorgstjenester

Av direktør Niclas Berlin Nilssen, AFRY Ark Studio

Den siste tiden har helse- og omsorgssektoren preget nyhetsbildet. I NRK Debatten ble spørsmålet reist om hvorfor eldreomsorgen kuttes mens andre sektorer skjermes og i NRK ble det slått fast at mer enn halvparten av landets kommuner nå styrer mot underskudd – en dramatisk økning på bare ett år. Samtidig sitter det offentlige Norge akkurat nå i budsjettrundene som skal legge føringene for neste års prioriteringer. Politikerne diskuterer hvor det skal kuttes, hvor det må styrkes, og hvordan de skal få et stadig strammere regnestykke til å gå opp.

Det er i dette spennet mellom mediedebatt og budsjettall virkeligheten i helse- og omsorgssektoren trer tydeligst frem: Kommunene står allerede i en krevende økonomisk situasjon, og de vet at behovene i årene som kommer vil bli enda større. De står midt i en utvikling der flere eldre, færre yrkesaktive og økende tjenestekrav kolliderer med stramme budsjetter og begrenset handlingsrom. Likevel er det sjelden vi diskuterer hva som faktisk styrer de langsiktige konsekvensene av dagens beslutninger: kvaliteten på planleggingen og beslutningsgrunnlaget som ligger bak.

Når kommuner nå sitter og vurderer hvilke tjenester som skal prioriteres, hvilke investeringer som kan utsettes og hvilke strukturer som må endres, er det derfor helt avgjørende at de ser lenger enn det kommende budsjettåret. For helse- og omsorgssektoren er ikke et område der man kan tenke kortsiktig. Det handler om bygg som skal stå i 60 år, modeller som legger føringer for bemanningsbehov i flere tiår, og strukturer som må tåle en dramatisk endret befolkningssammensetning.

Derfor er det så viktig å forstå at innkjøp og utredninger i helse- og omsorgssektoren ikke er tekniske eller administrative oppgaver. De er selve starten på de beslutningene som avgjør om kommunene klarer å møte behovene som kommer. Og det er nettopp her utfordringene i sektoren blir ekstra tydelige.

Mange kommuner står i dag i en situasjon der kostnader, demografi og mangel på arbeidskraft forsterker hverandre. Det NRK beskriver i sine nyhetssaker – høye utgifter, lav effektivitet, høye renter og høyt press på tjenestene –  er direkte konsekvenser av en utvikling som har bygget seg opp over tid. Når planleggingen bygger på for korte tidsspenn, for svake analyser eller ensidig prisfokus i innkjøp, blir resultatet ofte løsninger som ikke står seg i møte med faktiske behov.

I noen kommuner har dette allerede fått helt konkrete konsekvenser. Der investeringsprosjekter har blitt startet på mangelfulle analyser, har man i etterkant måttet justere planer, endre konsepter og i noen tilfeller gå tilbake til start. Det koster både tid og penger – men viktigere: det gjør at vi ikke klarer å bruke våre begrensende humanressurser på den beste måten. I helse- og omsorgssektoren er det nettopp dette avgjør om presset på tjenestene kan håndteres og at man kommunalt kan levere de mest effektive tjenestene over tid.

Andre kommuner har valgt en annen vei. Der planleggingen har vært mer helhetlig, og hvor beslutningsgrunnlaget har sett tjenestestruktur, bygg, bemanning og demografi som deler av samme system, har resultatet vært bedre treffsikkerhet, lavere risiko og mer realistiske planer. Dette er ikke fordi én kommune «er bedre» enn en annen – men fordi de har lagt større vekt på kvalitet i de tidlige fasene, der retningen settes. De har gjort strategiske innkjøp.

Det er også i dette bildet diskusjonen om bruk av konsulenter må forstås. Ikke som et spørsmål om for eller imot, men som en refleksjon av at kommunene står i en omstilling der ingen sitter med hele svaret alene. Når KS understreker at kommunene ikke kan stå alene i denne endringen, handler det om nettopp dette: utfordringene er systemiske, og kunnskap må hentes fra flere steder for å skape helhetlige løsninger som tåler de neste tiårene. Konsulentmiljøer bringer inn erfaringer fra andre kommuner som allerede har tatt nødvendige grep – mens den kommunale organisasjonen bidrar med lokal innsikt og politisk forankring. Det er i kombinasjonen de gode beslutningene oppstår.

Når årets budsjettvedtak nå fattes, er det lett å tro at det viktigste er å få balansen i 2025 til å gå opp. Men i helse- og omsorgssektoren er det ikke tallene for neste år som avgjør om kommunene lykkes. Det er kvaliteten på de valgene som tas nå. Det er evnen til å planlegge helhetlig, å se investeringer og drift i sammenheng, å forstå hvordan demografien endrer behovene – og å sikre at innkjøp brukes til å bygge et solid kunnskapsgrunnlag.

Vi går inn i en tid der kommunenes evne til å planlegge for fremtiden vil avgjøre om velferdsstaten holder stand. Derfor bør offentlig Norge – både kommuner, statlige etater og politiske ledere – ta ett tydelig grep: Behandle innkjøpene i helse- og omsorgssektoren som strategiske verktøy, ikke som administrative kostnader.

Det betyr å løfte blikket fra enkeltprosjekter til sammenhengende tjenestekjeder, å stille høyere krav til kvalitet i analysene som danner grunnlaget for beslutningene, og å sikre at de faglige miljøene som bidrar – både internt og eksternt – får rom til å utvikle løsninger som varer. Kortsiktige budsjettgrep kan gi midlertidig luft, men bare langsiktige og kunnskapsbaserte valg kan sikre at helse- og omsorgstjenestene fortsatt står sterkt når antallet eldre dobles.

Eldrebølgen er allerede her. Nå må offentlig Norge velge å møte den med strategiske og fremtidsrettede beslutninger – ikke med kortsiktige vedtak. Det er den eneste måten å bygge en bærekraftig helse- og omsorgssektor for de kommende tiårene.