Dagens «laveste pris»-fokuserte innkjøpspraksis er ikke rigget med tanke på beredskap og krisehåndtering, slår Melanor fast i et innspill til Koronakommisjonen. Konsekvensen av dagens innkjøpsavtaler ble tydelige i koronakrisens første fase, da helsetjenesten plutselig etterlyste en betydelig økt mengde av ulike typer medisinsk utstyr. Samtidig var det slik, ifølge Melanor, at da krisen virkelig traff Norge, hadde helse- og omsorgstjenesten liten grad av oversikt og kontroll. Det kom en mengde ukoordinerte henvendelser fra forskjellige helseinstitusjoner.
Melanor er bransjeorganisasjonen for medtek og lab og representerer om lag 150 medlemsbedrifter. I innspillet til Koronakommisjonen lanserer Melanor forslag om sentral kriseledelse for overordnet samordning og koordinering. Det trengs felles, overordnede beredskapsplaner og tiltak for tilgang til kritisk utstyr for hele helse- og omsorgstjenesten. Samtidig bør det foretas gjennomgang av ulike løsninger for beredskapslagre og hvilket utstyr Norge bør ha i beredskap, heter det.
I praksis er den offentlige helse- og omsorgstjenesten eneste kunde for lab- og medisinsk utstyr her til lands, fremholder Melanor. Dermed har helsetjenestens innkjøpspraksis stor betydning for hvordan markedet må innrette seg. Stadig fokus på sentralisering av innkjøpsmakt og færre, og større innkjøpsavtaler for å presse frem stadig bedre innkjøpsavtaler og lavere priser, har en konsekvens.
Stort fokus på lavest mulig kostnader
Melanor peker på at for leverandører som vil overleve i det norske markedet over tid, kreves det et stort fokus på lavest mulig kostnader. Helse- og omsorgstjenesten kjøper ikke fra leverandører med mindre de tilbyr konkurransedyktige priser. Denne innkjøpspraksis hos markedets dominerende kunde, er en viktig årsak til at mye medisinsk utstyr produseres i lavkostland, at få leverandører kan bekoste store varelager til enhver tid, og at produksjon av utstyr foregår etter konkrete ordre og tidligere ordrehistorikk.
– Konsekvensen av dagens innkjøpsavtaler ble tydelige i koronakrisens første fase, når helsetjenesten plutselig etterlyste en betydelig økt mengde av ulike typer medisinsk utstyr, slår Melanor fast. Slike mengder fantes rett og slett ikke på lager, og forutsatte ekstraordinær produksjonsøkning og mer råvarer. Samtidig skulle tilgjengelige smittevernsutstyr fordeles mellom et stort antall kunder som overbød hverandre, før utstyret til slutt måtte fraktes via ulike hardt pressede fraktkanaler. Denne forenklingen illustrer sårbarheten i dagens system.
Blåmandag for dugnadsheltene
Flere norske bedrifter har, ifølge Melanor, fått ros etter at de med rekordfart startet produksjon av smittevernutstyr i Norge. Disse opplever nå blåmandag, hverdagen er tilbake og den ordinære innkjøpspraksisen slår ut «dugnadsheltene». Med krevende leveransebetingelser, synkende markedspriser og liten prioritering av kvalitative forhold, er det i praksis umulig for disse leverandørene å overleve i det norske helsemarkedet, heter det i innspillet til Koronakommisjonen.
Fikk ikke svar
Da krisen virkelig traff Norge, hadde helse- og omsorgstjenesten liten grad av oversikt og kontroll, slår Melanor fast. Mange av de etablerte utstyrsleverandørene mottok en mengde, ukoordinerte henvendelser fra forskjellige helseinstitusjoner. Ved forsøk på å følge opp forespørsler eller innhente nødvendig informasjon for umiddelbar allokering av smittevernsutstyr hos fabrikkene, opplevde mange leverandører at de ikke fikk respons fra helsetjenesten. Uten nødvendig avklaring manglet leverandører nødvendig informasjon for å effektuere ekstraordinære bestillinger på smittevernutstyr som helsetjenesten etterlyste.
Bli den første til å kommentere på "Sårbart med «laveste pris»; kritisk situasjon da pandemien rammet"