(En Anbud365-kommentar) Når bruk av konkurranse er så hyllet, hvorfor står da konkurranseutsettingen av kommunale oppgaver i Danmark på stedet hvil – ja, endog går ned? Er det noe som tilsier at man har nådd en naturlig grense? Kanskje er erfaringene av en slik karakter at det får være nok som det er? Vi bare spør. Få myndigheter enn de danske har vært så levende opptatt av å fremme offentlig konkurranseutsetting. Likevel – utviklingen har de siste årene parkert.
Vi leser av fersk statistikk fra Danmarks Statistik, søstervirksomheten til Statistisk Sentralbyrå, at konkurranseutsettingen i kommunene i vårt naboland i sør er gått ned. For å være presis: Andelen kommunale oppgaver som det er mulig å konkurranseutsette, er gått ned fra 2017 til 2018. Dette føyer seg inn i en historie som forteller at andelen har stått nokså på stedet hvil de siste årene.
Bakteppet her er den sittende danske regjeringen som ikke har manglet ambisjoner når det gjelder å få andelen konkurranseutsatte oppgaver til å skyte fart. I den årlige avtalen med Kommunernes Landsforening har regjeringen fått inn så vel krav om «trusler» dersom det ikke skjer noe. Det hjelper fint lite, viser det seg.
Næringslivet er ivrig
NHOs danske søster, Dansk Industri, mener at det er kommunale oppgaver for om lag 174 milliarder som er egnet for konkurranseutsetting. Likeledes har de analyser som viser at åtte av ti kommunepolitikere mener at det vil være gevinster med økt samarbeid med private. Nå er det viktig å legge seg på minnet at Dansk Industri ikke er uhildet her, de ønsker selvsagt mer business for sine medlemsbedrifter og ser at det kommunale markedet er interessant.
Til dette er det flere refleksjoner man kan gjøre seg. I vide kretser er det akseptert at sunn konkurranse bidrar til verdiskaping og kan bidra til lavere priser og minst like høy kvalitet. Mye kommer an på hvor flink den offentlige oppdragsgiveren er til å spesifisere sine krav og til å følge opp leverandøren på en konstruktiv og byggende måte. At utfallet av en konkurranse ikke alltid for mange blir helt som forventet, kan ha sin forklaring i mangel på de to nyss nevnte nødvendigheter.
Samarbeid offentlig-privat
Et mantra om dagen, særlig pushet av EU, er fordelene som ligger i samarbeid mellom det offentlige og det private når det gjelder å drifte og utvikle et tjenestetilbud. Det kan selvsagt løses på andre måter enn gjennom konkurranseutsetting. Kanskje er det forklaringen på at danske kommunalpolitikere hyller samarbeidet med private, men lar ikke sine respektive administrasjoner følge opp gjennom økt konkurranseutsetting.
Forskjellen i konkurranseutsettingsandel mellom danske kommuner er også ganske stor – fra en andel godt over 50% til en under 20%. Det kan skyldes lokale forhold, ulik kompetanse i å konkurranseutsette, ideologisk lyst/ulyst til å konkurranseutsette og internt press fra ansatte som tror/ikke tror at de kan komme i fare for å miste jobben.
Kommunalt selvstyre
I likhet med i Norge står det kommunale selvstyret sterkt. Og det finnes ikke lover eller regler som forplikter en kommune til å konkurranseutsette. Det avgjør hver og en av dem utfra egne vurderinger. Det hjelper i liten grad hva en regjering måtte mene. Selvsagt kan det at det er partikollegaer lokalt og sentralt bidra til en utvikling når det gjelder konkurranseutsetting.
Heller ikke anskaffelseslovgivningen innebærer pålegg om konkurranseutsetting. Den gir jo bare spillereglene når det å sette en oppgave ut på anbud, er lokalt besluttet. I Danmark er det for øvrig heller ikke slik at hverken regionene eller det statlige apparatet går støvlene av seg for å konkurranseutsette.
Hva foregår?
Hvis det skal være så fint med konkurranse og hvis landets øverste myndigheter trykker og trykker på for å få kommunene til å konkurranseutsette og lite skjer, må man spørre seg om hva som egentlig foregår. I mangel av kunnskaper, kan man spørre seg om prosedyrene og kostnadene i forbindelse med å konkurranseutsette, er slike at man i stedet velger å løse oppgave innomhus? Man kan selvsagt trekke inn at erfaringer med tidligere konkurranseutsetting ikke frister til gjentakelse eller økt bruk.
Eksempelvis kan det være for få leverandører eller leverandører som ikke levere en kvalitet til en pris som gjør egenregien til skamme. Tidligere analyser og undersøkelser viser at det ikke alltid er slik at private levere en tjeneste til høyere kvalitet og bedre pris.
Det er mange dyktige ansatte i det offentlige, og de gjør en god og samvittighetsfull jobb. De leverer kvalitet. Og det foregår kompetanseheving og innovasjon i mange kommuner. Riktignok kan kommunen sees på som et bidrag til sysselsetting i det private, og dess mer egenregi, jo mer svikter man her.
Etter flere gangers konkurranseutsetting blir dessuten priseffekten gjerne mindre og mindre, og underveis utvikler og forbedrer gjerne kommunen seg. Skal vi tro at andelen av konkurranseegnede kommunale oppgaver i Danmark har nådd en form for naturlig grense?
Bli den første til å kommentere på "Hvorfor stopper konkurranseutsetting opp – tross myndighetspress?"