Slik skal svenskene demme opp for «evigvarende» klagebehandlinger

Etter år med utredninger kom regjeringen i Sverige like før jul i fjor med forslag til endringer i reglene for behandling av klager på offentlige anskaffelser. Siktemålet er få slutt på domstolsprosesser som ofte trekker ut i virkelig langdrag. Regjeringen viker tilbake for å foreslå behandlingsfrister, men snevrer inn nåløyet for leverandører som underveis i prosessen kommer med tilleggsopplysninger. Det skal fortsatt ikke koste noe å klage, heter det, fordi man ønsker ikke å skape problemer for de mange mindre tilbyderne.

Den svenske regjeringen har «Utkast till lagrådsremiss – En effektivare överprövning av offentliga upphandlingar» ute på høring til 31. mars. Det er meningen at de foreslåtte regelendringene skal tre i kraft 1. januar 2022. En lagrådsremiss danner utgangspunktet for et forslag til Riksdagen, slik at endringer dels kan komme etter høringsrunden, dels etter «regelvaskingen» i lagrådet. Lagrådet er et svensk statlig organ med oppgave å granske viktige lovforslag før de behandles av Riksdagen.

De foreslått endringene bygger på to utredninger – «Överprövningsutredningen» av 2015 og «Förenklingsutredningen» av 2018.

Tidsfrist for klager

2015-utredningen hadde foreslått en tidsfrist på 90 dager for klager, av lagrådsremissen fremgår det at regjeringen i stedet foreslår å innføre et «hasterkrav» – nemlig at domstolene skal ha et myndighetskrav over seg om at sakene haster. Bakgrunnen er at statistikk fra Domstolverket viser en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 3,1 måneder i förvaltningsrätten (første instans i svenskenes administrative domstolssystem)– forholdsvis raskt sammenliknet med klager fra andre sektorer.

Heller ikke forslag til tidsplan for gjennomføring av saksbehandling kommer fra regjeringen, som i stedet peker på at en frivillig tidsplan i regi av den enkelte domstolen kan være et alternativ.

Frist for tilleggsopplysninger

Det foreslås en grense i förvaltningsrätten på to uker fra det tidspunktet en klage kommer inn for at nye omstendigheter kan meldes inn til domstolen (preklusjonsfrist). I kammarrätten skal det ikke være mulig for en leverandør å komme med tilleggsopplysninger med mindre dette har vært helt umulig tidligere i rettsprosessen.

Ved ikke-direktivstyrte anskaffelser, dvs. anskaffelser under EUs terskelverdier, skal det ikke være krav om å kunngjøre kontraktinngåelse dersom verdien ligger under 100 000 kroner.

Nei til klagegebyr

I 2018-utredningen tok man til orde for et krav om at det skulle koste 7500 kroner å klage inn en anskaffelsessak for domstolen. Dette vil ikke regjeringen være med på.  Vanskelig å bestemme rett nivå er en av begrunnelsene, den andre er at virkningen av en slik avgift er usikker – med risiko for at mindre leverandører lar være å klage.

Regjeringen vil heller ikke være med på at den tapende parten i en klagesak skal dekke vinnerens prosesskostnader. Dette kan sette opp økonomiske hindringer for mindre og ressurssvake leverandører. Imidlertid skal en leverandør som får rett i en domstol ha mulighetene til å få erstatning fra den aktuelle oppdragsgiveren for rettergangskostnader.