(En Anbud365-kommentar) Det er bevist at det manipuleres med kontraktsverdien for å snike seg under EU-terskelverdien. I Sverige, ifølge forskning. Anbud365 kjenner ikke til om det er gjort tilsvarende forskning i Norge, men tviler på om fenomenet utelukkende holder seg på østsiden av Kjølen. Motivene kan være flere, løsningene derimot … Om man begår regelbrudd for å slippe unna de mer krevende prosedyrene i et EU-anbud fordi arbeidspress det føles utålelig, finnes løsningen i disse budsjettider. For andre motiver er det verre. Etablering av et spesielt anskaffelsestilsyn? Ikke umiddelbart.
Å anrette en anskaffelse med det formål å krype under EU-terskelverdiene er blant de aller groveste synder man kan gjøre – nesten i klasse med å la være å kunngjøre når man har plikt til det. Det er viktig å understreke at dette dreier seg om situasjoner der det ikke finnes noen saklig grunn for en verdiansettelse rett under tersklene. Å legge til grunn «del-eller-forklar», da fortrinnsvis å dele opp en kontrakt, er noe annet – selv om man da får kontrakter der EU-prosedyrene ikke trenger å bli benyttet.
Anbud365 har i det siste omtalt et par forhold som har vakt oppmerksomhet. Det ene gjelder en kommune på Østlandet som la seg én krone runder terskelverdien og gav kontrakten til en leverandør uten konkurranse. Så satset kommunen på at man kom seg unna ved å benytte seg av en intensjonskunngjøring. At kontraktsrammen sprakk etter kort tid og at det dertil ble lagt tilleggstjenester til kontrakten et stykke inn i kontraktsperioden, gjorde ikke saken bedre. Av slikt ble det revisjonstyn.
«Bevis» for manipulering
I vårt naboland i øst har det foregått forskning på manipulering med fastsettelse av kontraktsverdien. Det er et eksamensarbeid ved Nationalekonomiska Institutionen, Uppsala universitet. Ved hjelp av en såkalt manipuleringstest kan man undersøke – statistisk – anskaffelser med verdi rett under terskelverdiene. Metoden gjør at man kan fastslå med nær 100% visshet om manipuleringer med anskaffelsesverdien foregår. Forutsetningen er at det er tilstrekkelig mengde observasjoner. Og eksamenskandidaten fant at det finnes bevis på at slik manipulering foregår.
På den ene siden er begrepet «bevis» ganske sterkt. «Indisier» kunne kanskje vært mer spiselig. Men vi tror at forskere kjenner ordenes valør, og at det også gjelder forskerspirer i Sverige. På den annen side er det ikke overraskende at ordet «bevis» tas i bruk. Omfanget av mistanker er såpass stort for dem som kjenner anskaffelsesverdenen at ordbruken ikke overrasker.
Kneler under arbeidspress
Regelbrudd der selvsagt ikke bra. Noen ønsker kanskje å krype under EUs terskelverdier for å slippe de mer tunge prosedyrene som følger av en anskaffelse over disse verdiene. Det er knapt nok en eneste offentlige innkjøper i Norge som ikke kjenner et arbeidspress som nærmer seg behovet for en selvransakende holdning – strekker jeg til? Andre kan ønske å prioritere lokale leverandører, og ettersom Kofa ikke er under disse terskelverdiene, kan det skape glede uten frykt for avsløringer i lokalmiljøet. Det er hva man virkelig kan kalle en bjørnetjeneste mot den stakkars lokale leverandøren – frata businessen alle muligheter for å styrke sin posisjon, sin konkurransekraft mot kollegaer f.eks. i nabokommunen.
Et annet motiv finnes selvsagt også – at det kan lønne seg for innkjøperen å smyge seg inn i det ikke-kunngjøringspliktige terrenget. Et kameratskap kan f.eks. reddes/styrkes. Da snakker vi om former for korrupsjon og behøver vel ikke legge til at slikt tjener innkjøpsfaget slett, enten det er innkjøperen selv eller sjefen, ordfører, toppsjef e.l. som er den egentlige årsaken til at utfallet blir slik.
Trenger vi et tilsyn?
Etter dette er vi svært nær debatten om hva som skal til for å fjerne slikt. Under EU-terskelverdiene er det stort sett ikke Kofa- eller domstolmat. Over kommer de nevnte institusjonene inn hvis noen klager. Derfor finnes det tilhengere av etablering av et eget tilsyn i tillegg. I en bisetning nevner vi at det i Sverige der forskeren har funnet «bevis» for manipulering av kontraktsverdi, nettopp finnes et slikt tilsyn – i regi av Konkurrensverket. Og denne ordningen ble ikke etablert i går.
Nå skal erfaringene med den hevede terskelverdien evalueres, og på et tidspunkt kommer det konklusjoner som så skal behandles etter alle kunstens regler. Hva slags konklusjoner er det vanskelig å si noe sikkert om allerede nå. Man kan riktignok mene, man kan vise til eksempler, leverandører som ikke fikk kontraktene de mente de skulle ha, forteller sikkert i noen tilfeller om de skumleste grunner til at konkurrenten fikk det de selv skulle ha fått. Og de som begunstiges eller begunstiger, sier nok heller lite. Men utredningen og de etterfølgende vurderingene vil det nok være noe mer hold i.
Noe kan ordnes, noe er verre …
Vårt anliggende nå er ikke spørsmålet om å heve eller senke en terskelverdi, men om noe anbefales gjort for å bli kvitt manipulering av kontraktsverdien uansett hvor den nasjonale terskelverdien legges. Vi må nok ha en viss sympati for de som opplever et arbeidspress som er stå stort at snarveier fremstår som en rimelig lettelse i hverdagen. Nød lærer jo naken kvinne å spinne. Dette kan man uten videre utredning ordne opp i på hver eneste offentlig virksomhet ved å stille flere ressurser til rådighet. Her er det rett og slett en svikt fra administrativ/politisk ledelse som det i en budsjettid kan ordnes opp i.
Verre er det nok med de som synder i en eller annen vinnings hensikt – enten egen, kameratens, den lokale leverandøren. Tankene bringes lett over på arvesynden og årtuseners kamp om å bli kvitt denne i en verden befolket av oss mennesker med sine respektive svakheter. Det vil imidlertid være formastelig å dra sammenlikningen for langt. La oss heller nøye oss med å stille spørsmål om kostnadene knyttet til å øke respekten for regelverket gjennom etablering av tilsynsbyråkrati, især til kunngjøringsplikten og til forbudet mot å manipulere kontraktsverdi i den hensikt å komme under EU-tersklene. Vårt svar? Jo, vi kan innføre et tilsyn når vi har visshet om at det bedrer situasjonen og at vi ikke kommer dit at hver avsløring koster i snitt mye mer enn verdien på det som avsløres. Også etisk.
Bli den første til å kommentere på "Å krype under EU-terskelverdiene"