(En Anbud365-kommentar) Å bidra til at lokalt næringsliv blir vinnere, konkurransedyktige og i stand til å kapre offentlige kontrakter i anbudsrunder er en samfunnsnyttig og prisverdig oppgave for enhver kommune. Vi ser da også at flere og flere anskaffelsesstrategier inneholder den typen mål. Men vi ser også noe annet – et ønske om å forfordele kontrakter, slik at lokale næringsdrivende får kontrakter, kanskje til og med uten konkurranse. Der det ikke er kunngjøringsplikt kan noe slikt fortone seg som en lysende ide, likeledes å løfte den nasjonale terskelverdien for å utvide området uten kunngjøringsplikt. Å sy soveputer under lokale næringsdrivende er ikke bare til skade for dem selv, men også i strid med nasjonale regler og intensjoner.
Vi registrerer en trend land og strand rundt hvis kjerne er et ønske om å prioritere lokalt næringsliv. I utgangspunktet en god tanke. Lokalt næringsliv skaffer arbeidsplasser, skatteinntekter og kanskje mer av det gode. Ikke rart det offentlige er interessert i, har velvilje til og føler en forpliktelse til å støtte lokale bedrifter. Så vel anskaffelsesstrategier som konkrete saker i kommuner speiler dette.
Mye tyder på at det kan være at pandemien vi har, forsterker denne trenden. Det er opplevelser fra anskaffelser av smittevernutstyr som spiller inn. Noen hadde vanskeligheter med å skaffe det man trengte og tenkte kanskje: Det hadde vært noe å produsere dette innenlands! Senere har det også vist seg at leveranser av andre varer også kan være problematisk – produsenter i utlandet har måttet stenge ned, leveransekjedene er stedvis brutt.
Grunn til å vise aktsomhet
Når det gjelder å prioritere lokalt næringsliv, er det først når anskaffelsesregelverket kommer inn, at det byr på en viss aktsomhet. Formelt kan man ikke kreve spesiell lokalisering når man kunngjør, men det er likevel måter å håndtere dette på, som gjør at så vel lokale som gründere, småbedrifter etc. kan komme i betraktning. Klok bruk av prinsippet «del-eller-begrunn» er vel trolig det meste kjente verktøyet.
Anskaffelsesregelverket har som hensikt å virke for best mulig samfunnsmessig bruk av ressursene. I den forbindelse er konkurranse om jobbene anerkjent som et godt middel. Det gjelder alle tenkelige krav – prisnivå, samfunnsmessige hensyn osv. Poenget må da være å gjøre de lokale bedriftene så gode til å konkurrere som bare mulig, slik at de i kampen mot andre drar hjem seieren.
Hoffleverandører oppstår
En annen måte er selvsagt å etablere kriterier som til de grader snevrer inn omfanget av mulige tilbydere. Det er helt klart i strid med anskaffelsesregelverkets intensjon. Vi vet alle hva som skjer når det bare er en tilbyder samtidig med at jobben må gjøres, kan ikke utsettes eller droppes. Hoffleverandører oppstår, prisene går opp og oppfølging av andre krav ned.
Et spørsmål er selvsagt her hva som legges i lokalt næringsliv. Er det innenfor egen kommunes grenser? Innenfor regionen man hører til? Eller? Med så mange små kommuner vi fortsatt har her i landet, får vi tro man minst tenker regionalt. Eller er man inne på en pandemi-tanke om at hver eneste lokal kjøpmann skal støttes gjennom anskaffelser for å redde de næringsdrivende?
Samarbeide med andre
Vi hører slike rop bl.a. i Agder for tiden, der en leverandør fra Stavanger har vunnet en kontrakt for levering av mat til institusjoner. Lokale kjøpmenn står frem i lokalpressen, og det er bra. Da får vi belyst utfordringen. Den regner vi blir drøftet i laug, næringsråd, næringsforeninger og på andre arenaer man møtes. Er man for liten alene får man samarbeide med andre og konkurrere med de større. Hvis kommunen eller det felles innkjøpssamarbeidet ikke velger å dele opp.
Det er ikke bare en pandemi vi plages av. Vi har en klimakrise. Den må løses globalt, men slik at hvert lokale bidrag teller. Generelt er næringslivet på hugget, ikke minst fordi det offentlige stiller – i økende grad, får vi tro – krav. Det gjelder å etterleve krav som den store offentlige kjøperen stiller, for her er det penger og kontrakter å hente. Vet man at man er den eneste tilbyderen og man lever godt av det, er det lett å tenke annerledes. Til ugunst for klimadugnaden. Vi vet også at mange kommuner ikke har all verden ressurser til å følge opp om leverandørene etterlever de kontrakter de har signert.
Noen skyggesider
Før EØS kom med dagens regelverk, var det mange kommuner som hadde instruks for anskaffelser, noen fulgte en modell fra KS, mens andre var uten. Hvilke konsekvenser dette førte med seg, finnes det ingen konkrete opplysninger om. Men historiene er mange: Når skolebokavtaler skulle inngås var det selvsagt at det skulle handles hos stedlig butikk, eiet og drevet av mannen til ordføreren. En vandrehistorie. Men hvorfor har den oppstått?
Vi er langt fra der i dag, innrammet av felles regler. Men opptattheten av de lokale næringsdrivende, som i utgangspunktet er meget god, har noen skyggesider. Et eksempel er ønsket om å heve terskelverdien ytterligere, slik at enda flere konkurranser kunne gjennomføres uten konkurranse. Det er en holdning som forhåpentligvis ikke har mange tilhengere.
Noe som skurrer
Hevingen av den nasjonale terskelverdien er omstridt. Konsekvensene er til utredning. Grunnleggende i anskaffelsesreglene er bruk av konkurranse. Det gjelder uaktet kunngjøringsplikt der regelverket legges til grunn. Flere og flere kunngjør også anskaffelser under denne terskelverdien, og NHO har i lang tid promotert for Lille Doffin, en forenklet kunngjøringsmulighet. Anbud365 har hele tiden ment at det var forsvarlig å heve terskelverdien utfra bl.a. omfanget av transaksjonskostnader målt i forhold til mange kontrakters størrelse. Hvis interessen for å støtte lokalt næringsliv utvikler seg i retning av et ønske om mest mulig å unngå konkurranse og på den måte prioritere lokale kjøpmenn, er det noe som skurrer. Alvorlig.
Bli den første til å kommentere på "Å prioritere lokalt næringsliv – noe skurrer noen steder"