(En Anbud365-kommentar) Satser man på en innovativ anskaffelse, det være seg partnerskap, førkommersiell versjon eller helt ordinær innovativ anskaffelse, tar man risiko. Ting kan gå aldeles feil. Mange flere i det offentlige kan i dag tenke seg å gi seg i kast med en slik type innovasjonsprosess, heter det i en fersk årsrapport. Men ikke nok risikoavlastning er å oppdrive. Det bekymrer oppdragsgivere og leverandører, trolig mest av alt de førstnevnte. Å sette i gang uten fallskjerm, uten en viss gard av trygghet? På områder som helse, omsorg, klima og energi kan det reise spørsmål om ikke en slik fallskjerm av betydelig størrelse bør etableres. Det kan utløse et potensial det er utvetydig behov for å utløse.
2023-utgaven av årsrapporten fra Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) er informativ og interessant lesning. Her får leserne et godt bilde av en status for arbeidet med innovative anskaffelser der LUP er med. De som lurer på om noe i det hele tatt skjer noe, får beskjed, og de som vil at noe skal skje, får syn for segn. Programmet med det utilgjengelige navnet leverer.
Så kan nok noen mene at det burde skje mye, mye mer. Budskapet fra en rekke hold i årenes løp har jo vært at det bl.a. er innovasjoner vi skal leve av her i landet, fordi de kan eksporteres med sikte på å bringe utenlandsk valuta til landet. Det er et budskap til å få forstand av ettersom Norge er et land som satser på utdannelse og forskning, og ut av denne satsingen må det jo kunne komme produkter som har i seg det nyeste nye innenfor respektive teoretiske og praktiske vitenskaper. Og det gjør det.
Favorittsport å ta risiko?
Så lenge det er kunder, ligger det i forretningsdrivendes ånd og natur å få solgt sine produkter, og har de noe som treffer tidsånden bedre enn konkurrenten, kan det betale seg. Slikt kan være nyskapte produkter som dekke et eller annet behov. En slik kunde er det offentlige – en riktig stor kunde til sammen, men (dessverre?) bestående av en serie enkeltvirksomheter. De har en ting til felles, grovt sett, og det er at de er forskjellige.
Og kanskje en ting til: Å ta risiko er ikke favorittsporten. Denne utfordringen er beskrevet slik i LUP-rapporten:
– Tilgangen på risikoavlastningsmidler til innovasjonspartnerskap og førkommersielle anskaffelser gjennom virkemiddelapparatet er avgjørende – og disse er fortsatt svært begrenset. Dette har stoppet igangsettingen av nye innovative anskaffelser i stor utstrekning. Dette er svært uheldig, ikke minst når man ser resultatene av innovasjonspartnerskap så langt – hvor 12 av 14 avsluttete innovasjonspartnerskap har gått til kjøp.
Også i Danmark
Center for offentlig-privat innovation (CO-PI) i Danmark er både inspirert av LUPs arbeid og nær slektning av det norske programmet. De ha gjort undersøkelser og funnet frem til 15 dilemmaer knyttet til innovasjon i offentlige anskaffelser. Blant de femten finner vi, ikke uventet: Det er behov for risikoavlastning ved individuelle innovative offentlige anskaffelser, heter det.
Man må spørre seg, etter dette, om det gjør noe om det er mangel på risikoavlastning? Bortsett fra LUPs og CO-PIs naturlig faglige ambisjoner, lider Norge og landets økonomi? Selvsagt vanskelig å svare på ettersom økonomien i Norge og Emiratene domineres av olje og gass. Effektene av det offentliges anskaffelser i eksportverdi er trolig avgrenset til noen få, prisverdige eksempler.
Behov for LUP
Burde dermed LUP og CO-PI og andre med samme formål dermed legges ned, ettersom det offentliges mangel på tilgang til risikokapital ikke synes å ta seg opp i store nok høyder? Nei, så avgjort ikke. Offentlig sektor har et løpende behov for å utvikle seg, ta i bruk nye produkter og metoder, utnytte det utdannelsesnivået vi holder oss med her til lands. Samtidig er de mange offentlige virksomhetene gode kunder, pengene kommer, om ikke så brått, riktignok, men etter hvert. Og kan en bedrift, en leverandør, utvikle et produkt som gir mersalg i det offentlige, så kan det komme både arbeidsplasser og skattepenger i retur til det offentlige.
I dette er det LUP og CO-PI er etablerte drivere. De bidrar med kompetanse, med tilrettelegging og gir dermed de som begir seg ut på den innovative veien en trygghet for at man hele tiden er på rett vei. I seg selv er det risikoavdempende.
Kan gå galt
Men så kan det gå galt. Produktet det hele ender opp med svarer ikke til forventningene, hverken for kjøper eller selger. Det er her akilleshælen ligger. Hadde alt gått helt ut etter forventningene, resultater egnet til effektivisering og fornyelse var det ikke behov for et rop etter eller debatt om manglende risikopenger. Men så lenge det er slik i det offentlige at man knapt tør hoppe fra en-meteren i et svømmebasseng, stilner ikke ropet etter risikoavlastningsmidler.
Det er et betydelig potensial for LUP til å mobilisere innovative anskaffelser og bidra til bedre løsninger og næringsvekst, heter det i 2023-rapportren. Det er dette potensialet som ikke utløses på grunn av at risikopenge-sekken oppleves som hårdt snørt igjen. Tilgang på risikoavlastning for innkjøpere og leverandører er essensielt, ifølge LUP, om man skal få utløst nevnte potensial.
Ikke gull alt som glimrer
Kanskje er de som sitter på pengesekken engstelig for at en for lettvint omgang med offentlige penger kan gi noen virksomheter – og leverandører – troen på at her er det bare å sette i gang. Bare det er noe som virker spennende nok. Om en leverandør får en god ide som selges inn til de offentlige med hell, kan jo risikovillighet hos oppdragsgiveren være verd å ta med seg. Da er det lett å glemme at det ikke er gull alt som glimrer og at en påholden hånd kan redde enkelte åpenbare skipbrudd å komme av sted.
Som alle lesere av denne spalten utmerket godt vet, er ikke det offentlige spesielt opptatt av å ta risiko i noen som helst anskaffelses-sammenheng. Med enkelte unntak fra tid til annen. Risiko er visst et synonym for ordet «leverandør», kan det virke som.
Ansvarsfull forvaltning
På flere måter, men spesielt en, er det mulig både å forstå og respektere denne strategien. Tross alt er dette penger som i politisk retorikk – med en viss grad av sannhet et stykke på vei – skatteborgernes penger. Å forvalte disse krever stor ansvarsfølelse og en sikkerhet for borgerne at midlene ikke sløses bort. Pengebruken i enkelte store, offentlige IT-prosjekter og den interesse den har skapt (se medieoppslag!), peker i retning av mye oppgitt hoderysting blant folket.
Risikoaversjon er ikke noe som kan behandles vekk av f.eks. en kommunelege. Noen offentlige myndigheter tar imidlertid sats og våger seg utpå offentlige anskaffelser. Når det gjelder innovasjonspartnerskapene melder LUP at 12 av 14 avsluttete slike har gått til kjøp. Det betyr at innovasjonssatsingen har betalt seg. Noe nytt, effektivt har overtatt plassen tid det gamle, eller supplert det for å håndtere nye utfordringer. Med andre ord kan velfunderte prosjekter komme godt i havn.
Også i andre innovative anskaffelser
Det er risiko i forbindelse med slike partnerskap og i tillegg såkalte førkommersielle anskaffelser LUP tar for seg i sin klage på mangel på risikokapital. Men også den enklere oppskriften på innovative anskaffelser er anskaffelser som gir innovasjon, må leve under samme risikoregime. Her er det tale om markedsdialog og om å be leverandøren komme med noe som dekker et presist definert funksjonsbehov hos oppdragsgiver.
Ikke alle virksomheter bør drive med former for innovative anskaffelser. I noen tilfeller går mange sammen for å utvikle et spesielt produkt, i andre kan produktet som kommer av en slik anskaffelse vise seg å være slik at mange andre kjøper det. Og er begeistret for det nye andre har bidratt til å utvikle. Og ikke få leverandører utvikler produkter helt på egenhånd fordi de leser signaler som tyder på at det er marked for nettopp hva de har fått i stand.
Ropet bør få positivt svar
Går ting da av seg selv? Er ropet på mer risikovillighet bare noe LUP og CO-PI kommer med fordi de har sine ambisjoner (som man i dette bildet så avgjort ikke skal kimse av). I helse og omsorgssektoren er behovet for nye løsninger som kombinerer god behandling, effektive løsninger og nok personell vel kjent. Mange innovative prosjekter har også sitt grunnfeste der. Klima og energi kaller på løsninger der de beste kanskje ennå ikke er funnet. Nye utfordringer er til stede, gamle løsninger og verktøy kan ikke brukes. Jo, behovet for å ta fatt i en risikostrategi med penger for å få fart på omfanget av innovasjonspartnerskap og førkommersielle anskaffelser spesielt på disse viktige samfunnsområdene, er et rop i skogen som bør avtvinge et tydelig, positivt svar.
Bli den første til å kommentere på "Behov for en risiko-fallskjerm"