Den indirekte påvirkningen – noen ganger saklig, andre ganger ikke

(En Anbud365-kommentar) Alle former for påvirkning tas i bruk av leverandører som over alt i verden ønsker å hale i land offentlige kontrakter.  Noen av de «usynlige», de som ikke kan dokumenteres, er de indirekte. Tidvis kan de forveksles med intensjoner av aller edleste karakter: Prioritering av kommunens egne, gode medlemstilbud i foreninger og «noen-har-snakket-sammen».  Slik påvirkning er vanskelig å unngå. Spillets aktører er mennesker, på godt og vondt. De som steller med offentlige anskaffelser må være på vakt og vokte sin integritet. Det står om tilliten til det offentlige.

I flere rapporter fremheves innkjøpere og deres overordnede når det er tale om risiko for uheldig og utilbørlig påvirkning. I mange offentlige virksomheter er det innført etiske regler, slik at disse medarbeiderne har retningslinjer for god og sunn atferd i så henseende.

I konkrete anskaffelser tas det inn krav om plettfri vandel fra den valgte leverandørens side. Et eksempel er en nylig anskaffelse i regi av NAV. Hverken NAVs faste eller innleide personell skulle fristes med noen form for gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller ment å påvirke NAVs personell i sine tjenestelige handlinger. Leverandøren er i alle tilfelle forpliktet til å forholde seg til NAVs etiske retningslinjer, og brudd på bestemmelsen kan kvalifisere til umiddelbar oppsigelse av avtalen.

Kurs i regi av leverandører

Vel kjent er de strenge rammene for legemiddelselskaper som ønsker å kurse leger.  I utgangspunktet er det jo forbilledlig at potensielle leverandører ønsker å bruke av sine ressurser til å øke kompetanse i helsevesenet. Men egentlig dreier det seg jo om fordekt markedsføring, en påvirkningsmulighet, ikke nødvendigvis for enkeltprodukter, men for å skape tillitsbånd.

Mange innkjøpere og deres overordnede er med i profesjonsforeninger. Disse er til for å trygge medlemmer, bidra til ønskede lønns- og arbeidsvilkår og drive politisk påvirkning. Jo flere medlemmer, dess større er «påvirkningstyngden» på deres område. For å skaffe seg medlemmer fristes det ofte med ulike fordeler. Det kan være forsikringsløsninger, strømavtaler, og, ja, endog avtaler om å kunne kjøpe bil noe billigere enn resten av markedet.

Et aldri så lite varselskilt

Dette er selvsagt ikke galt. Imidlertid er det grunn til å reise et aldri så lite varselskilt for dem som er med i slike foreninger og som driver med innkjøp. Gode avtaler, gunstige løsninger og hyggelige leverandører av slikt er det vanskelig å la være å bli påvirket av. Utfordringen er der når slike inntrykk overføres til den profesjonelle sfæren. I en konkret anskaffelse av biler kan det være at tanken, der det er meget jevnt mellom to tilbydere, tar en tur innom egne opplevelser med en av dem som leverandør av medlemsfordeler i foreningen. Man vet jo litt om denne tilbyderen. Kanskje at det er flinke folk der. Som det også selvsagt kan være hos konkurrenten.

Vi tviler ikke på at de aller fleste greier å skille, og vi tar ikke til orde for at innkjøpere skal holde seg unna profesjonsforeninger. Men selve det faktum man står overfor – foreningsfordeler og gunstige anskaffelser, kan lett skape mistanke. Selvsagt sikkert i de aller, aller fleste tilfeller uberettiget. Likevel, det er grunn til å være på vakt.

Et «maktspill»

En annen mer «usynlig» påvirkningskilde er overordnede som ytrer seg i forbindelse med kontraktstildeling. To eksempler:

En kommunepolitiker fra flertallspartiet stikker innom rådhuset for å ta en prat med ordføreren. Politikeren er i slekt med et firma i kommunen som nettopp nå er med i en anbudskonkurranse. Det vet ordføreren, men han og den besøkende er enige om å prioritere kommunens eget næringsliv. En dag spiser ordføreren lunsj sammen med rådmannen, som har kontor vegg-i-vegg med ordføreren. Blant de sakene de deler på lunsjbordet er anskaffelsen. Rådmannen oppfatter et såkalt politisk signal, som han formidler til sin økonomisjef, hos hjem innkjøp holder hus. Tilbudene er jevne og ved evalueringen faller det et ord om at kommunens egne osv. Eller det samme signalet havner på innkjøpers bord i forbindelse med utforming av konkurransegrunnlaget.

I en slik situasjon er det ikke helt enkelt å være menig innkjøper. Lojalitet til overordnedes signaler står mot lojalitet til regelverket. Kombinasjonsløsningen må altså finnes.

Der man snakker fritt sammen …

Mange steder er det foreninger der innsyn fra utenforstående er vanskelig. Rotary, frimurer, bransjeforum, herreklubber og venninne-nettverk er eksempler. Her snakker gjerne innflytelsesrike personer fra næringsliv og det offentlige sammen. Signaler tas med til jobben, og havner hos den eller de som driver med innkjøp. I bransjeforeningsmøter kan potensielle leverandører snakket uforstyrret om anbudskonkurranser. Konkurransetilsynet slipper ikke inn der.

Slik påvirkning er udokumenterbar.  Her er ingen regning fra reiser eller middager på byen som kan indikere utilbørlig påvirkning. Det skal uansett mye mot til for en innkjøper å feie vekk utilbørlig innblanding/utilbørlige signaler fra overordnede. Makten ligger ikke hos, men over innkjøperen.