(En Anbud365-kommentar) Hva i all verden er IPI? Jo, en av forkortelsene knyttet til offentlige anskaffelser. Noe EU driver med. Hva angår så det oss? Tja, det kan etter hvert komme til å bety litt – eller mer enn litt. EU har nemlig funnet ut at kineserne ikke slipper til EU-leverandører av medisinsk utstyr i sine offentlige anskaffelser. Det liker EU dårlig og vil trolig se seg om etter mottiltak. Det er her IPI kommer inn. Det er en forordning som kan tas i bruk når man leter etter tiltak mot land som ikke praktiserer gjensidighet på anskaffelsesområdet. Og hva EU eventuelt bestemmer seg for av tiltak kan lett få konsekvenser i den norske anskaffelsesverdenen.
Det offentliges anskaffelser har hele tiden vært en del av handelspolitikken til små og store aktører, les: nasjoner. Da EU for litt over to år siden vedtok forordningen under navnet International Procurement Instrument (IPI) ble dagligdags handelspolitikk storpolitikk. EU likte ikke at USA og Kina begrenset europeiske leverandørers adgang i deres anskaffelser, mens EUs offentlige marked er åpent for amerikanske og kinesiske.
Gjensidig markedsadgang
Det er imidlertid slik at en forutsetning for at en leverandør utenfor EØS skal ha rettigheter til å delta i en offentlig anskaffelse er dermed at leverandøren kommer fra et GPA-medlemsland eller fra et land med en omfattende frihandelsavtale. USA er et GPA-land (Government Procurement Agreement), som er WTOs (Verdens handelsorganisasjon) avtale om offentlige innkjøp. Kina er observatør.
IPI-forordningen skal sikre gjensidighet i markedsadgang for offentlige anskaffelser, slik at tredjeland som ikke åpner sine markeder for EU-tilbydere, heller ikke får tilgang til EU-utlysninger for offentlige anskaffelser. Det tok ti år før forordningen fikk tilstrekkelig oppslutning i EU.
Også av norsk interesse
Forordningen gir EU-kommisjonen mulighet til å begrense adgangen for leverandører, varer og tjenester fra tredjeland til EUs marked for offentlige anskaffelser og konsesjonskontrakter.
Anskaffelsene som kan bli berørt av IPI-forordningen er anskaffelser hvis verdi utgjør minst 15 mil euro (ekskl. mva) for byggekontrakter og konsesjoner, og minst 5 mill (ekskl. mva.) for varer og tjenester.
Ja, hva så? Har dette noe med Norge å gjøre? Svaret er at det kan det nok komme til å bli:
Anskaffelsesutvalget peker i sin første delutredning på at IPI-forordningen kan få konsekvenser for norske oppdragsgivere, f.eks. i tilfeller hvor leverandører etablert i EØS reagerer på at en såkalt avtaleløs leverandør fra et tredjeland får konkurrere om en kontrakt i Norge. Utvalget skriver også at vanskelige spørsmål vil kunne oppstå dersom Norge skulle ha eller inngå handelsavtaler med tredjeland, som gir leverandører derfra bedre tilgang til det norske markedet for offentlige anskaffelser enn det de har i EU.
Etter reglene i forordningen er første trinn i en mulig bruk av verktøyet å foreta grundige undersøkelser av påpekte forhold. Kommisjonen har nå, ifølge en fersk rapport, funnet bevis for at Kina begrenser tilgangen til sine offentlige kontrakter for europeiske produsenter av medisinsk teknologi. Dette er den første undersøkelsen som har gitt et slikt utfall.
Hva slags tiltak?
Undersøkelses-rapporten slår fast at Kommisjonen har funnet bevis for at Kina begrenser tilgangen til EUs produsenter av medisinsk utstyr til sine offentlige kontrakter, og at dette er en slik handling som kan utløse IPI-tiltak. Ifølge rapporten gjelder dette alle typer medisinsk utstyr. Det ser også ut til at Kina ikke har foreslått noen spesifikke korrigerende tiltak.
Spenningen knytter seg nå til hva Kommisjonen gjør. Hva er IPI-forordningen verd? Kommisjonen har signalisert at den vurderer nå å ta stilling til ett eller flere IPI-tiltak.
Et eventuelt vedtak om et IPI-tiltak vil inneholde mer konkret informasjon om hvilke anskaffelser som berøres og hvordan tiltaket skal anvendes. Vedtak om IPI-tiltak påvirker anskaffelser som omfattes av tiltaket som er igangsatt etter at tiltaket har trådt i kraft. Innkjøpsorganisasjoner som gjennomfører anskaffelser som omfattes av et eventuelt tiltak, og leverandører som deltar i slike anskaffelser, vil bli berørt dersom et tiltak besluttes.
Vil ta tid
Vi kan være sikre på at et vedtak ikke vil foreligge i morgen eller rett over helgen. Dette vil ta tid, til og med lengre tid enn anskaffelsesprosesser flest i EU. Dette er jo storpolitikk, her er mange interesser ute og går. Ikke minst nasjonale innad i EU. Om det ender med konsekvenser for norske anskaffelser knyttet til medisinsk utstyr – eller noe annet eller mer – er selvfølgelig altfor tidlig å mene noe altfor bestemt om.
Det er viktig å minne om at dette ikke har noe å gjøre med utfordringer til kjøp av produkter som har en eller annen kinesisk – eller annen fremmed makts – komponenter i seg. Slikt har med vern av egne sikkerhetsinteresser å gjøre. Slik verden en gang er blitt, er dette selvsagt vanskelig nok. Hvordan kan en innkjøper vite at det ikke er en fremmed makt inne i produksjonskjeden, en makt vi kanskje ikke har spesielt behov for å slippe inn i f.eks. teknologiske løsninger? Enklere er det med kinesiske selskaper i bygg og anlegg, teknologi etc. Så lenge Kina ikke har rettigheter, er det ikke nødvendig å ha slike selskaper med i konkurransen.
Anskaffelser og handelspolitikk
Norske offentlige innkjøpere skal på den annen side forutsetningsvis ikke drive handelspolitikk. Riktignok ser vi at det har vært krav om det i forbindelse med uroen i Midt-Østen. Varer skulle boikottes. Noe av det samme kan tenkes å ligge under ønsket om ikke å ha med leverandører fra f.eks. Kina. En viss grad av nøkternhet og saklighet når man nærmer seg handelspolitiske vurderinger, er et godt råd. Også Norge har myndigheter som greier å håndtere dette.
Men gjennom IPI-forordningen kan innkjøpere likevel bli dratt inn i handelspolitikken mellom stormaktsblokkene. Avhengig av hva EU finner ut som reaksjon – om de finner ut noe, da – kan det få konsekvenser på anskaffelsesområdet i det offentlige. Da via eventuell norsk legal aksept av EU-tiltaket, først og fremst som en mulig del av EØS-systemet. Det er tross alt annet enn å drive handelspolitikk på egen hånd.
USA og andre land …
Vi nevnte USA innledningsvis. Også med denne nasjonen ønsker EU gjensidighet. Amerikanske selskaper ikke bare kan gjennom GPA delta i offentlige anbudskonkurranser, de er rettighetshaver, som det heter, og kan ikke avvises bare fordi de ikke er med i EU. Vi oppfatter, med god grunn, USA som en svært viktig alliert, og er vel mer tolerante overfor amerikanske selskaper, produkter og komponenter. På den annen side, dette er også en stormakt som ønsker å følge med og derfor drive etterretning.
Og det finnes andre land i verden også. Utenfor EU. Derfra kjøper vi imidlertid ikke så mye, og dermed behøver bekymringsgraden ikke være så høy. Kanskje er en og annen komponent fra et uvennligsinnet land med i et produkt en offentlig virksomhet i Norge kjøper. Kanskje på vegne av kinesiske myndigheter, ettersom veien kan være stengt for den kinesiske leverandøren. Om det er en utfordring, en fare? For mye spøkelser på høylys dag skal ikke være bra.
Mens vi venter på resultatet av EUs avdekking av kinesiske fremstøt med hensyn til eksterne leverandører av medisinske produkter, kan vi slå fast at det å være innkjøper i det offentlige, det er spennende og viktig, det!
Bli den første til å kommentere på "En prøvesten"