Et skår i viktig mobilisering

(En Anbud365-kommentar) Det kom et mobiliseringsignal ut av ukens to store anskaffelses-begivenheter: Alle offentlige innkjøpere og deres leverandører til pumpene! Penger skal spares og gå til forsvar, sikkerhet og beredskap, mens kvaliteten skal beholdes. Kompetanse, sentralisering og digitalisering er navnet på noen av verktøyene. Og se til Statens innkjøpssenter! Så trengs kanskje noen til å mase frem de mange nye gode ideene, innovasjoner som er god hjelp i en effektiviseringstid? F.eks. digitale løsninger. De samme to anskaffelses-begivenhetene i uken sendte sparsomme signaler i den retning – et «skår» i mobiliseringssignalet.

To store arrangementer i uken var viktige arenaer for det offentliges anskaffelser. Leverandørutviklingsprogrammet (LUP), som Anbud365 kaller innovative anskaffelsers fremste fanebærer, feiret sin 15 års-dag. Og dagen etter trommet Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) inn til sin årlige anskaffelseskonferanse. Begge godt besøkte, med en serie gode, tankevekkende foredrag. Og mangt til læring.

Felles for de begge er rammen rundt arrangementene, ikke den nære, men den globale. Og den nasjonale, noe vi straks skal kommet tilbake til.

Verden og kommuneøkonomien

Det er blitt en utrygg verden, ikke slik pessimistene kontinuerlig har hevdet og hevder, men virkeligheten selv. Varslene om klimakrise dukker stadig opp, og autoritære ledere i høy alder synes å mene at våpen i hånd (digitale eller fysiske) er veien frem til deres, tidvis helt uforstandige mål. Da må enhver tenke på seg, og Norge bygger opp forsvar, tenker beredskap og sikkerhet. Slikt krever penger.

På nasjonalt plan registrerer vi at kommunens økonomi er på bristepunktet, sett i sin helhet. Ropene har alltid vært der, men synes mer dokumentert nå enn mange ganger før. Kravene til kommunene koster å gjennomføre, og det er to kilder – den ene er staten, som stadig drysser krav ned på kommunene i en kullsviertro på at det er det lokale man må satse på. Penger følger ikke alltid med på kjøpet. Den andre kilden er politikere som ønsker seg valgt inn i et politisk verv. Verktøyet er da gjerne løfter. Som må betales om de blir virkelighet.

Effektiviseringsprogram

Så hva har nå dette med de to nevnte arrangementene å gjøre. På Anskaffelseskonferansen var effektivisering, mest mulig fornuftig bruk av pengene etc. sterke innslag i bidragene fra næringsminister Cecilie Myrseth og divisjonsdirektører i DFØ, Dag Strømsnes. Sistnevnte mente det var tid for et nasjonalt effektiviseringsprogram, og han løftet frem en rekke nasjoner som hadde levert besparelser i milliardklassen. DFØs eget Statens innkjøpssenter har alene spart 350 mill på sine fellesavtaler.

Når det gjelder bursdagsselskapet til LUP, er det vel så mye omstendighetene i nærheten som vekker oppsikt. Regjeringen foreslår å halvere støtten til LUP neste år, og i Danmark legger «danske LUP» – Co-Pi – inn årene ved kommende årsskifte. Danmark forbereder seg også på å beskytte sitt land, noe som krever penger. Og da er noe sånt som innovasjonspådrivere man tror man kan ta av. Beskrivelsen som ble ytret på LUP-feiringen, at LUP er «motor som står og slurer», fordi systemet rundt ikke gir nok kraft til å utnytte potensialet, kan bli sannere enn sant i årene fremover.

Hemmere og fellesavtaler

Håkon Haugli, adm.dir. i Innovasjon Norge, pekte i LUP-feiringen dessuten på at det finnes flere hindre for innovasjon, som han døpte hemmere. Du finner dem alle her. Ingen av disse er nye, og noen av dem dreier seg rett og slett om kultur. Å endre slikt er ingen enkel sak, spesielt ikke når det skal effektiviseres, les: spares. Vis oss den leder som etter en slik beskjed tør tenke langsiktig og innovasjon ved bruk av anskaffelser. Man redder jo, dessverre, oftest sitt skinn ved å minimere risikoen man har ansvaret for, til så nær 0 som mulig. At slikt kan koste svært mye penger for virksomheten på sikt, teller ikke, så lenge budsjettperiodene jo er korte.

Strømsnes pekte på effekten av de statlige fellesavtalene da han snakket om effektivisering, som jo i folkelig språk betyr sparetiltak. 350 mill spart, viser de siste rapportene. Og innkjøpssenteret med sin sjef, Kjetil Østgård og sine medarbeidere, har gledet flere enn toppsjef Strømsnes – Regjeringen har foreslått tosifret antall millioner

i tilleggsbevilgning til sentret i budsjettforslag for 2026. Så de kan øke kapasiteten, les: Spare enda mer penger.

Kvalitet og kompetanse

I rettferdighetens navn – kvalitetskravet i hver eneste anskaffelser er ikke glemt i noen av signalene.

Anbud365 har tatt til orde for at innkjøpssenterets suksess kan være en modell for kommuner og fylkeskommuner også. Her kombineres volum med hensyn til små og lokale, med sentrum og periferi osv., noe som bør passe bostrukturen i vårt fedreland ganske bra. Og stortingsflertallet, ikke minst.

Statens innkjøpssenter er også en kompetanse-enhet, og de har omkring seg anskaffelseskompetansen for øvrig i DFØ. Dessuten arbeides det effektivt ut mot de respektive markedene, slik at kunnskapen om det området de skal begi seg ut i med en konkurranse, er ganske god.

Innkjøpssamarbeidene

Det er mange innkjøpssamarbeider i gang over det ganske land. Tanken bak er å få bedre avtaler, les: spare penger, samtidig som god kvalitet, gjerne litt næringsutvikling og arbeidsplasser er med «på lasset». Og fremfor alt frigjør de kapasitet hos den enkelte virksomhet, der anskaffelseskompetansen ikke alltid – rimeligvis – er helt på høyden. Med den kommune-strukturen Norge har valgt, er jo ikke det så rart. Den kommunale «forvaltningsstrikken» er strukket ganske langt, og når anskaffelser også er blitt strategiske, er den nærliggende løsningen selvsagt å stå sammen.

De mange innkjøpssamarbeidene gir ikke rapporter til offentligheten på samme måte som Statens innkjøpssenter. Trolig igjen et kompetanse- og kapasitetsspørsmål. Anbud365 ser ikke bort fra at det allerede spares en del her også, sammenliknet med om hver enkelt virksomhet selv skulle kjøpe.

Leverandører og fylkeskommuner

Leverandørmarkedet er, av rene kostnadshensyn, opptatt av så enkle anskaffelsesprosedyrer som råd er. En koordinert anskaffelse er bedre enn ti – om det samme – med ulike krav i hver av dem. Her ligger også et fristende argument for de som mener det er behov for effektivisering.

Vi erfarer at det er tanker i tiden som er opptatt av om ikke fylkeskommunene kan overta mye av de kommunale anskaffelsene. Trolig kommer slike tanker seg av de samme utfordringene som vi omtaler her. Trykket på kommunene skal lettes, mer kompetanse og kapasitet på anskaffelsesfronten skal gi mer penger spart.

Tja, hvorfor ikke?

Anbud365 mener ikke noe spesielt om slike tanker, bortsett fra at de henger på fornuftens og logikkens greip. Mange innkjøpssamarbeider er i dag ganske omfangsrike, slik at spranget til at fylkeskommunen overtar det hele, ikke er så lang. Dessuten er mye av hva kommune-Norge kjøper, ganske likt, slik at standardisering og fellesavtaler slett ikke nødvendigvis er utenkelig.

Imidlertid er det et nær ideologisk spørsmål som melder seg – hvilken kontroll skal den enkelte kommune ha når fylkeskommunen evt. overtar og lager avtaler? Slikt er jo sentralisering. Så skal det finansieres – spleiselag kommuner, stat og fylkeskommuner eller …

SMB, lokale – og en ny tid

SMB og lokale – «våre egne bedrifter innenfor kommunegrensene» – er kanskje ikke den helt store anstøtsstenen lenger. Statens innkjøpssenter har her vist vei, vist måter å løse den viktige utfordringen på. Og hvis Stortinget har tungen rett i munnen kan den nye anskaffelsesloven ha et innslagspunkt for regelverket tre ganger høyere enn dagens. Mange lokale leverandører kan gjøre rimelig bra business på oppdrag under NOK 300 000, og kanskje ett og annet i andre kommuner i tillegg.

Jo, en ny tid er kommet. For 25-30 år siden skulle det regnes ut hvor mye man sparte ved å ta i bruk de nye anskaffelsesreglene fra EU den gang. Tallene havnet i en skuff, resultatet var altfor følsomt til å spre. Nå ville slike tall fra en virksomhet vakt jubel og til og med em mulig ekstrabevilging – «fortsett sånn»! Nå er tiden med glasnost og perestrojka for lengst over. Nå er pendelen i motsatt sving. Det er da de som steller med det offentliges anskaffelser med tilhørende leverandører, må vise hva de kan for å bidra med penger til vern om fedrelandet. Til formålet trengs kompetanse, kvalitet for pengene, digitale verktøy og alle gode ideer. Det betyr gjerne samling og sentralisering – og bør bety innovasjon, og noen til å pushe innovasjon.

F.eks. noe slikt som LUP, Stortinget.