(En Anbud365-kommentar) Et samfunn er tjent med å løfte alle gode samfunnshensyn, inklusive å utestenge useriøse i business. Det samme samfunnet er imidlertid også tjent med nytten av effektiv konkurranse. Dette er kjernen i dagens utgave av det offentliges anskaffelser. Det gjelder bare å finne en god nok balanse til å oppnå mest mulig av begge deler. Sikkerhets-giganten Securitas sendt nylig ut melding om at det for deres del nå er blitt noe nær for mye av det gode. Det blir m.a.o. færre tilbydere i noen konkurranser, ørlite mindre effektiv konkurranse, ørlite mindre skarpt samfunnshensyns-verktøy. Securitas er imidlertid ikke alene. Da er det verre. Og dersom det skjer som kildene vet å fortelle, er ikke lovmakerne ferdige ennå med å lage krav.
Ubalanserte kontrakter er et tema som med ujevne mellomrom dukker opp på anskaffelsesområdet. Gjerne er det NHO – eller en av bransje-/landsforeningene deres – som melder seg på med oppfordring til en eller annen statsråd. Det har så skjedd at den statsråden som er adressat, skriver brev til de offentlige virksomhetene med anmodning om å oppføre seg pent. Med andre ord at de f.eks. skal følge anskaffelsesregelverket. Der står det at dersom det finnes fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder, skal oppdragsgiveren som hovedregel bruke disse.
Securitas-budskap
Enkelte er blitt bedre, skriver NHO i et brev denne gangen. Det er helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre som er adressat. Men, fremholder NHO, altfor ofte ignoreres oppfordringer om å bruke balanserte og fremforhandlede standardkontrakter, som f.eks. Norsk Standard, uten tilfredsstillende forklaringer.
Det ville ikke overraske oss om at det er NHO Service og Handel som har inspirert moderorganisasjonen til å sende et slikt brev. Securitas, en gigant innen sikkerhet, har sent melding gjennom bladet Aktuell Sikkerhet, at de leverer færre tilbud i norske, offentlige anbudskonkurranser enn før. Giganten er med i NHO Service og Handel.
Summen av risiko
Isolert sett er det ikke så ille at en eller annen melder fra om at deres forretningsmessige interesse er dreiet vekk fra den store, mangslungne offentlige kunden. En rekke klausuler, som etter vårt syn fører til en ubalansert konkurranse, gir for store utfordringer når vi som leverandør skal prisen inn risiko, sier kommersiell direktør Gert Erik Engelien i Securitas til Aktuell Sikkerhet. Og han fortsetter: – Generelt har vi de siste årene sett en negativ utvikling i offentlige anbudskonkurranser når det gjelder vekting av pris kontra kvalitet. Og:
– Vi har dessuten – på generelt grunnlag – blitt bevisste på å ta høyde for vilkår som prisregulerende mekanismer, oppdragsgivers begrensede ansvar, ensidige oppsigelsesklausuler og urimelige opplæringsvilkår. Disse gjør avtalen mellom partene svært ubalansert. Summen av så mye risiko i anbudsforespørslene gjør det komplisert å prise tilbudene.
Ikke den eneste
Securitas er ikke på langt nær eneste leverandør som tenker slik. Vi kjenner flere eksempler, kommet til oss i form av hjertesukk. Det finnes også en god del næringsdrivende som ikke satser på det offentlige – enten fordi de har et annet fokus i sin forretningsstrategi eller at har gitt opp den offentlige kunden.
Det er to grunnleggende faktorer for å holde en bedrift med sine arbeidsplasser gående, og det er dels å være tilstrekkelig lønnsom, dels å ha en rimelig romslig prinsippfasthet. Dette er også utgangspunktet i vurderingen av hvordan bedriften skal forholde seg til det offentliges anskaffelser. Blir det for krevende, for stor risiko, hjelper det ikke at den offentlige kunden er overmåte trygg betaler. Samtidig inngår det ikke noe prinsipp i den type vurderinger, man lar ikke en sjanse til fortjeneste gå forbi seg av noe som likner en prinsipiell holdning.
Passe balanse
Samtidig noterer vi at det ofte høres fra leverandører til det offentlige veklager over at laveste pris trumfer alt. Man får ikke uttelling for hvor flinke man har vært til å etterleve det offentliges krav, f.eks. på miljø, kamp mot useriøse, menneskerettighets-hensyn eller sirkulær produksjon. Ropet er da at laveste pris begunstiger de som ligger dårligst an i å etterkomme det offentliges krav, altså ikke de beste i klassen.
Man vil selvfølgelig ha noe igjen for pengene, det er ikke alle for gitt å balansere ut akkurat passe vekt mellom å imøtekomme krav og samtidig sikre at man ikke behøver å mase på høy vekting av f.eks. kvalitet kontra pris.
Tegn i tiden
Heller ikke for den enkelte offentlige kjøper er dette så enkelt. På den ene side er man seg bevisst at offentlige anskaffelser er et godt verktøy i arbeidet med å fremme klimavennlig fremtid. Likeledes er det bevissthet om at useriøse ikke er bra å ha med å gjøre. Sistnevnte forhold begeistrer heller ikke den seriøse delen av næringslivs-floraen, og leverandørmarkedet innretter seg dertil gjerne etter hva kundene ønsker. Vil den store, offentlige kunden ha bedre klima, ja vel, så bidrar vi, heter det, fordi det kan gi oss penger i kassen. Dermed utelukker vi ikke at noen i business helt ned i bunnen av sin overbevisning mener det når de innretter driften av sin forretning i så miljøvennlig retning som råd er.
Når alt dette er sagt (vel, egentlig skrevet), skal vi ikke unnlate å peke på at det iblandet alt hva vi tror om det å drive forretning, er noen tegn i tiden som det er usedvanlig viktig å være oppmerksomme på.
Utmerket hensyn
Det ene er at det offentliges lyst på en bedre verden kan bli så krevende å møte i et konkurransegrunnlag at leverandører sier at dette er for mye, for upresist, for vanskelig å ha en holdning til. Som Securitas peker på, å kunne beregne risikoen ved å være med i, enn si vinne konkurransen. Onde tunger sier jo at de statsrådene som skriver brev om at man skal holde seg til, der det er mulig, fremforhandlede, balanserte kontraktsvilkår, etter brevskrivingen går rett i et møte der det legges grunnlag for enda mer ubalanserte vilkår.
Riktignok er hensikten aldeles utmerket, intet vil være bedre for en næringsdrivende å kunne bidra til at klima-fremtiden ser enda mer lys ut enn for tiden, enn si at useriøse konkurrenter blir stengt ute. Rammen er imidlertid at bedriften bør gå i pluss. I motsatt fall blir det vanskelig både med arbeidsplasser og skatteinntekter til stat og kommune.
Tynn konkurranse
Et annet tegn er det, slik vi registrerer med visse mellomrom, at konkurranse på visse områder i vårt lille land, er så tynn at en monopolsituasjon eksisterer eller tilnærmet eksisterer. De leverandørene som er på disse markedene, ser kanskje ikke dette som noe særling problem, kanskje mer det motsatt. Konkurranse koster det også, en monopolstatus kan gi grunnlag for bedre fortjeneste enn som så. På samfunnets og skatteborgernes bekostning.
Samfunnet har all mulig grunn til å bidra til å sikre sunn og god konkurranse på alle områder. Verktøyet «offentlige anskaffelser» nevnes nå så å si i enhver rapport om et vesentlig anliggende, enten fra det offentliges side eller i regi av f.eks. en interesseorganisasjon. Situasjonen er fullstendig snudd på hodet de siste 25 årene. Politiske myndigheter har funnet et middel til å oppdra næringslivet: Gjør dere ikke som vi sier, får dere ikke jobb hos oss, er mantraet. Og selv om dette er en mangslungen kunde, er betalingsdyktigheten bombesikker, i tillegg kanskje den eneste mulige kunden av noen størrelsesorden i lokalmiljøet. Får man «godt levert»-attest fra den offentlige kunden er det også verd å ta med seg i kampen om andre kunder.
Kan gå for langt
Men den offentlige iveren kan selvsagt gå for langt. Man kan ha minimumskrav, minstekrav, men så legger man – i sin iver enda mer oppå. Egentlig ikke noe feil, spesielt ikke dersom man har vurdert effekten av ekstra-iveren på antallet ønskelig tilbydere man bør ha for å en effektiv konkurranse.
Securitas har minnet oss om at de kan bli for mye av en god ting, som det heter. Er man i de offentlige virksomhetene ikke godt nok obs på det, bærer det galt av sted. Dyrere for samfunnet, mindre effektivitet av det gode verktøyet i samfunnshensyn-sammenheng.
Leit.
Bli den første til å kommentere på "Et varsel å ta alvorlig"