(En Anbud365-kommentar) I forslaget fra Anskaffelsesutvalget om nytt håndhevingssystem kan det utvilsomt skimtes noe som kan dekkes av ordtaket «der ligger en hund begravet». Duoen som skal passe på at offentlige anskaffelser går riktig for seg, får selskap, slik at det blir et triumvirat: Domstolene, KOFA og Konkurransetilsynet. Så kan vi legge til Riksrevisjonen, forvaltningsrevisjonene og internrevisjonene. De som skal passe på, trengs. Det er store verdier det er snakk om og rettferdighet og etterrettelighet må skje. Men det kan gå an å lage et håndhevingssystem preget av at det er «tatt for mye Møllers tran». Vi øyner en mulighet (fare?) for det.
Dersom Nærings- og fiskeridepartementet rekker det, kan det i lovproposisjonen fra regjeringen om ny anskaffelseslov til våren komme revolusjonerende forslag om håndhevingssystem. Forslag fra Anskaffelsesutvalgets andre delutredning borger for det. Mye tyder imidlertid på at håndheving likevel ikke blir med i denne omgangen. Signaler fra departementet peker i retning av at det er miljø- og klimakrav, samt kamp mot arbeidslivskrim som prioriteres. Og saksbehandlingstiden frem til våren er knapp.
Strenge og delte meninger
Og meningene om ulike sider ved håndhevings-forslagene er ikke bare delte, men til dels imøtegått med streng ordbruk så vel fra advokatfirma som helseforetak. Mye dreier seg om KOFAs foreslåtte nye rolle som konsekvens av ønsket om at nemnda eventuelt skal gripe inn underveis, ikke vente til at en klager oppdager at konkurrenten skal få kontrakten. Prinsipielt har dette tilslutning, men det pekes på den formodentlig økte arbeidsinnsatsen som kreves, nemdsekretariatets bemanning, tilgjengelig kompetanse i KOFA og – det faktum at nemndsmedlemmene har praksis i tillegg til nemnddeltakelsen.
Et annet forlag er at Konkurransetilsynet skal inn på banen i anskaffelsessaker. Det er kunngjøringsplikten de eventuelt skal overvåke, tilsynet skal kunne kjenne en kontrakt «uten virkning», samt ilegge overtredelsesgebyr. Det er har lenge vært en av NHOs kjepphester, som altså NHOs medlem i Anskaffelsesutvalget har fått resten av utvalget med seg på.
Risikerer å tape tips
Konkurransetilsynet er ikke fremmed for rollen, de har tidligere argumentert for at det kan ha en betydning at de dermed knyttes enda tettere til anskaffelsesverdenen. I sitt høringssvar støtter de forslaget om å styrke kontrollen, og at den utføres på en effektiv måte. Men, heter det, en slik oppgave fører med seg problemstillinger:
Kontakt med innkjøpere i offentlige anbudsmarkeder er viktig for å kunne avdekke ulovlig anbudssamarbeid og andre brudd på konkurranseregelverket, skriver Konkurransetilsynet i sitt høringssvar. Flere av tilsynets etterforskningssaker starter med henvendelser fra offentlige innkjøpere. Dersom Konkurransetilsynet skal opptre som tilsynsmyndighet overfor de samme innkjøperne, med mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr og fremme sak for KOFA, kan det i praksis føre til at innkjøpere vil være mer tilbakeholdne med å kontakte og involvere tilsynet dersom de i forbindelse med en anbudsprosess blir oppmerksomme på uregelmessigheter.
Trengs et eget tilsyn?
Og, selvsagt bemerker tilsynet at dersom det legges nye oppgaver til Konkurransetilsynet uten at det følger med tilstrekkelige ressurser til å løse de nye oppgavene, kan konsekvensen bli at håndheving av øvrig konkurranseregelverk svekkes. Det vil kreve betydelige økonomiske og administrative ressurser dersom tilsynet skulle få den rollen som utvalget foreslår, heter det, og det vises i høringssvaret til Konkurrensverket i Sverige, som har en slik rolle. Der er det 20+ årsverk som jobber med anskaffelsestilsyn. Dermed setter Konkurransetilsynet en list for hva som trengs.
Så er spørsmålet om et slikt tilsyn trengs. Fra leverandørhold er det hevdet at det er behov for slikt, derav NHOs kjepphest. Får vi et tilsyn, har vi i tillegg KOFA, Riksrevisjonen, internrevisjoner og systemet med forvaltningsrevisjoner. Og forholdet dem imellom. En gang tidligere gjorde man et håndhevingsgrep ved å frata KOFA mulighetene til å ilegge overtredelsesgebyr. Domstolene skulle overta. Plutselig stilnet klagene på ulovlige direkteanskaffelser, ja, såpass at KOFA fikk tilbake muligheten. Hva som vil skje ved en eventuell ny endring er ikke godt å spå, men de fleste ser for seg et overarbeidet KOFA denne gang – med de forsinkelser i anskaffelsesprosessene det vil føre med seg.
Ikke skape forsinkelser
Det dreier seg om enorme summer, vi er nå oppe i offentlige kjøp årlig på nær 800 milliarder kroner. Selvsagt må det gå riktig for seg, selvsagt må noen passe på, følge opp. Og det må skje effektivt, fordi i enhver anskaffelse haster det med en avgjørelse, både på oppdragsgiver som på leverandørside. Det er jobber som skal gjøres, utfordringer som skal løses etc. Da må ikke et «byråkrati-nettverk» av tilsyn, rettsapparat og beslektede virksomheter skape altfor lange forsinkelser.
Et viktig formål er at de som driver innkjøp og de ulike leverandørene også skal høste lærdom. Det var en sentral hensikt med etableringen av KOFA, sammen med at man trengte et lavterskeltilbud i tillegg til domstolenes vanlige tilbud om å rydde opp i sakene. Etter hvert ble KOFA overbelastet, men nemnda tok grep med noe hjelp fra sitt departement. Og, du verden for en eksempelbank KOFAs avgjørelser er for dem som vil lære seg noe om korrekt gjennomførte anskaffelser.
Sin egen revisjon
I et intervju Anbud365 har hatt med John Inge Fredheim, rådgiver økonomi i Luster kommune (drøyt 5300 innbyggere), sier han at man der ikke ser behov for et eget tilsyn fordi de har sin egen revisjon som sjekker dem. La oss legge til at det i tillegg til interne revisjoner jo også inviteres til forvaltningsrevisjoner. Og så har staten Riksrevisjonen.
Tar man med veiledningsmateriell og øvrige tilbud fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) er tilfanget på læring og «beste praksis» rikelig. Mangelvaren er tilbud til innkjøpere om mer utdanning på universitetsnivå, forskning for å vinne ny kunnskap og, ikke minst, tid til å gjøre jobben sin – m.a.o. tilførsel av nok ressurser.
Menneskelige trekk og klagekilder
Men så er det slik med oss mennesker at vi ikke er ufeilbarlige. Noen av oss er utstyrt med det menneskelige trekk at vi gjør feil, andre at man ikke for å ta noen som helt risiko, overlesser anskaffelsen med krav. Kanskje til og med feilformulerte krav i hastverket. Ingen ond vilje, nei. Et annet trekk er suget etter snarveier, ønsket om å tilfredsstille vennekretsen eller berike seg på andres – les: de offentliges – bekostning. Brodne kar finnes i alle land, både blant innkjøpere og leverandører. At noen må passe på, det er åpenbart.
Hverken domstoler, klagenemnder eller tilsyn greier å viske ut menneskelige trekk. Dessverre heller ikke de rent ut sagt uheldige. Dermed oppstår klager. Slike kommer også fra leverandører som mener at de skulle ha fått kontrakten, og av den grunn mener tildelingen er feil. Vi har sett mange slik i form av kontakter med redaksjonen, men så å si alle er nærmere sorgreaksjon alene enn fast juridisk grunn.
Ikke overbevist
Ikke noe av dette er argumenter mot hverken KOFA eller domstoler. Og med litt mer vennlig behandling fra departementets side av ressursbehovet som klagenemnda har, vil vi tro at kanskje også klagenemnda fra tid til annen kunne rekke å ta en kikk ut av vinduet for å se om kunngjøringsplikten ble overholdt.
I lys av dette og av erkjennelsen av allehånde menneskelige svakheter er vi ikke overbevist om verdien av å slippe Konkurransetilsynet inn på anskaffelsesarenaen i enda større grad enn hva de allerede er. De sier dessuten selv at som anskaffelsestilsyn kan de tape noe som konkurransetilsyn. Og antall årsverk i Konkurrensverket i Sverige er en like relevant sammenlikning dersom KOFAs bemanning legges til grunn.
Jo flere kokker …
Det er viktig å følge opp praktiseringen av et lovverk, men samtidig er det noe som heter jo flere kokker, dess mer … Og ikke minst, det er viktig å ha in mente betydningen for aktørene på dette markedet at det er relativt greit å holde orden på hvem som tar seg av mangelfull oppfølging av regelverk. Det ligger en fare her for at det hele blir så komplisert «frem-og-tilbake» og så respektive underbemannet at man hverken får utført eller levert som ønsket innen rimelig tid fordi saken «henger» i en form for byråkrati. Effektivt må det være.
Bli den første til å kommentere på "For mange skal passe på?"