(En Anbud365-kommentar) Nasjonalt program for leverandørutvikling er der for å endre en kultur – få det offentlige til å satse mer på innovative anskaffelser for å bidra til hva Norge skal leve av etter oljen, som det heter. Lykkes man best med det ved å gjøre programmet til en del av den kulturen det skal endre? Når man har sett at det gjennom et tiår har lykkes gjennom å ha en fri stilling? Neppe, programmet bør derfor fortsatt ha en slik stilling, ikke innfases i Innovasjon Norge. Innfasingen kan rett nok føre til innsparte penger, som lett kan føre til at man sparer seg til fant. Og koordineringen med ulike innovasjonsaktiviteter mellom relevante parter er allerede ivaretatt.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen tenker på å effektivisere virkemiddelapparatet. Det er en god tanke. En utredning i regi av Deloitte har gitt ham råd om hvordan. Ett av rådene er å legge Nasjonalt program for leverandørutvikling til Innovasjon Norge. Det er et dårlig råd, sett med våre øyne.
Virkemiddelapparatet er stort sett et fellesnavn på virksomheter som har som oppgave å strø penger på gode, kvalifiserte tiltak etter søknad. Det er utvilsomt verdifullt, og her er sikkert ting å foreta seg, f.eks. å slå sammen.
Leverandørutviklingsprogrammet er imidlertid noe annet. Formålet her er å snu en kultur. Det er man på god vei til å lykkes i, selv om mye gjenstår. Det tar tid å få en hel offentlig sektor til å satse på innovative kjøp, selv om regjeringen og Stortinget gang på gang har understreket hvor viktig det er for landets fremtid. At det tar tid skyldes selvsagt at offentlige virksomheter ikke er konkurranseutsatt, men mer at ressurser og kompetanse mangler, risikofrykten lever og man er redd for å gjøre noe som kan oppfattes som ikke lovlig. Fra leverandører som har tapt i en anbudskonkurranse, har sendt mange klager til Kofa opp gjennom tidene. Hos offentlige virksomheter er det en belastning, hvis man da ikke er så konkurransebesatt at en seier i Kofa er et ettertraktet trofe.
De gode bidrag
Tre gode bidrag kommer til å gå inn i historien som Leverandørutviklingsprogrammets fortjeneste det første tiåret av dets levetid. Troen på at dialog med leverandører er ytterst farlig er så å si utryddet. I dag er det god latin enten det er innovative anskaffelser eller ikke. Å bruke funksjonskrav i stedet for detaljerte krav til det man skal kjøpe, betyr å utnytte markedets kompetanse og interesse for salg for å sikre lønnsomhet fremover. Gradvis ser vi nå flere og flere innovative anskaffelser i regi av en hel samling offentlige virksomheter. Man har forstått at markedet yter ikke sitt beste med mindre det fins en kritisk masse kunder der ute. En enhet med 1000 innbyggere kan ønske seg så mye innovasjon de bare vil, men næringslivet griner på nesen. What’s in it for me, spørres det.
Så kan man si at gjort er gjort, nå er tiden inne til å inngå i den store virkemiddelapparat-flokken under Innovasjon Norge. Det er riktig at heller ikke Leverandørutviklingsprogrammets fremtid skal bestemmes av historiske resultater. Man må spørre om man trenger programmet i sin nåværende setting for å løse kommende utfordringer. Dersom man tar et helikopterblikk over det offentlige anskaffelseslandskap, finner man fort ut at noen store virksomheter er i gang med innovative anskaffelser der de mener det er behov. Men det store gross avstår fortsatt, eller er med i et partnerskap i en enkelt anskaffelse.
Trenger markeder
Om næringslivet skal utvikle produkter ut fra sin kompetanse, trenger de utfordringer og markeder. En kunde som det offentlige er en utmerket referanse og sikker betaler. Fremstår kunden som stor, er også det initielle markedet der. Men da må de som utgjør det offentlige markedet ta grep – innovative anskaffelser for alt hva det er verd, når det er definert et behov. Til det kan det trenges hjelp, støtte, stimulans, kompetanse, noen å holde i hånden etc. Vi står overfor oppgaver som strekker seg ut over hva store deler av virkemiddelapparatet er best på.
Det er nok behov for Leverandørutviklingsprogrammet fremover også, ja. Men kan de ikke virke slik de gjør som del av Innovasjon Norge? Neppe, det betyr innfasing i en annen kultur med et nytt ledd mellom de utøvende politiske myndighetene og de som står på for å fremme innovasjon. Innfasing kan føre til innsparing på statens hånd, type spare seg til fant, vil vi tro. Leverandørutviklingsprogrammets unike og sjeldne konstruksjon passer ikke sammen med «pass på-gutta». Rett og slett. Og tar du livet av den beste avlsoksen vet vi alle hva som, vil skje. For å være dramatisk.
Forklaring på suksessen
Innovasjon Norge har allerede en hånd på rattet i styringen av Leverandørutviklingsprogrammet. De er en av eierne i dette unike fellesskapet bestående av NHO, KS, Digitaliseringsdirektoratet, Innovasjon Norge og Norges Forskningsråd, noe som trolig er en forklaring på suksessen – og noe å bygge på.
Et mer sentralt poeng i tiden fremover for Leverandørutviklingsprogrammet er at dets leder, Per Harbø, trekker på årene – som alle oss andre. Han har drevet med former for innovative anskaffelser – og fått det til – i snart 30 år (og kanskje vel så det). Suksessen for programmet er ikke bare organisasjonen, men også dens leder. Hva skjer når han velger å tre tilbake? Det kan bli den virkelige skjebnetiden for programmet og dets kommende resultater – og organisering.
Bli den første til å kommentere på "Hold leverandørutviklingsprogrammet utenfor byråkratiet"