(En Anbud365-kommentar) Nye skandaler i Oslo kommune rokker ved omdømmet til offentlige innkjøpere. Få profesjoner er mer avhengig av et godt og ubesudlet omdømme enn innkjøperen. Selv om vi kan underskrive på at offentlige innkjøperes høye krav til seg selv og sin arbeidsetikk generelt er utvilsom og ubetinget, er det altså noen som må ødelegge. Selvsagt er det et lederansvar at det blir slik – det har med kultur og etisk refleksjon å gjøre. Vi mennesker er noen skrøpelige vesener – det må tydeligvis være en leders utgangspunkt noen steder.
NRK Østlandssendingen meldte forleden om ny søppelskandale i Oslo kommune. Blant varslene kommunens sentrale varslingsordning i den forbindelse har fått, er at ulovlige anskaffelser har funnet sted, selv om det er brudd på arbeidsmiljøloven som slås opp.
Vi vet ikke om noe av dette medfører riktighet, men det er meldt ut gjennom mediene. Og ære være kommunen for åpenheten – også om slikt. Hvis det da ikke er dyktig journalistisk arbeid som har fått frem saken, da.
Omtrent samtidig forteller flere medier, blant disse Dagens Næringsliv og E24, om en innkjøper i Boligbygg i Oslo kommune som undertegnet en kontrakt på 24 mill. uten at det fantes spor i foretakets saksbehandlingssystem. Vedkommende hadde også betalt overpris på tre-fire millioner, og eiendommen det gjaldt, var en innkjøperen hadde tette bånd til.
Ingen av disse sakene var kommet for dagen, er vi redd, om det ikke hadde vært for en kritisk presse som lever opp til forventingen om å være en vakthund.
Historien gjentar seg
For Boligbyggs vedkommende er det ikke lenge siden de var i søkelyset på grunn av sin internkontroll og sine risikoanalyser. Totalslakt var et begrep som da ble benyttet. Trolig er det vanskelig for en internkontroll å avdekke en aktivitet uten spor, så vi får tro at mye er skjedd siden forrige gang det kommunale foretaket sto i stormen – og at ikke flere skjeletter faller ut av skapene der.
Man kan si at det er feil det som står om i mediene. Ofte er det forklaringen man tyr til ved ubehagelige meldinger der. Og om så skulle være, at noe er feil, kan det ikke minst skyldes at den som vies omtale, er svært ordknapp.
Vårt poeng er ikke å vurdere hva som er rett eller ei, enn si om det foreligger faktiske feil fra innkjøper eller andre. Til det siste må legges til at det imidlertid er sjelden at det ikke er røyk der det er ild. Men når ting er ute i mediene, oppstår en såkalt «situasjon». I vårt tilfelle spør offentligheten/publikum/leverandørmarkedet seg om man kan ha tillit til det offentlige, til innkjøpere når slikt kan skje – enn si til ledelsen som åpenbart ikke har markert sterkt nok behovet for at slikt ikke skal skje, i organisasjonen.
Det dreier seg om omdømme
Det er snakk om omdømme. Her står det offentlige i en særstilling. De forvalter både skattepenger og annet som vår verdiskapning kaster av seg. Forventningen er at det skal skje uten tull, det skal skje ordentlig. Når en skandale inneholder en innkjøper, begynner tanken om at kanskje det er slik med innkjøpere i det offentlige generelt. Selvsagt er dette feil. Offentlige innkjøpere har meget høy etisk stand i sin forvaltning av anskaffelser og kontrakter. De forstår ansvaret ved å handle på vegne av det offentlige, fellesskapet. Det er ikke noe vi tror, det er et faktum.
Men så er det denne en som ødelegger. Slike situasjoner dukker opp. Vi mennesker er fra tid til annen merkelig svake. Hva kan man gjøre med det?
Tillitsreform og etisk refleksjon
Det er i den senere tiden mange røster blant politikere og byråkrater som har tatt til orde for en tillitsreform. Og det er på tide at styringselementet i offentlige virksomheter blir tatt på alvor. Ikke minst etisk refleksjon. Alt for mange ledere forventer at medarbeiderne skal falle ned på riktig side i en etisk reaksjon, uten at medarbeiderne har fått anledning til å reflektere over egne risiko-områder i utførelse av arbeidsoppgavene.
Stadig flere virksomheter satser på å styre gjennom økt kompetanse i form av ny kunnskap og nye ferdigheter. Verdien av kompetanseelementet i virksomhetsstyringen er ofte underkommunisert. Kompetanse gir kapasitet til å håndtere alle livets utfordringer – også arbeidslivsutfordringene.
Det er også nødvendig å peke på åpenhet som kanskje det viktigste styringselementet i offentlig virksomheter. Åpenhet er lovfestet gjennom lovgivning om offentlighet og prinsippet om mer-offentlighet. Åpenhet er kun farlig for den som har noe å skjule.
Forebygge skandaler
Gjennom større oppmerksomhet på kompetanse, etisk refleksjon, åpenhet og dokumentasjon kan fremtidige skandaler om økonomiske misligheter og korrupsjon forebygges og dermed sikre at felleskapets midler kommer befolkningen til gode.
Tillit og moderne internkontroll er to sider av samme sak. I de virksomhetene som har god internkontroll gjennom god styring og effektive kontroller, er grunnlaget for høy grad av tillit til stede. I forkant av enhver tillitserklæring er det nødvendig med en vurdering om grunnlaget for tilliten man ønsker å etablere er til stede.
Ja, vi har skrevet det før, og håper vi slipper å få episoder som legitimere enda en repetisjon av dette.
Bli den første til å kommentere på "Hvorfor er det alltid noen som vil ramme innkjøperes omdømme?"