Ja, legg til rette for samarbeid i kampen om offentlige kontrakter

(En Anbud365-kommentar) Nå er det tid for å hylle leverandørenes mektige talerør – de nordiske arbeidsgiverorganisasjonene. De har skrevet til EU-kommisjonen med ett forlangende: Gjør det klart hva som er lovlig og ulovlig når det gjelder å samarbeide om tilbud til det offentlige. I dag kan nemlig selv det hviteste motiv for å gå til slikt samarbeid ende i konkurransemyndighetenes sorte gryte. Det er klokt av leverandør-talerørene å ta et slikt initiativ og ikke bare klage på at det offentlige ikke legger til rette for leverandørene. Også mindre og melllomstore vil ha nytte av det. EU-kommisjonen har vel bare en ting å gjøre, slik vi ser det.

Henvendelsen fra de nevtne foreningen gjelder riktignok først og fremst de store leverandørene, men:

Floraen av små og mellomstore bedrifter er av stor betydning for sysselsetting og verdiskaping. En god del av dem representerer også spesifikk kompetanse som kan komme godt med når innovasjon skal realiseres. Det er all grunn til å legge til rette for at denne bedriftsgruppen kan spire og gro.

Erkjennelsen er også kommet inn i arbeidet med anskaffelser i det offentlige. Sterke krefter roper jevnlig om at det må legges til rette for at SMBene får kontrakter med det offentlige, som jo er en stor og dominerende kunde i Norge – sett i et samlet perspektiv. Motivene er en blanding av flere forhold. Det ene er verdien av slikt tilfang i seg selv, som nevnt innledningsvis. Det andre er et postulat om at det fortsatt er plass til små og mellomstore bedrifter blant mengden som leverer til det offentlige. Det tredje er at konkurranse trengs og da må man få frem egnede tilbud. Det siste er den ergrelsen taleføre representanter for bedrifter tar med seg i form av en klagesang til sin interesseorganisasjon eller ut i mediene.

Tilbud og langsiktighet

Det er ikke uten videre enkelt å legge til rette for de mindre leverandør-spirene. Rett nok tilsier regelverket at en oppdragsgiver skal «dele eller begrunne». På den annen side er det å lage store kontrakter gjerne mer lønnsomt enn summen av mange små. Innvendingen her er at hvis bare store, landsdekkende leverandører skal være med kan man risikere at det ved neste avtale-korsvei bare er en tilbyder igjen. Det er utvilsomt gunstigst for den eneste gjenlevende.  Om ikke oppdragsgivere tenker slik? Jo, det tror vi, men vi vet også at kontraktsbesparelser gjerne knyttes til avtaletidspunktet. Hvordan det blir om to eller fire år er ikke alltid i fokus.

Også transaksjonskostnader hører med. Jo flere som kommer med tilbud, lager dem og leverer, og jo flere avtaler det blir å forvalte, jo dyrere blir det. I det offentlige er det ikke alltid det er så mye penger at man kan velge det langsiktige, strategisk viktige. Man må være realist. Det samme kan sies om kontraktsoppfølgingen, ikke minst knyttet til §5 i loven om offentlige anskaffelser. Å følge opp samfunnsansvar hos en leverandør er krevende i seg selv, om man ikke skal måtte sjekke leveransekjedene til dusinvis av leverandører.

Må finne en balanse

Det er med andre ord behov for å finne en balanse. Det betyr det må være lov å si at her satser vi på en stor kontrakt, og begrunner det, uten at oppdragsgiveren må føle seg uglesett av den grunn. I grovt er det like mange fornuftige og ryddige hos oppdragsgivere som i leverandørmarkedene, og de som er nærmest, vet best hvor skoen trykker.

Underligheten i dette med små og mellomstore bedrifter er mangelen på statistikk. Hvor mange avtaler med det offentlige har SMBene? Det vil si bedrifter opptil 50 ansatte, enn si mikrobedriftene med opptil ti ansatte? Statistikk om offentlige anskaffelser her til lands er ingen vinner, og ser ikke ut til å bli det med det første heller. Vi vet dessverre lite om hva som er svaret på de nevnte spørsmålene. Den enkelte oppdragsgiver og innkjøpssamarbeidene kan nok til et visst monn gi gode svar for sin egen del. Men til sammen? Og hva slags avtaler – er det i kommuner, fylkeskommuner, regioner eller statlig virksomhet? Å finne habile tall er en form for detektivarbeid. Av den grunn er det fritt fram for alle dem som tror eller har sine ønsker om at de små og mellomstore skal frem. Å snakke om SMBene er politisk korrekt, og det er sikkert at denne bedriftsgruppen har stor betydning for sysselsetting og verdiskaping.

Hvor stor andel SMB er med?

Men er det slik at av alle landets offentlige kontrakter har SMBene 90%? Da må det jo ha vært lagt til rette for dem. Er dette vesentlig alle kommunenes avtaler, og staten, derimot, er den store synderen og ikke legger godt nok til rette? Vi vet ikke, men tipper at det også her – totalt sett – er et 80-20-forhold.

Av en EU-undersøkelse nylig gikk det frem at Norge var jumbo i det å legge til rette for de små og mellomstore. Det gjaldt imidlertid SMB i EU-sammenheng, og der er terskelen færre enn 250 ansatte. Kravet i Norge ligger under 50 ansatte. EU-undersøkelsen er av begrenset verdi for oss. I lys av alt dette er det grunn til å hylle de nordiske arbeidsgiverorganisasjonenes krav til EU-kommisjonen om å si klart ifra hva som er lovlig og ikke når det gjelder å samarbeide om å levere tilbud i offentlige anbudskonkurranser. Tydelige regler her kan gi grunnlag for at flere går sammen og er med i konkurransene om de store kontraktene.  Det bidrar betydelig det offentliges arbeid med å søke rett balanse mellom å søke å ha med mange tilbud og kostnadene forbundet med det målt i forhold til den samfunnsøkonomiske gevinsten. Enn si de årlige budsjettene.