Kompetanse, kompetanse, kompetanse – men også et par ting til …

(En Anbud365-kommentar) Dersom forventningene til offentlige anskaffelser som verktøy i samfunnets tjeneste skal innfris, er det snakk om kompetanse, kompetanse og kompetanse. Om et års tid skal Stortinget etter planen drøfte hvordan man skal få til en nødvendig kompetansesatsing på bred front. Da trengs en solid oppbygging av Anskaffelsesakademiet som spydspiss og et eget direktorat for offentlige anskaffelser som kraftfull pådriver. Da kommer også den lederforankringen som savnes mange steder, og – da er vi virkelig i gang!

I Norge er svært stor andel av næringslivet avhengig av det offentlige som kunde. Så kjøper da også kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter årlig for om lag 500 milliarder kroner. Fakturaene honoreres og alt vel. Kanskje kan pengene tidvis komme vel sent, men risikoen for at de uteblir er i praksis ikke-eksisterende. Da er det ikke rart at politiske myndigheter ser at «hvis du ikke gjør som vi sier, får du ikke handle med oss» til leverandørmarkedet.

Offentlige anskaffelser skal være et bidrag til å hindre barnearbeid og fremme menneskerettigheter, organisasjonsfrihet mm. Internasjonale klimamål er også på dagsordenen når konkurransegrunnlag skal lages, likedan positive miljøvirkninger. Useriøse bedrifter skal ikke få kontakter, og lærlinger skal få sine lærebedrifter. Samfunnet har behov for innovasjoner – det gir grunnlag for innovative anskaffelser, innovasjonspartnerskap og førkommersielle anskaffelser. Så er det hensyn til de mange små og mellomstore bedriftene, de er viktige for konkurransen og for store og små lokalsamfunn.

Kravene må imidlertid være forholdsmessige og ha kvalifisert tilknytning til det som skal kjøpes.

Forventninger

Med dette som bakgrunn er det rimelig at Nærigs- og fiskeridepartementet legger stor vekt på kompetanse i den varslede stortingsmeldingen. Alle forventningene fra avsnittet over – og noen flere – skal ivaretas på rett måte etter regelverket, der det er handlingsrom for ganske mye. Det er vanskelig å tro at alle som er innkjøpere i det offentlige alene skal ha full oversikt. Hjelp må søkes, enten fra kompetente kollegaer eller fra erfaringer som andre har gjort seg.

Det har også med kapasitet å gjøre.  Det er fortsatt offentlige virksomheter der man ennå ikke har innsett at satsing på profesjonell innkjøperkapasitet egentlig gir gevinst. Mulighet for å få høy kvalitet til bedre priser er jo forlokkende, samtidig som man kanskje kan bidra en smule til en bedre verden. Slikt gir også omdømmegevinst.

Digitalisering

Digitaliseringen vil nok om en stund ta seg av det meste av hyllevare-kjøpene. Det forutsetter imidlertid standardisering for å få full uttelling, blant annet av krav til leverandører og til produktet. Standardisering er for øvrig også en fordel for leverandørmarkedet – de kan effektivisere tilbudsutarbeidelse jo færre proprietære løsninger offentlige virksomheter stiller med.

Samtidig innebærer digitalisering av de mer rutinepregede kjøpene at de med ansvar for innkjøp kan konsentrere seg mer om strategiske anskaffelser. Det stiller om mulig enda høyere kompetansekrav til innkjøpsmiljøet. Samtidig er det ganske problematisk å forstå hvorledes en virksomhet kan drive strategiske innkjøp uten forankring i virksomhetenes overordnede strategi og mål. Øvrige med strategisk ansvar sitter ved toppledelsens bord. Å utvide denne kretsen med kompetente innkjøpere er et grep som kjennetegner ledere i det offentlige som vil noe mer.

Anskaffelsesakademiet

Altså kommer man stadig tilbake til dette med kompetanse når det gjelder innkjøpsrollen. Og lederforankringen. Med det siste følger også kompetansesatsing, slik man ser det ved noen av de større statlige virksomhetene. Det er en god sirkel.

Inn i dette bildet hører også Anskaffelsesakademiet, dels ved å kunne tilby utdannelse på akademisk nivå, forskning og professorater. I tillegg til å bli en anfører for satsing på kompetanse, vil solid etablering av akademiet innebære økt prestisje for faget. Det vil bidra til anseelse også innad i virksomhetene, som igjen vil heve prestisjen som trengs for å få ledelsen til å satse på den verdiøkning en proff innkjøperstab i realiteten er.

Direktorat

Sist, men langt fra minst må Nærings- og fiskeridepartementet la Stortinget få drøfte om det er en hensiktsmessig og fornuftig at det er en avdeling i et direktorat som står for det løpende tilbud av veiledninger og verktøy, har ansvaret for Doffin, har Statens innkjøpssenter som del av seg, snart ganske sikkert et hovedansvar for statistikk på innkjøpsområdet osv … Mye taler for at Difis avdeling for offentlige anskaffelser bør løftes ut av Difi og få status som direktorat. Det betyr økt status for alle dem som skal forvalte 500 milliarder kroner i året og bidra til et bedre samfunn, og er et logisk grep når innkjøpsfagets plass og status i virksomhetene skal heves.